one day at a time (un día a la vez?)

Jeg er ikke så glad i fugler. Men mi dueña (landlady) er. Jeg har tenkt litt på å skaffe tilveie noe som er giftig nok til å se de to små, grønne utyskene stive, men har blitt fortalt at jeg burde gi det noen dagers sjans. At skrikingen deres gjennom papirveggene som gjør alle huslydene uansvarlig støyete vil avta. I det minste i mitt hode. Tilpasning heter det visst.

De første dagene i den nye hjembyen min har passert. På rommet mitt finnes den umiskjennelige lukten av fukt, på badet er det rust i metallskapet, kaldt vann i dusjen og spindelvev i krokene. Likevel har jeg både egen TV, eget bad og internett på rommet fra telefonbutikken vegg-i-vegg. Datteren i huset har godsnakket med dem for meg, hva sieru?

Estelí er like underlig som sjarmerende. Farlig nok til at man ikke ferdes gatelangs alene etter mørkets frembrudd, men vennlig nok til å sende deg tyvetalls smil på en kvarters rusletur. Dessuten er det farger og farger. Og mer farger. En organisasjon ved navn FunArte som jobber humanitært med barn gjennom kunst, har dekorert betydelige deler av byen med gigantiske grafittimalerier. Igår fant jeg det kommunale biblioteket på vei hjem fra barnebyene, og også der hadde de vært. Sjekk da. Kult?

Umulig å fange hele saken med et lite telefonkamera, dette er bare nederste flik.. det målte to etasjer i høyden og mange meter i bredden. Sjekk banneret barna holder i. Sammenhektede flagg.

Ved første øyekast er byen til forveksling lik en gedigen samling skur i pent konstruerte firkanter. Helt til man skjønner at det er fordi de ikke bygger i høyden. Kun få hus har mer enn én etasje. Innenfor fargeveggene selges både Black&Decker-driller, medisiner, kjøleskap, designerklær og mobiltelefoner. Ellers er vareutvalget meget gatemat, haugevis med billigklær og tonnevis med plastikkproduksjon. I både hus, kafeer og restauranter går det mye i billige plastmøbler, selv om det også finnes steder med noget mer stilengasjement.

Så er adressangivelsene en morsom ting: "20 meter ned i gaten fra Caritas" eller "mellom der frisøren pleide å ligge og kafé Luz," er en helt normal ting å si. Det finnes egentlig et system, nummererte avenidas og calles, som i NY, men det later ikke til at man bruker det i særlig grad. Sjekk kart:

Kanskje ikke så lett å se, men vi snakker altså; ikke et eneste gatenavn.

Følger man de snorrette gatene lenge nok, slutter asfalten, ikke bebyggelsen, og man kommer inn i de noe mer fattige strøkene. Det skal likevel sies at det er lite slikt som fattige og rike bydeler her. Folk bor blandet, en og annen riking her og der. Ikke spesielt mange som har så mye. Og jeg kjenner at jeg liker det. Misforstå meg rett. Å befinne seg i forsofne deler av verden får meg vel bare til å tenke mindre over den groteske rikdommen vi i Norge omgir oss med med den største selvfølgelighet. Og som har en tendens til å plage meg litt.

Hestekjerrer på motorveien, små barn uten hjelm på motorsykler eller i lasteplanet på skranglete pickuper er ingen uvanlighet. Ei heller barn i skoleuniform. De fleste her går på skolen enten formiddag eller ettermiddag, antagelig knyttet til antallet skolebygg som kan huse dem. Derfor myldrer det til stadighet av skoleuniformkids, kall meg blaut, men det er et syn som alltid gjør meg litt varm om hjertet. 

Det er ikke alle som har råd til uniformer, særlig ikke i utkantstrøkene, hvilket ikke stenger dem ute fra skolene. Et mer presserende problem er imidlertid at svært mange faller ut i løpet av de første skoleårene. Årsaken er ofte at foreldrene trenger dem til å jobbe. Tallene på dem som innrulleres ved skolestart er likevel gode, og barnebyene har flere prosjekter på gang for å få dem til å bli. Jeg skal på nytt besøk til et av sentrene deres over helga for litt mer info og papirer. 

Imens nyter jeg dagene, skravler ivei på et særdeles feilaktig og snublete spansk og gleder meg til første time på skolen imorgen, lørdag. Lurer litt på hvordan jeg skal rekke over alt mulig, men har omjustert meg nok til å tenke i mañana, mañana og den tid den sorg. Det kostet forresten ikke så veldig mye. Jeg tror jeg har potensiale til å passe inn her. 

Litt gatelangsbilder (tilgi kvaliteten, jeg har ikke kamera med, kun mobilen):

 Like ved barnebyen jeg var i, som forøvrig rommet 192 små kids. Mer enn 20 over den egentlige grensen, men jeg lovte å ikke rapportere om det.. Skriften på veggen er reklame for et digert telefonselskap. Ikke sett en eneste reklameplakat hittil, men både Maggi, CocaCola og andre gigantselskap er oppmalt rundt om  på murveggene. Legg merke til den manglende asfalten.

 En typisk skolebygning, FunArte-dekorert.

 Antagelig et strøk med pittelitt mer penger enn ellers. Opptil flere toetasjes hus og brostenslagte gater. 

Snedig og dekorativt fenomen som dukker opp både her og der: mosaikkdekorerte fortau.

Så en liten sluttanekdote for medelever og andre spanskkjennere: jeg kan i nokså stor grad snakke i tre eller fire verbformer, da vosotros ikke finnes her og s-en i andre person entall stort sett går opp i slurverøyk. Det finnes imidlertid folk som snakker skikkelig,  Israel åsånn (og sikkert flere med ham på universitetet), men dem har jeg ikke blitt så godt kjent med ennå.

Saludos,
NicaBecca.