samarkandsekunder: Søstre. PompelPilt. Rørekøller. Tullefanter. Latterdverger. Tbilisi time.

Jeg hadde ikke glemt at jeg savnet folket her. Men jeg hadde kanskje glemt hvor mye. Deilige, rare, underfundige, vakre, loslitte Tbilisi. Byen min. Stedet jeg på et vis ble voksen og lærte at uturistiske ting er mer lærerike enn et sted for gjennomreise. Selv språket, de underlige strupelydene, kjappheten og rariteten fremstår med ett som en lenge kjært og savnet venn.

Og vennen er som før. Det glorete, blinkende, jåte TV-tårnet i åsen (som alt til tross pleide å få oss til å føle at vi var kommet hjem igjen) har imidlertid fått en ny nabo. Et blinkende, neonpreget, digert pariserhjul med en fabelofantastisk utsikt fra toppen. Over elva er en ny gangbro. Noe mistilpasset, men designeraktig, kanskje? Litt som eggepresidentpalasset til herr Misha.

Zura har endelig har et fungerende og betalt prosjekt på gang med marionettdukkene. Favoritten denne gang ble "Stupid Giant", en dukke med enormpupiller, keitete halvbolekropp, mage og hårtuster. I stykkene uttaler han visst alltid negative ord. Som corruption. Eller militarization. Smak dem. Babusjkaen i badet skrubber like hardt som hun pleide og ga meg klem og komplimenter da jeg kom, drikkevanene er omtrent som før, trafikken er stadig mer enn sinnssvak, vennene mine like deilige, gjestfriheten like umåtelig, Kaukasusfjellene like magnifisente og livsrytmen like ubesværet sakte.

Det ble tre dager, bare. Men resultatet ble langtfra verst. Byen og folket her lever i en rytme som ikke passer meg direkte dårlig. Planer endres fortere en sokkeskifting, et glass er aldrialdri å forakte, noen timer med gode venner, en skål eller en god vits er evig attraktivt. Både klokken to, tre, fire - eller seks. Ukedag såvel som helg. Hvorfor ikke se solen stå opp over mellommenneskelige relasjoner?

Det kan fort slå en at den abnorme arbeidsløsheten imellom kan gi seg utslag i noe positivt. Det trenger ikke bety at en har rett.

Denne gangen bar imidlertid med seg en liten justering. For jeg hadde med meg ei. Et av mine mest unike mennesker. Ei slik ei som gapskratter fremfor å rødme når rullestoluvennlige Georgia får oss til å tryne i en trapp. Eller mengder av fortauskanter og brostener må forseres med ytterst velfundert tålmodighet. Tett inntil dagene så hun det hele med sine øyne, godt påveihjulpet av mine erfaringer, relasjoner og historier.Og jeg var ikke den eneste til å føle Tbilisitid i særklasse. Akkurat DET. Unner jeg alle smått fortapte sjeler på vår lille klode.

Å ha en som hun.