Veien, sannheten og livet; the easy one.

[ 'So, you don't think that dreams are relevant or indispensable?' 'It still depends upon whether we are lookin' for them outside ourselves, or inside.']

Jeg nyser, drikker rooibos-te med overdrevne mengder honning og sitron, mens jeg sikler og koser meg over spanskbøkene. (Nerdete? Tja. Antagelig. Gårsdagens ølinntak og gode selskap taler vel egentlig for det motsatte). Jeg er det man ofte omtaler som dett i desa. Uansett:

Samtidig (for jeg kan nemlig gjøre en hel del på en gang, når alt kommer til alt, er jeg tross alt kvinne) slenges en og annen tanke tilbake på et halvår rundt om i Kaukasia, mest Tbilisi. Et fint et. Stort sett. Jeg minnes han der blonde, krøllhårede tsjekkeren med den lille munnen, sjefen min de siste månedene hos NRC. Han som behersket både dansk(!), russisk, og muligens mer etter normalen; engelsk og tsjekkisk. Og litt til. Språkfrik. Jeg tror han tok dem lett. Lettere enn mange.

Jeg minnes da han fikk høre om fremtidsplanene som spanskstudine, hvordan han løftet hånden, rettet litt på brillene - som han hadde en noe eksentrisk vane med å plassere et sted mellom hårfestet og øynene og stadig dytte og flytte på - og responderte med: "Ah, so you're doing it the easy way?" Kanskje han syntes brillebæringen var tøff, kanskje var det ren pragmatisme. Nah.. neppe. Det er riktignok kortere vei fra foran øynene til pannen enn fra på hodet og rundt halsen; slik de fleste midlertidige brillebærere smykker seg. Jeg tror det var mer som flosshatten det var viktig for han å bære da han var yngre. Merkevareviktighet. Jeg ble aldri ble klok på om han bedrev virkelighetsspill eller om han var genuin og raus. Han var i det minste aldri kjedelig. 

Kanskje gjør jeg det the easy way, sjef. Det er unektelig godt å konsentrere seg om kun ett fag oppi alt det andre fine miksmakseriet som er livet mitt. Jeg trives, skjønner. Og jeg er stolt av at jeg kom hit, samme hvor lettvektig gud-eller-hvermansen skulle tenke eller mene det var. Stolt av dit jeg skal, på tross av at huggingen i fremtiden foreløpig ikke har manifestert seg i mer enn abstrakte og vage konturer. 

Jeg vet jeg kommer dit. At jeg får hugget den frem til sist. Imens er jeg glad for å sette pris på selve veien. 

(Ok, da. Jeg tok litt hardt i om det med sannheten. Den er helt deres egen. Jeg har min).