ballade om en spinkel fyr

[ som den dylanidioten jeg er, slo det meg at detta kunne være gøy på norsk. vel. ]

du går inn i rommet
med blyanten i handa
du ser noen som er nakne
og sier "hvem er den mann, a?"
du prøver så hardt
men du skjønner ikke helt
akkurat hva du bør si
når du stikker

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

du tar opp henda
og spør "ereher det er?"
noen peker på rei og sier
"det er hans"
og du sier "hva er mitt?"
og noen andre sier "hvor hva er?"
og du sier "goe gud;
er jeg her helt aleina?"

du leverer inn billett

for å gå og se på nerden
som straks rusler opp te deg
når han høreru snakke
og sier "åssen føles det
å være sånn en frik?"
og du sier "umuli"
for han gir rei et bein

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

du har masse kontakter
blant tømmerhoggera'
de gir deg fakta
når noen angriper forestillinga di
men ingen har resspekt
de forventer uansett
at du skriver en sjekk
til fradragsberettiga veldedighet

du har hengt med professorne
de har likt blikka dine
med store advokater haru
diskutert kjeltringer og spedalske
du har vært gjennom alle
bøkene te F.Scott Fitzgerald
du er vitterlig vel belest
det vet vi

men det er no' som skjer her
og du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

vel. sverdslukern dukker opp
han korser seg og kneler
mens han klikker høye heler
og uten mere dilldall
spør han "åssen gåre'?"
og sier "her haru halsen din tebake
takk for lånet"

så seru den enøyde dvergen
som skriker ordet "NUH"
og du sier "av hvilken grunn?"
og han sier "hvordan?"
og du sier "hva betyr detta?"
han skriker tebake "du er ei ku;
gi meg no melk eller stikk

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

vel, du går inn i rommet
som en kamel og rynker panna
du putter øya i lomma
og nesa på bakken
det skulle vært en lov
mot at du dukket opp
du skulle vært tvinga
te å bruke øretelefon

det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

om havpissing. og tilpassede blomsterhjerter.

[ 'cause somethin' is happenin' here, and we know too well what it is. don't we, mr. jones? ]

det har tatt tid.

men jeg er i ferd med å lande igjen. i ferd med å akseptere lokaldebatter og motemuggsnakk, surmuling på skatten og interiøridioti, tunneltolkninger og familiestifteri; overbefolket klode? nåvel. kollektivt ansvar. tja. hva med miljøgrisingen? liksom det hjelper om jeg putter plasten og annen inkompatibel shit i forskjelligfargede bossbøtter når BP kliner rundt i hele Mexicogulfen og regnskogslungene utsettes for daglige drap.

i ferd med.

jeg har sett lite til vinteren i år, og omtrentlig drevet dank mellom netter, pensumsider og ordtellingsfunksjonen i Word siden midten av måned tre. hjemstavnlanding var ikke i bevisstheten før i den femte. vi teller alt juni og tidlig sommer. folk bruner seg, slanker vintervalpefett og stresser med bikinilinjene. jeg? stadig elfenbensbleik, sett bort fra nesetipp og underarmer. stadig ikke kjøpt den bikinibuksa. saktegående. jeg liker det, tilogme.

å skippe vinteren.

kanskje jeg skal gjøre det neste gang óg. ta meg til et nytt sted, et nytt land. bare for å avdekke at det bare er en annen ansamling med hus. en annen natur. et annet system. andre folk. andre normer. at det ikke er ulikt, bare annerledes. at å hjelpe folk til å hjelpe seg selv også avhenger av mynt. nepotisme. politiske spill. egeninteresser. at det ikke er annerledes engang.

vi er vokst ut av kloden vår, og alt vi gjør er å pisse.

piss meg i øret, vi fortjener det.

en av mange men likevel; din

jeg våknet her en morgen

så et bilde og en tekst

om et liv som hadde holdt opp

om en liten som var vekk

blant utellbare hjerteslag

i barna på en jord

vet jeg at et liv som spirer
utgjør sentrum for en mor

derfor smertet det så dyktig

at erfaringen ble din

det knyttet seg i midthjertet

og preget dagen min

så visste jeg på samme tid

at om det finnes noen

som ikke lar seg bøye

mister livslyst eller troen

så er det en av ditt kaliber

et harmonisk, livlig et

som gir en strak i alt som kan

forkludre lyset du har sett

derfor tenker jeg du bærer

tapet med en rygg så rak

og at du sikkert vet som jeg

at det blir mindre vondt en dag

kondolerer, kjæreste du

Stjerneland i kjøkkenord

[Menneskerelasjoner kan være uendelig skjøre. Samtidig som de er så mye hva en gjør dem til] 

Blåglitrende halvvoksenøyne, innrammet i blondt, velfrisert og lykketrollaktig hår betrakter en over bordet. De spør hvorfor. Så spør de igjen. De sier de ikke forstår. Intensiteten i spørsmålene og emosjonene som strømmer under dem er uskjulbare. 

Du vil det beste. Og mener du kjenner veien dit. Du mener mye om veien dit. Det frustrerer deg at jeg ikke går den med deg. 

Jeg kjenner hjertepumpen aktivisere seg og vet jeg må trå varsomt. Forsøker å leve i din verden. Konsentrerer meg om å si nok, men ikke alt. Ser på oss med øynene som ikke er mine. Som forteller meg at dette er stort, en av sjansene som ikke må forspilles, øyeblikk jeg må leve i. Trekke livskraft fra.

Vi er ikke enige om hva nok er. Med gjenstrige spadetak og et beundringsverdig, grensende til dumdristig mot; fortsetter du å grave. Uvørent feier du forsvarsfraser og kompleksitet av veien. Du vil forstå. Og det er jeg som må gi deg ordene til å gjøre det. 

Du jobber deg gjennom motsetningsspekteret, forkaster og utdyper. Gjentar og reflekterer. Eksemplifiserer. Hvordan kan man forkaste uprøvdhet? Hvordan kan man være så forkantsikker? Hvordan kan hjerteønskene til vesenet DU ikke være mer avgjørende for meg?

De spiller en rolle. En betydelig én. Men mine selvfølgeligheter er ikke dine. Din verden er ikke min. Ikke nå. 

Likevel vet jeg at vi møtes der ute. 

Fordi du rekker ut hendene. Og fordi du finner mine.

Jeg slipper deg aldri.

Jeg elsker deg, óg.

Den nydeligste av alle nydelige trettenåringer jeg kjenner la ut dette her på fjesboka si idag. Og jeg tenkte at det kanskje ikke er så ille likevel. Selv om én av to er halvparten. Såfremt det finnes vakkerhet som hun.

Idag..

To barn løper. 

Den ene fordi skolen er slutt. 

Den andre for å ikke bli skutt. 

To barn smiler. 

Den ene fordi matteprøven gikk lett. 

Den andre fordi den er mett. 

To barn gråter. 

Den ene fordi skrubbsåret blør. 

Den andre fordi foreldrene dør. 

To barn i verden. 

Den ene er 10. 

Den andre ble bare 9. 

Hvis du bryr deg om barn som lider av sult og krig, kopier denne på siden din. 

♥♥♥