Blekksprutbablegøyer

Vi ruller gjennom hobbit- og alveland i en blekksprut på fire hjul. New Zealands sørøy er et skue av de sjeldne. Naturens fargespill er bortimot uvirkelig; himmelen er blåere, skyene hvitere, vegetasjonen grønnere og vannet i Tekapo innsjø imonerende turkist. Det skal ikke mye fantasi til for å få øye på Frodo og Sam eller Aragorn, Legolas og Gimli over åskammene. Dagen etterpå i litt dystrere vær dukket endog Mordor og Saruman opp. Været har vært nesten udelt vakkert hittil. Alexandra; som ble gitt hele to campernetter, sies å ha det beste på hele øya. Det er hvite, svartrumpede sauer overalt (noen av dem veldig nylig klippet og veldig nakne) og skilter som sier "This is the home of your icebreaker".

Peter Jackson er noe av en helt heromkring. Under lanseringen av den første trilogifilmen i 2004, byttet hovedstaden Wellington midlertidig navn til Middle Earth, og alle kjenner noen som på et eller annet vis var involvert på en eller annen måte i filmatiseringen. Mye av de 650 millionene new zealandske dollar innspillingen kostet ble værende i landet.

New Zealands maorier teller omkring femten prosent av den totale befolkningen på fire mill. De sies imidlertid å ha det noe bedre enn deres australske venner aboriginerne. Maoriene fikk sin første, egne, offisielle TV-kanal i 2004, hvilket ble ansett for en større seier. De gis relativt stort rom til å utøve sitt språk og sin kultur, og er ikke så verst integrert i de ulike deler av stillehavssamfunnet. Det finnes likevel områder med overveldende maoribeboerprosent, og de teller omkring halvparten av innsatte i new zealandske fengsler. De betegnende tatoveringene dukker opp på stadig flere, noe sier meg at de er noe langt mer enn bare århundregammel hudpryd.

Meg tar stadig meg selv i å nyte tilstedeværelsen i et samfunn hvor minoritetsrettigheter tas på alvor, hvor kjønnsbalansen faktisk eksisterer, hvor miljøbevissthet er en integrert del av vanlig folkeskikk, hvor ting faktisk virker. Kontrasten til kaukasuslandet mitt er markant. Vel har jeg lagt meg til å forsvare Georgias sivilisasjonsnivå for alle interesserte, det kan likevel ikke fornektes at dette er litt som å komme hjem.

Jeg har dessuten ikke sluttet å glede meg over muligheten til å snakke med hvemsomhelst, over å kunne overhøre hva samtalen ved sidebordet på restauranten handler om, å umiddelbart forstå alt av beskjeder og skilt.

Igår besøkte vi Nugget Point; en liten halvøy helt sør på østkysten. Det er vanskelig å komme nærmere det mektige Stillehavet. Fuglelek, forblåste klipper, små sjøløver som vimset rundt der nede.. og stillheten som bare ble avbrutt av vindkast og stillehavsbølger mot klippene. Det var rart å tenke på at Santiago og Lima ligger der på andre siden.. om man bare svømmer lenge nok. Det gjør en nokså liten, samtidig som det er stort å være en liten del av noe så underbart og uforståelig.