[Undertittel: Timon i ørkenen.]
Stå opp til lyden av rautende kuer på et sted hvor bysivilisasjonen ikke har nådd, hvor telefoner er døde, hvor butikker ikke er noe en kan gå til, hvor grisene mates jevnlig rett over bekken. Et sted hvor folk betaler for forblåst fjerntliggenhet og som er vakkert, langstrakt og rufsete.
Stå opp til lyden av rautende kuer på et sted hvor bysivilisasjonen ikke har nådd, hvor telefoner er døde, hvor butikker ikke er noe en kan gå til, hvor grisene mates jevnlig rett over bekken. Et sted hvor folk betaler for forblåst fjerntliggenhet og som er vakkert, langstrakt og rufsete.
Tilbringe morgenen med å se vinden piske bakoversveisbølgene i solskinnet. Se regnbuen glitre seg av og på i vanndrysset som omgir dem. Kjenne vindkulene nå en selv; håret, ansiktshuden og lårene. Se bølgeslagene denge de knortete, svarte svabergene framfor føttene og vite at en før eller siden blir våt; om en blir værende.
[Tenke at; det er dager som dette en lærer å elske igjen]
Det er fint, det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar