”Men, pappa, da. Får du ikke snakket noenting i Managua?” spurte Luci med et lurt smil før hun tok sats, slang seg rundt den helgehjemvendte faren og gav ham en diger klatreklem.
Vi var på en finca, en slags liten gård, oppe i høydene utenfor byen. Varm av sola og den stadige drikkingen, hadde far i huset nettopp holdt lengre enetaler til meg om politikk og naturressurser, det forestående valget, korrupsjon, miljøbevissthet og verdens syv sykdommer. Jeg var varm selv. Solbrent på skuldrene og behagelig sløv etter en lang dag under den stekende hete himmelen.
En del timer tidligere satt jeg i singlet og slitne hotpants i stua ”hjemme”. Elektrisiteten og vannet var borte for litt, og med det mulighetene for effektivt morgenstell. Rommet yrte av Lucis venner og medstudenter, og ei dame jeg ikke hadde sett før hadde nettopp dukket opp. ”Har du lyst til å besøke en finca?”, spurte Luci. Selvsagt hadde jeg det. Damen viste seg å være mor i husets eldste datter, og avgang til finca’n viste seg å være ”akkurat nå.” Pickupen som skulle transportere oss ventet alt utenfor. Vi telte omkring tolv, inkludert to ytterst mindreårige.
Jeg samlet meg sammen i en fei, sveipet notatboka, lommeordboka og verbleksikonet i veska, hoppet i klærne og klatret på planet. På veien fikk jeg dekodet det meste av familierelasjonene gjennom Maria, den røslige, smilende, nicaraguanerbestermoraktige damen som satt trygt plantet oppå kjølebagen ved siden av meg. Mannen på min andre side var ikke hennes, men far i huset, og de tre barna på tolv, fem og fire var eldstedatteren sin.
En ytterst knudrete og dårlig vei førte opp til den lille plassen. Vi skumpet opp og ned og holdt oss fast som best vi kunne. Det lille lekablokkhuset der oppe talte to rom. Et par med en seks måneder gammel baby, samt en trettenårig fetter, bodde i det ene. De arbeidet der, vedlikeholdt plassen. Trettenåringen var en av de mange her som bare hadde fullført de aller første grunnskoleårene.
Her fantes dessuten en uoversiktelig mengde eksotiske planter. Unge mango-, appelsin-, sitron,- og avokadotrær. Og bananplanter. Og en mengde til som ikke engang finnes ord for på skandinavspråket. Bak en innhegning skuet jeg en hest, et esel og fem-seks kuer. En liten geitekilling, Renata, sto tjoret til en av stokkene, og en liten allé med ukjente planter dannet veien ned til utedoen.
Rett ved innhegningen fantes et primitivt, utendørs kjøkken som Maria etterhvert skulle trylle frem nydelige maistortillas, marinert svinekjøtt og tomatsalsa fra. Litt unna var det bygget opp en liten hytte i trærne, omtrent slik som brødrene mine hadde for vane å bygge på tunet nedenfor huset vårt da jeg var lita. Rundt hytta fantes dessuten opptil flere vippehusker, og de digre trærne skjermet behagelig for den brennende sola.
Man ser det jo allerede her. Sunblock, hvor er du? Dios mio.
Timer og timer passerte, mens store deler av følget syslet med tilsynelatende ingenting. Den tyveårige tjenestejenta lyste opp da jeg ville holde babyen hennes, men satt stort sett litt forskremt inne i kjøkkinnretningen og smilte forsiktig til byfolkene som antagelig tilhørte en litt annen klasse enn hun selv.
I følget fantes dessuten eldstedatterens mann og svigermor, en mager sak med rundt hode, store briller og et vennlig smil som støttet seg til en firbent krykke og snakket komplett uforståelig spansk. Helt til jeg forsto at det ikke bare var meg, at hun led av Alzheimer og konstant spurte etter doktoren og sin mer enn tyveårig avdøde mann på et grøtete, careless-aktig tungemål.
De to kvikke småttisene tok imidlertid godt vare på bestemor, underholdt oss dyktig, red litt på eselet, Muñeca, litt på hesten, mennene drakk litt, kvinnene syslet litt og plutselig var sola på vei ned bak åskammen.
Stålkontroll.
Fincasløving.
Lykkelig og solbrent hev jeg meg på planet igjen. Fra høyden vi var på lyste Estelí mot oss i et eventyraktig fargesprak. Myk februarvind koste med kroppen min og den humpeknudrete veien ned ga meg med ett fryktelig lyst til å stå oppreist i planet. Nesten som å kjøre rally, for det gikk fortfort, og man måtte holde fastfast. Kveldsmørket gjorde endog det hele litt magisk. Dypt takknemlig over hvor fint det innimellom er å være til, nøt jeg den maksimalt trafikkfarlige tilbaketuren i fulle drag og tenkte at dette. Dette kommer jeg til å savne dypt om en stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar