Salve a ti, Nicaragua!*

Bloggen min vil aldri slutte å bli en arena for introverte, mere og mindre meningsløse eksistensrefleksjoner. Har den fortalt meg. 

For denne gang er det imidlertid greit. Jeg kunneskulleburdehagjort. Nedfelt det alt sammen. Los todos. Nyansene, motsetningene. Pekt på hvor det spriker og hvor det bindes sammen. Nedfelt skillet mellom kjernestrider og digresjonspjatt. Tømt emnet for smutthullene å diskutere i. Det hadde blitt kjedelig. Og dessuten hardt arbeid. Dermed lar jeg skrulleriet ligge, og planlegger å fortelle dere en helt annen ting.

Scenario: I helga, en kortere stund på dekket av en danskebåt, en vederstyggelig én. En menneskelig gigantboks av en svinesti med førsteklasses fylleavskum, selvom det er en helt annen historie. Jeg sto altså der på dekk. Med avtagende panikkangst for de monstruøse tilstandene bak de tunge jerndørene bak meg, så på frådingen i bølgene og lot meg fjetre av digre snøflak, vakre som døden, dansende i indre ulikhet. Ingen like, det sies faktisk slik. Hvitt og hvitt mot et bakteppe av mørkemørkeblått. Filtsnø. Og jeg tuller ikke (vaffal ikke akkurat nå) - det snødde oppover!  Og det var satankaldt.

Det har seg nemlig slik, at når kulden biter som verst i kinnhuden, når solen går ned før arbeidsdagen er slutt, når selv dyktige Dr. Martens-støvler mister taket i asfalten under deg, bekkenløsnings-gange blir viktig å beherske, vinden gjør en transparent og det kjennes som blodet i årene flyter i skilpaddetempo, fordi det bærer på samme redselspartikler for å fryse ihjel som en selv, og når det; seriøst. Snør oppover.

Da finnes det en spire av grønt i meg. Som hvisker om en dag i februar. En dag jeg drar. Nicaragua i  mitt hjerte. Og jeg tuller ikke. Ikke nå heller. Drillos lille miniatlas forteller at det finnes en  innsjø der, som er den eneste i verden hvor det lever havdyr, og at landet som det eneste i regionen ikke lengre har urbefolkning. Jeg leste dessuten et sted at det var det nest fattigste landet i Latin-Amerika, nest etter Haiti. Og at de visstnok har verdens strengeste abortlov. Nulltoleranse. Uansett. Hestehandel med katolske mørkemenn. Voldtatte tiåringer som tvinges til å bære frem barnet etter loven.

Jeg skal hospitere i en nicaraguansk klasse. Bo hos en nicaraguansk familie. Frivillighetsarbeide i en nicaraguansk barnehage. Er blitt gitt knappe tre måneder. Og pengene er visstnok på vei fra lånekassen. Ikke primært som lån, men stipend. Hva gir du meg?

Jeg skipper vinteren. I det minste litt av den. Akkurat som planlagt.

Jeg føler meg heldig igjen, på tross av uker med overlast og uendeligheter av ting som skulle vært, skulle vært, skulle vært gjort. Tingelingpiken min forteller at dette er bra. Saker. Planen er å vende tilbake til norboersivilisasjonen en gang i midten av mai. Ankomme med våren. Med min årstid, faktisk. Når det spirer og knopper og gror og lukter våt jord og ren luft og forventninger om varmere dager i Norgeslandet.

Hasta luego, muñecas!

*Visstnok navnet på nasjonalsangen, som på norsk blir noe slikt som "Hail til deg, Nicaragua."