[eller egentlig. betraktninger. omkring løvetannbarn]
det var der. hele tiden.
tidvis vemodig, tidvis stikkende og mer intenst. som en fornemmelse. tilstedeværelse. som en klissete, igleaktig masse over buene i skulderpartiet, eller som slitasjeresistante superlimrester på fingertuppene. gjennom høstløvblader og blåkalde solstreif. med en snorkende medpendler i togsetet. med koss-pryd over kraniet på vei til bøkene. bak hennes egne smil. over kanten av et glass.
bar hun vekten av det.
hun visste hun ikke var kvitt. men ønsket det heller ikke. ville ikke, kunne ikke bli. på tross av vissheten om at et menneskes lykke måles mot en selv, og kun det; visste hun at behovene deres ikke løy. at byrdene bak de unge smilene var ekte. at de spirende livene var kompliserte. allerede.
men hun kunne ikke leve det. selv for dem.
hun kunne ikke bære smerten deres. kunne ikke flytte føttene. samme hvor små de føttene var. samme hvor mange tanker, solstreif, stjernestøv og månestråler hun sendte. kunne ikke plukke dem opp fra der. kunne ikke gi dem en annen virkelighet. kunne ikke redde dem. alene. hun måtte tilgodese seg selv. av ren nødvendighet.
alt fordi. en må ta vare.
på seg selv.
alt fordi. de må få vokse.
med seg selv.
det gjør det aldri mindre vondt.
men det gjør oss sterkere.
det er vel ikke bare lett å komme hjem og se motsetningene i verden... hadde det ikke vært deilig med en litt mindre kontrastfylt klode? Eller?
SvarSlettdet hadde vært noe, ja. peace n love, (tolerance and movement). sant?
SvarSlettselvom inspirasjonen denne gangen var hentet fra små liv her hjemme; gradene av utilstrekkelighet i møte med utsatte barneskjebner er vel en svært så universell empatiprøvelse.
uansett; om skriveriet får deg til å tenke på sånt, liker jeg det;)
høstklemmer.
Dette rørte meg, for en visdom du har! Du har store øyne og ser alle.
SvarSlett