(Ey, folkens. Jeg har skrevet mye rart i det siste uten å føle for å publisere. Driver vel og diskuterer med meg selv hva jeg gidder dele med resten av verden. Dere har dermed ikke fått ta del i de to ukene med farting rundt i niccalandet og frøknas glede over de stadig tiltakende språkferdighetene. Såri. Antas likevel å være til det beste for alle parter).
Nå teller jeg imidlertid dager, nesten timer, til avreise. Fra et sted jeg er kommet til å bli glad i. Mens jeg stuker med eksamen som skal inn om en knapp uke.
Jeg har for lenge siden innsett at jeg kommer til å savne dasser uten dopapir og fungerende cisterner, ustabil vann- og elektristetstilførsel, manglende trafikksikkerhet, kalde dusjer, kakerlakker både her og der og alle steder, humpete gatestumper som nesten aldri gjør bil- og bussreiser behagelige og alle de andre raritetene man må forholde seg til i et land og en kultur man ikke kjenner som bukselommene sine.
Aller mest kommer jeg til å savne å farte gatelangs i miniskjørt og singlet mellom en-etasjeshusa etter den stekende solen har gått ned, diskutere alt fra gitarspilling til verdighet til verdensproblemer til heldighet. Jeg kommer til å savne niccafolk og snakket om kulturforskjeller og språkrariteter og kjærligheta. Enigheten om viktigheten av utdannelse og kunnskap og å involvere seg i det store og magnifistiske hjulet som utgjør verden rundt oss og vår alles hellige Madre Tierra. Det skal vel ikke benektes at jeg også kommer til å savne deiligheten av å sitte rundt et bål en sen kveld i et naturreservat. Med en natts hengekøyesøvn i vente etter kokkelering på et kjøkken hvor man lager mat over åpen ild. Og kutter grønnsaker rett på kjøkkenbenken. Mens en niccavenn klunker spanske singersongwriter-finesser på en deilig stålstrenggitar.
Jeg savner norgesfolka. Venner, kjæreste og familie. Men jeg savner ikke på noen måte landet mitt, den norske timeplanen, mitt folks mangel på raushet og tid til omgivelsene sine og det forbannede interiørpjattet og klagingen på alt som ikke er som det bør være når vi alt i alt og i det store og hele er omgitt av en overflod som mangler sidestykke i verdenspuslespillet.
Og jeg savner for all del ikke prisene på norske halvlitere.
Det føles alltid mer ekte å leve et annet sted. Mon tro om det gjør meg litt fredløs.
Likevel intet å utsette på den innvendige freden. Niccasøsteren og jeg på niccamorens fødselsdag.
Universitetstudenter i prøvemodus. Slik man gjør det når klasserommet ikke rommer.
Plastikkjesus med påmalte blodstriper og brennende, elektrisk ild ved føttene, tilført strøm av en rullende vogn baketter, fulgt av en pickup med gedigne høyttalere som slynget ut høylytte, religiøse toner. Omgitt av prester og nonner og andre kirkefolk. (Fant imidlertid mest humor i at en av mannfolkene i det ydmyke kirkefølget hadde ryggen dekket av digre, blodrøde blokkbokstaver som skrek: ROCK HARD). Meneh.. altså. Det er tross alt påske bare en gang i året.
Det fineste murmaleriet observert hittil, av alle de ørtihundre som finnes.
Solnedgangen i San Juan del Sur.
Vakkerhet rundt bassenget i Ocotal.
Mystikk i naturreservatet Miraflor.
Gatelangs igår. I timesvis. Dyktig melankolistukket.
Savner deg allerede.
Plastikkjesus med påmalte blodstriper og brennende, elektrisk ild ved føttene, tilført strøm av en rullende vogn baketter, fulgt av en pickup med gedigne høyttalere som slynget ut høylytte, religiøse toner. Omgitt av prester og nonner og andre kirkefolk. (Fant imidlertid mest humor i at en av mannfolkene i det ydmyke kirkefølget hadde ryggen dekket av digre, blodrøde blokkbokstaver som skrek: ROCK HARD). Meneh.. altså. Det er tross alt påske bare en gang i året.
Vakkerhet rundt bassenget i Ocotal.
En firfisle og en tarantula på vei til dødsdansen. I takkroken i skuret vi hadde til overnatting.
Hjemmelagde tortillas til frokosten.
Måltidet vi hadde stelt istand over åpen ild, mens et lite bål brant rett på murgulvet i stua. Med familiens toåringen tassende rundt.
Savner deg allerede.
