Oh, sister..

[Et unikt menneske i min verden har blitt et år eldre]

Jeg har en liten søster

Vakker, yndefull, så pen

Utav de hundre tusen

Er hun den ene én

Det hjertevarme smilet

Og latteren hun har

Rasper en i hjerteroten

Gjør en varm og glad

Jeg skylder henne mer enn alt

Hun er mitt unikum

Alltid villig; tenkende

Så sterk, så tøff, så sunn

Må du bli gitt så mange

Vakre dager man kan ane

Må lys og innhold følge deg

Som bølgen følger vannet

Må Moder Jord velsigne deg

Med vakkerhet og trøst

Må du få gjøre alvor

Av det du finner aller størst

Må Himmel Fri bevare deg

Gi deg en ledestjerne

Som tar deg trygt igjennom alt

Som venter i det fjerne

Jeg elsker deg, Suzi.

The bliss of Bangkok

Noen gang vært i Bangkok? Du skulle dra. Men kanskje ikke akkurat nå. Østens Venezia er skremmende varmt tidlig i april. Kanalbåt er langt fra det dummeste vi fant på å gjøre i heten. Bangkoks yndefulle, forfalne hverdagsliv speiles trivelig fra et elvesynspunkt. Elva er riktignok møkkete som en grisebinge, men fisken spretter, barn og voksne plasker der likevel. En oransjekledt, gammel munk børster tempelparken med en sigg i munnviken. En mor bedriver klesvask i en liten trapp. Klær henger til tørk, en slangefarm, et krokodilleshow.

Etterpå tok vi tuk-tuk på kryss og tvers i kaoset. Overalt er det thaier som selger oppskåret frukt, spiser, kokkelerer. Et hav av lukter river en i nesen overalt. Mat og transport koster en slikk og ingenting.

I går ruslet vi omkring i Siam. Businessdistriktet som for tiden er okkupert av ”rødskjorter” – sånn omtrentelig den thailandske bondebevegelsen. Kjøpesentre og butikker i strøket er stengt, omkring er det digre bildekkbarrikader prydet med spisse bambusstokker.

Under slagord som ”Peaceful protesters, not terrorists,” “We're victims of brutal killings,” ”Stop corruption, dissolve the parliament,” har de oppholdt seg i området i ukevis nå. Hvert eneste blikk som møter en sprekker imidlertid i store smil. De spiser, sover, snakker, spiller kort og holder taler på thai som er plukk uforståelige for en skarve skandinav. Skulle gjerne skjønt, dog.

I natt smalt det. En granat gikk av, én ble drept og mange såret. Kongens tilhengere (som for øvrig er gulkledte for anledningen, langt færre og mindre synlige) klandrer rødskjortene. Rødskjortene tar intet ansvar. Himmeltoget (or the skytrain; et velutbygget kollektivtrafikknett som frakter menneskemillionene over byen), er stengt. Jeg reiser i kveld.

Og synes thailandske myndigheter gjør aller best i å holde flyplassen åpen i støyen. I alle fall så lenge at skjeggen kommer seg til brunostlandet som avtalt om en ukes tid.

Hotellfrokost..

.. i en tempelby. Intet mindre enn 400 av dem totalt. I Bangkok, altså.

Og buddhaer. Endeløst.

     Kontemplerende, ung munk fra elveperspektiv.

Tuk-tuk, tar en hvorsomhelst og har visse trafikale størrelsesfordeler (!).

Og et nattlig Bangkok fra toppen av en skyskraper..

Aldri helt forstått hvorfor folk valfarter til Thailand. Før nå.

Kiwifuglen..

.. er ikke egentlig en fugl. Eller altså: den kan ikke fly. Sky og haleløs, nervøs for lyd og lys, tusler den rundt på stillehavsøya nattestid (den sover om dagen), stikker det lange nebbet sitt i jorda og den haleløse stumpen i været. Den har ekstremt velutviklet luktesans, og finner mat ved hjelp av den - uten å se eller høre.

En høygravid kiwifugl bærer et egg som relativt til dens egen kroppsvekt er det mest ekstreme av verdens fugler. Hvilket innebærer at mor ikke kan gjøre spesielt mye annet enn å vente på nedkomsten, mens far tar hånd om mathenting og andre hverdagslige sysler. Alle indre organer blir faktisk trykket så bra sammen at hun er tvunget til å faste de siste to-tre dagene. Ellers i graviditeten spiser hun tre ganger så meget som normalt.

Når egget klekker, er imidlertid kiwibarnet klarere for livsgaleien en de fleste andre fugler. I tre uker blir den fars ansvar mens mor tar en velfortjent pause. Så forlater den redet.

Den er New Zealands nasjonalfugl. Fredet, sjarmerende og utrydningstruet. 

Oppblåst, nedblåst, utblåst, sandblåst.

[Undertittel: Timon i ørkenen.]

Stå opp til lyden av rautende kuer på et sted hvor bysivilisasjonen ikke har nådd, hvor telefoner er døde, hvor butikker ikke er noe en kan gå til, hvor grisene mates jevnlig rett over bekken. Et sted hvor folk betaler for forblåst fjerntliggenhet og som er vakkert, langstrakt og rufsete.

Tilbringe morgenen med å se vinden piske bakoversveisbølgene i solskinnet. Se regnbuen glitre seg av og på i vanndrysset som omgir dem. Kjenne vindkulene nå en selv; håret, ansiktshuden og lårene. Se bølgeslagene denge de knortete, svarte svabergene framfor føttene og vite at en før eller siden blir våt; om en blir værende.

[Tenke at; det er dager som dette en lærer å elske igjen]

Det er fint, det. 

Gatedød i kiwiland

I 1837 ble det ilandsatt pungrotter på New Zealand i forsøk på å bygge opp en pelsindustri. Dessverre har rottene ingen naturlige fiender i dyreverdenen her, og formerte seg dermed noe raskere enn forventet. Idag er de omkring 30 millioner i tallet; hvilket vil si rundt sju for hver newzealender. Det er et visst antall. Siden de eter seg gjennom noe sånt som 21 000 tonn knopper, bær og frukt hver eneste natt, er de blitt en pest og plage som tar livsgrunnlaget fra andre vesener som trengs for å holde naturbalansen i orden.

Pungrottene er bare ute om natten. Vi kjørte bare om dagen. Det betyr at vi aldri hørte dunksmashslasj mot grillen og visste vi hadde drept en. Det hindret oss ikke i å observere hundrevis av roadkill langs veiene. Possums, possums, possums (pungrotte på englandsk; du visste vel det?), iblandet en liten eller større fugl i ny og ne.

Pukekura er et pittelite sted på sørøyas vestkyst. Faktisk så lite at de bare bor to folk der. De to er et ektepar som driver Puke Pub, mannen er jeger, og de gjør forretning utav de søte, men enn så plagsomme rottepungene. Mottoet er: "You kill'em - we grill'em." De selger Possum Pie og har retter på menyen som Headlight Delight.

Dessuten har de en pen liten samling av brev fra illsinte dyrevernere som synes det er avskyelig å gjøre en levevei ut av vold og drap. Som setter spørsmålstegn ved hvordan de kan drepe disse nusselige, små.

Tja. Selv dyrepasseren på bevaringsshowet i Queenstown sa slik i litt lavt toneleie at vi ikke nødvendigvis trengte sørge så mye om vi skulle komme til å ta livet av en. Dessuten jakter myndighetene dem i stor skala, dessverre ved hjelp av noe som heter 1080 og tar livet av det meste det kommer i berøring med. Ikke bare pungrotter.