Gatedød i kiwiland

I 1837 ble det ilandsatt pungrotter på New Zealand i forsøk på å bygge opp en pelsindustri. Dessverre har rottene ingen naturlige fiender i dyreverdenen her, og formerte seg dermed noe raskere enn forventet. Idag er de omkring 30 millioner i tallet; hvilket vil si rundt sju for hver newzealender. Det er et visst antall. Siden de eter seg gjennom noe sånt som 21 000 tonn knopper, bær og frukt hver eneste natt, er de blitt en pest og plage som tar livsgrunnlaget fra andre vesener som trengs for å holde naturbalansen i orden.

Pungrottene er bare ute om natten. Vi kjørte bare om dagen. Det betyr at vi aldri hørte dunksmashslasj mot grillen og visste vi hadde drept en. Det hindret oss ikke i å observere hundrevis av roadkill langs veiene. Possums, possums, possums (pungrotte på englandsk; du visste vel det?), iblandet en liten eller større fugl i ny og ne.

Pukekura er et pittelite sted på sørøyas vestkyst. Faktisk så lite at de bare bor to folk der. De to er et ektepar som driver Puke Pub, mannen er jeger, og de gjør forretning utav de søte, men enn så plagsomme rottepungene. Mottoet er: "You kill'em - we grill'em." De selger Possum Pie og har retter på menyen som Headlight Delight.

Dessuten har de en pen liten samling av brev fra illsinte dyrevernere som synes det er avskyelig å gjøre en levevei ut av vold og drap. Som setter spørsmålstegn ved hvordan de kan drepe disse nusselige, små.

Tja. Selv dyrepasseren på bevaringsshowet i Queenstown sa slik i litt lavt toneleie at vi ikke nødvendigvis trengte sørge så mye om vi skulle komme til å ta livet av en. Dessuten jakter myndighetene dem i stor skala, dessverre ved hjelp av noe som heter 1080 og tar livet av det meste det kommer i berøring med. Ikke bare pungrotter.