Middelhavsidylloter; "du var en sang i mangel av ord.."

Varme. Ikledd havbris. Vulkanlandskap. Svart sand. Gresshoppesang. Lave, idylliske sandstensbygg. Undervakre solnedganger. Smale veier med ATW'er og andre sydlandsk aggressive kjøretøyer. Små, lysegrå duer med lyseblå bryst kurrende ved en bassengkant. En god bok om Kaukasia. Nerdekunnskap. Underfundige, vakre venner som ikke gjør en selvbevisst. Fint og berettiget savn.

Så tenker jeg som så. At det er selve livet.

Samtidig undrer jeg hvor lenge altomsluttende harmoni er gitt å vare. Tenker at det kan ta slutt. At det finnes noe vondt i alt godt og motsatt. At det kommer kamper.

Men jeg er ikke redd. Ikke lengre.