om havpissing. og tilpassede blomsterhjerter.

[ 'cause somethin' is happenin' here, and we know too well what it is. don't we, mr. jones? ]

det har tatt tid.

men jeg er i ferd med å lande igjen. i ferd med å akseptere lokaldebatter og motemuggsnakk, surmuling på skatten og interiøridioti, tunneltolkninger og familiestifteri; overbefolket klode? nåvel. kollektivt ansvar. tja. hva med miljøgrisingen? liksom det hjelper om jeg putter plasten og annen inkompatibel shit i forskjelligfargede bossbøtter når BP kliner rundt i hele Mexicogulfen og regnskogslungene utsettes for daglige drap.

i ferd med.

jeg har sett lite til vinteren i år, og omtrentlig drevet dank mellom netter, pensumsider og ordtellingsfunksjonen i Word siden midten av måned tre. hjemstavnlanding var ikke i bevisstheten før i den femte. vi teller alt juni og tidlig sommer. folk bruner seg, slanker vintervalpefett og stresser med bikinilinjene. jeg? stadig elfenbensbleik, sett bort fra nesetipp og underarmer. stadig ikke kjøpt den bikinibuksa. saktegående. jeg liker det, tilogme.

å skippe vinteren.

kanskje jeg skal gjøre det neste gang óg. ta meg til et nytt sted, et nytt land. bare for å avdekke at det bare er en annen ansamling med hus. en annen natur. et annet system. andre folk. andre normer. at det ikke er ulikt, bare annerledes. at å hjelpe folk til å hjelpe seg selv også avhenger av mynt. nepotisme. politiske spill. egeninteresser. at det ikke er annerledes engang.

vi er vokst ut av kloden vår, og alt vi gjør er å pisse.

piss meg i øret, vi fortjener det.