Vestveier i Aotearoa*

Blekkspruten ruller stadig langs veiene på New Zealands sørøy. Vestkysten nå. Ordene for å beskrive landskapet her er ikke hverdagskost. Trolsk. Mektig. Underbart. Forblåst. Overfrodig og ukjent vegetasjon, dundrende fossefall, massive elvestryk, underlige sletteland, men mest grønt og grønt og grønt igjen. Litt som i innerste Amazonas uten hetebølger og agressive stikkere overalt, men ikke helt likevel. Krokete veier som slynger seg opp og ned og frem og tilbake mellom fjellene og havet og skogene. Et og annet tre som strekker seg over sine brødre, og står der som bastante utskudd skuende utover magien som omgir dem. Som en ferd gjennom et forvridd og underlig eventyr. Vi leker oss gjennom vakkerverdenen i selskap med The Pogues.. og annet gøy.**

*Maori for New Zealand, etter sagnet var det konen til den store sjømannen og oppdageren  Kupe som ropte: 'He ao, he ao tea, he ao tea roa!' (En sky, en hvit sky, en lang, hvit sky!)

**About a song that I've been hummin' on for way too long, about this somebody who's goin' to make it, how this somebody oughta be you and how she might look back, but how she never thinks twice, 'cause you don't have to think twice; its alright, 'cause you can't take the effect and make it the cause - you're not helpless or hopeless and I hate to sound cold, I didn't rob a bank because you made up the law.