søndag 14. november 2010

Educación dificíl. Flyktige stjernehimmelhåp.

Jeg sa det var viktig. Å holde fokus. Å ikke miste troen på seg selv. På at det nytter. At vonde erfaringer kan snus til positiv ballast. At det var hans eget valg. Hans egen lykkesmie. At det fantes verre ting. At han kunne vært en annen. (Hvorfor sa jeg det? Sant nok, men han er jo seg).

At han måtte være varsom. Observant. Holde nakketak på seg sjøl. At jeg visste at det fantes urettmessig tunge bører på de unge skuldrene, men ikke umulige. At noen hadde greid det før han. Tusenvis. At han stadig var unik.

At vi var der. At vi alltid ville være. At han måtte holde fokus. Skille viktig fra uviktig og snu ryggen til dem som solgte sjela for femtilapper eller en dose hvitt. At det var viktig. Viktig. Ikke glemme Karlsvogna.

Jeg tror jeg sa de riktige tingene. Lot han forstå at folk tar på vei fordi de bryr seg. Ikke for å anklage eller begrense. At vi alle har vårt, selv om det sjelden synes på utsiden. Jeg tror jeg gjorde det greit. At jeg ikke belærte for mye. At han ikke følte seg som en alien da jeg gikk.


Likevel er jeg langtfra sikker. Og vet at jeg ikke kan bli. Før han om år og år og år kanskje forteller meg hvilke brøkdeler som gikk inn og som gikk hus forbi. Og om noen av brøkdelene var mine. Ord. Hvordan skal en kunne vite sånt?


Antagelig det mest fortryllende, og samtidig mest frustrerende med relasjoner mellom folk. Særlig når man selv er den som skal forsøke å åpne synsrekkevidden bak fortvilte øyne som møter ens egne. Man blir aldri utlært. Aldri.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar