"Og det her er Sandino, visste du ikke det? Han tilhører også det vi definerer som en av de store tenkerne, latinamerikanske filosofene. Filosofitradisjonen i denne delen av verden er ikke helt lik som i Europa, tenkerne er fra langt nyere tid. Om jeg er sandinist? Klart jeg er." "Vet du, hun der morsomme læreren min jeg fortalte deg om er også det." "Klart hun er. Mesteparten av folket på universitetet er. Og her er Rugama, også en stor mann". "Stemmer. Det visste jeg, da, han er jo overalt oppe på skolen." "Og i salen her er det alltid en eller annen utstilling. Den som dekker veggene over der er det kun barn som har stått for. Stilige greier, sant? Og denne her er vakker, bærer i seg mye symbolikk fra nicaraguansk kultur, spesielt slik den er lengre nord. Krukkene symboliserer håndverkstradisjonen, og jenta som satt modell er ei venninne. Pen, ey?"
Jeg fikk omvisning i Kulturhuset, som er en toetasjes bygning med skyteskår fra krigen på utsiden, også dekorert med de gigantiske murmaleriene som er så typisk for byen her. Jeg vet jo at det er litt dårlig gjort å svikte bloggen sin med så langvarig fravær når man befinner seg helt langtvekkiniccaland. Men altså. Jeg dro på rockekonsert. Så smalt det, både sånn og sånn. Det åpnet nye dører. For de finnes nemlig her også. Musikkelskerne. Kulturarbeidere. Politikk- og samfunnspraterne, kall dem gjerne outsidere. Jeg er nemlig langt fra sikker på hvilke grupperinger som er størst, midt i trosgryten av katolikker og pinsevenner og ebenesere og jehovavitner og adventister og evangelister og mormonere. Enorme mengder små kirker og frimenigheter her. Og jeg antar sånn ganske ut av det blå, at særlig dem som bar sminke, nagler, langt svart hår og svarte klær på konsert er de vi ofte kaller dem som lever litt på siden.
Uansett. Den nye, turismestuderende guiden min mistet sin far under krigen da han var to. Han er yngst av fem - og stor fan av sin mor. Jeg tar det som et kvalitetstegn, ikke minst i et samfunn som preges av til dels ekstrem mannsjåvinisme. Han arrangerer frivillighetsarbeid på kulturhuset, er engasjert i opplysningsarbeid rundt narkotika, sikker sex og barnerettigheter, opptatt av landets politikk og utvikling og kjønnsbalanse. Han er bare 26 år, besitter et kunnskapsnivå langt over middels, evt. det jeg har møtt hittil. (For joda, jeg har selvsagt dobbeltsjekket han etpar ganger). Den smalskuldrete, senete, tatoverte, tynne, hengslete og hyperaktive guttekroppen som følger med pratemaskinen av et hode gatelangs, er åpenbart vant til å tilbakelegge kilometer. Det er en stor kontrast til dem jeg hittil har hatt kontakt med, som best liker å holde seg i husene sine, sin menighet eller familie og synes alle ting ligger utrolig langt avgårde selv om det er snakk om fem kvartaler. Ja, jeg vet at det kan være langt på høye, tynne hæler. Men jeg bruker ikke sånne. Ikke guiden heller.
Jeg nyter imidlertid de nye opplevelsene av byen Estelí i fulle drag. For her finnes konserter, her finnes pub'er med livemusikk, her finnes gatemusikanter, her finnes snedige sandinistfotografer, her finnes variasjoner av seksuelle anlegg og mengder av kunst, kultur og historie som ingen før har snakket til meg om. Jeg tilbringer vel mest dagene med å forsøke å ikke tenke på at det nå teller mindre enn en måned før jeg skal forlate et sted jeg har slumpet til å bli ganske glad i. Så her følger enkelte bilder, både fra her og der og gatelangs (og det er muligens unødvendig å nevne hvor gode underverker spansken min har blitt utsatt for.. men den har!):
Skyteskårene utenfor Kulturhuset.
Indianerdama inne i utstillingshallen. (Og joda. Guiden har faktisk rottehale. Med sånne dingser i).
El Che dekker hele den ene veggen i bakgården. Kulturhuset.
Det klassiske bildet/tegningen av Sandino med cowboyhatten over døra. Ikke et helt sjeldent syn. Fra den andre veggen i bakgården.
Inne i rommet der hvor det nesten alltid sitter diverse kunstnere bøyd over ulike prosjekter. Utsikt ut mot bakgården.
Et stilig et ute i utstillingshallen.
Barnedekorasjoner. Også utstillingshallen. Bilder sier vel ofte mer enn ord...
På rundreise i naturreservatet Tisey, en times tid reise fra Estelí, med turismeklassen. Kaktusfiken. Fikenkaktus!
Klassen på kanten av det som er kilden til flaskevannet vi kjøper her i byen. Det purifiseres i Tisey.
Auberginedyrking!
Kommende paprikaer i et lite drivhus.
Bladpersille- og korianderdyrking.
Et underskjønt sted som var siste stopp på turen.
Skjønnere skjønnest. Heldig, jeg vet.
"Og med Daniel (Ortega, presidenten) i front, fortsetter vi å forandre Nicaragua." Veggdekorasjon utenfor byens rådhus. Ortega er forøvrig sandinist. Sikkert vel og bra, selv om man vel skal ha i bakhodet at han i 2008 gjorde en hestehandel med mørkemenn i den katolske kirken for å få innført verdens strengeste abortlov, og per idag driver og jobber for å få gjennom en grunnlovsendring som gjør at han kan sitte en periode til. Det er nemlig valg her i november.
Og sist, men ikke minst. "Familien" min her nede. Fra graduasjonen til Luci, som finnes i midten. "Mor" og "far" bakerst.
Min skjønne "lillesøster".
Og et til. Fra huset til storesøsteren hennes, hvor vi hadde selve feiringen.
Så.. alt vel på denne kanten! Inntil siden, muñecas!
