Jeg er glad i bønner, jeg. Ris også. Og mais. Og bananer. Jeg er igrunn.. langt over middels glad i mat, og ingen sunnhetsfantast. Men jeg foretrekker kaffe som ikke er tilsølt av enorme mengder sukker, brød som er brød, ikke fjærlett, næringsfattig loff som smelter på tunga og mat som ikke er gjennombløt av usømmelige mengder olje. Georgia - gå og legg deg. Nicaraguanerne vinner frityrkampen, lett! Olje og sukker er visstnok svært billig her. Nesten gratis.
På en skole vi var, foret de barna med ris og bønner, som jo er helt greit sunt. Noe ensidig, kanskje, utover i forstedene later det ikke til at man spiser så mye annet. Den virkelige godsaken var imidlertid tørsteslukkertønna. Vann, tilsatt dyktig med sukker og kanel! Latt meg høre at kanel er bra for fordøyelsen. Er det det? Det bør legges til at skolemåltidet er det eneste enkelte av barna får ila. dagen.
Kostholdet er med å sette sitt preg på endel kropper. Særlig middelaldrende. Det hjelper helt sikkert ikke på at de anser meg som noe snodig fordi jeg foretrekker å gå de 15-20 min til skolen fremfor buss eller taxi. Ingen nicaraguaner ville visst gjort det.
Men jeg skal jeg ikke være urettferdig. Her finnes noen anabole frukter og grønnsaker som kalde nord bare kan drømme om (ToMaTeR♥), og utallige ferske, tyktflytende, nydelige fruktjuicer. Kanskje mer allment kjent som smoothie? Så finnes det utlendingsteder som selger både pasta og linseretter, selv om de som kjenner meg vet at for mange av utlendingstedene er å gå litt på akkord med meg selv.
Når det er sagt.. er det uansett ikke grasale muligheter for ei som meg å skli ubemerket inn. Og det står nok ikke på det røde topplokket, selvom det sikkert ikke hjelper på. Så jeg har herved sluttet å prøve.
Jeg driver likevel og planlegger en tordentale om språkulikheter til nestemann som roper "bye" til meg på gata. Det er nemlig vanlig å hilse hverandre med "adios", og kidsa har vel blitt fortalt at det er "bye" på inglish. Synd at den som fortalte dem det glemte å si noe om at det høres veldig merkelig, tilnærmet uvennlig ut, å rope til fremmede på gata. Jeg besitter nemlig nok godvilje overfor de nesten skammelig skjønne indianerbarna her til å ikke tenke at de forsøker å rope meg ut av landet.
Eller kanskje det er nettopp det de gjør.
På en skole vi var, foret de barna med ris og bønner, som jo er helt greit sunt. Noe ensidig, kanskje, utover i forstedene later det ikke til at man spiser så mye annet. Den virkelige godsaken var imidlertid tørsteslukkertønna. Vann, tilsatt dyktig med sukker og kanel! Latt meg høre at kanel er bra for fordøyelsen. Er det det? Det bør legges til at skolemåltidet er det eneste enkelte av barna får ila. dagen.
Kostholdet er med å sette sitt preg på endel kropper. Særlig middelaldrende. Det hjelper helt sikkert ikke på at de anser meg som noe snodig fordi jeg foretrekker å gå de 15-20 min til skolen fremfor buss eller taxi. Ingen nicaraguaner ville visst gjort det.
Men jeg skal jeg ikke være urettferdig. Her finnes noen anabole frukter og grønnsaker som kalde nord bare kan drømme om (ToMaTeR♥), og utallige ferske, tyktflytende, nydelige fruktjuicer. Kanskje mer allment kjent som smoothie? Så finnes det utlendingsteder som selger både pasta og linseretter, selv om de som kjenner meg vet at for mange av utlendingstedene er å gå litt på akkord med meg selv.
Når det er sagt.. er det uansett ikke grasale muligheter for ei som meg å skli ubemerket inn. Og det står nok ikke på det røde topplokket, selvom det sikkert ikke hjelper på. Så jeg har herved sluttet å prøve.
Jeg driver likevel og planlegger en tordentale om språkulikheter til nestemann som roper "bye" til meg på gata. Det er nemlig vanlig å hilse hverandre med "adios", og kidsa har vel blitt fortalt at det er "bye" på inglish. Synd at den som fortalte dem det glemte å si noe om at det høres veldig merkelig, tilnærmet uvennlig ut, å rope til fremmede på gata. Jeg besitter nemlig nok godvilje overfor de nesten skammelig skjønne indianerbarna her til å ikke tenke at de forsøker å rope meg ut av landet.
Eller kanskje det er nettopp det de gjør.
Her har du den. Desayuno típico. Tostadas, ristet loff (hadde den enda vært ristet hele tiden!), ris-og-bønneblanding og oljebefengte speilegg. Pølsene har jeg foreløpig ikke vært borti..
Som om jeg skulle ha tatt det selv.. altså intet uvanlig syn.
Og tomater. ToMaTeR.
Gøgg! Hold deg unna det hvite brødet og den sinnssyke vannmiksturen! Egga, bønnene, bananene, tomatene og kanelen er vel forsåvidt det jeg ville holdt meg til. Når jeg leser dette setter jeg litt pris på alle mulighetene jeg har i dette kjøttkakelandet som ikke lenger spiser så mye kjøttkaker men heller taco på fredager og tapas på sommeren og sånn - valgmulighetene.
SvarSlettSkal lage noe tomatinspirert i dag siden du nevner'e, og så skal jeg tenke på deg og neste gang vi skal kokkelere noe sammen som ikke trenger henge innafor sunnhetshysteriet, men skjene langt innafor gastronomien.
Flinka som går ;)
Det er klart jeg går! Etlant må jeg jo gjøre for å vedlikeholde midjemålet når kosten er slik den er;)
SvarSlettEr nemlig ikke helt sånn at man kan velge å holde seg unna hvasomhelst.. høflighet er en langt annen ting her enn i nord. Man spiser det man får servert, og avtalen er frokost hjemme hver dag. Resten av måltidene tar jeg ute.. men det er klart. Man får i seg både dette og hint også der.
Men jeg trives. Visst gjør jeg det.