Tett inntil dagene.*

"Jeg undres om det egentlig er normalt å være så glad i barna sine som jeg," sa moren min her forleden. Først tenkte jeg bare på hvor traust og uforlokkende kjedelig det hadde vært om alle gikk rundt og var normale sånn hele tiden. Så tenkte jeg at jeg har hørt omtrentlig den tanken formidlet mange nok ganger til å undres over hvorfor et nesten irriterende stort antall mennesker er nettopp det. Vanlige. Normale.

Skaff dere et liv!

Finn dere selv, for f... Bli litt mindre grunne. Litt mindre vanlige. Litt mer bevisste; og samtidig litt mer tolerante. Litt mindre som folk flest. Vi skulle ha gjort opprør, skulle vi. Mot folk flest. Mot konservative partier som smykker seg med fremskrittstitler når politikken de står for er langt mer nærliggende å forbinde med neandertalere og tilbakegang.

Tøv tilside. Moderlige kjærlighetsbrønner av et slikt kaliber som hun min er: Sjelden Vare. Hun er langtfra spesielt vanlig. Og hun har få tendenser til å vende kappen etter vinden. Hvorfor skulle hun? Det er noe av det jeg elsker henne for.

*I anledningen snillstjålet fra Mustafa Khans bok som vent og vakkert omhandler hans mor og hennes livsløp. Anbefales!

(nei. har stadig ikke bestemt meg om det der med surrogatmødre. kan ikke bare alle adoptere?)

det er morgen. søndagsmorgen. sakte søndagsmorgen.

en slik en som bare kan nytes til fulle om resten av uka har passert i et tilstrekkelig hastig tempo. en slik en som starter med å prikkfrigjøre kåken for eventuelle uhumskheter fra kvelden før og bærer i seg minner om en fortreffelig lørdagskveld med det beste fra flere verdener. en slik en som har langsom frokost bestående av langsom mat rett før tolv, ikke mindre enn to ukespresseblader tilgjengelig; samt et rolfekryssord som pompel tilslutt får assistanse fra pilt til å komme gjennom. med svart penn. og kun tre overstrykninger.

kvarme (geir, ikke biskopen, det skulle tatt seg ut) har skaffet seg to små jenteskjønniser, hjulpet frem og ut i verden av en amerikansk surrogatmor. han beskriver forøvrig seg selv som religiøs, men mangler både gud og kristentro.

å være religiøs handler om å ha en religion, evt. å ha en hellig overbevisning.

om det overlates til en selv å definere om ens overbevisning er hellig eller ei, trenger det dermed ikke ha noe med en gud å gjøre. jeg er nemlig hellig overbevist om at min Moder Jord er sin egen gudinne, med sin helt særegne syklus og balanse som det foreløpig ikke er oss (i det lange løp) ubetydelige mennesker gitt å ha avdekket den fulle sannhet om. hun er det nærmeste jeg i min bevissthet kommer hellig.

jeg holder dermed muligheten åpen for at også jeg er religiøs.

andre glade bladmorgenlesere vil kjapt kunne ta meg i å være på etterskudd. jeg innrømmer derfor her og nå at bildet ikke er av aller nyeste dato. men akkurat like eventyrfrokost som idag.

hun der damen til siramyhre, forresten, cathrine, dere vet, hun som helst leser hele forfatterskap fremfor utvalgte bøker og har mange og velfunderte meninger om mangt. hun tenkte mye fornuftig om surrogatene i dagens dagbla'

fikenkaktus. kaktusfiken.

jeg spiste nettopp en slik:

joda. den kommer fra fikenkaktusen og kalles kaktusfiken, selvom den også kan kalles kaktusfrukt. den kan være både gul, grønn og rød og var digg. absolutt. litt grynete konsistens, minnet om vannmelon.

internettet sier den har mange, tynne kaktushår med mothaker utenpå skallet, slik at man skal være forsiktig med å ta for mye på den. dårlig gjort at ingen fortalte meg det! 

jeg har kaktushår i venstre munnvik.

vestigio

woke up and for the first time the animals were gone

our clocks are ticking now so before our time is gone

we could get a house and some boxers and on the lawn

we could make babies and accidential songs

i know i've been a liar and i know i've been a fool

i hope we didn't break it, but i'm glad we broke the rules

oh, i know that i've left you

in places of despair

oh, i know that i love you

so please throw down your hair

at night i trip without you

and hope that i don't wake up

'cause wakin' up without you

is like drinkin' from an empty cup

futuros y tragasables

jeg har gjort student av meg. sånn helt på riktig. for første gang. i en annen by.* ikke så langt fra her.

igår var det øsepøshøljregn da jeg kjørte til skolen. sånn skikkelig vått et; hvor regndråpene faller så store og tunge og tette over viskerne at frontglasset aldri er skikkelig gjennomsiktig og alle biler automatisk kjører bittelitt saktere fordi ingen egentlig har den sikten de trenger.

sånn litt over halvveis ga det seg noe. gjennom et stadig småtåkete frontglass så jeg himmelen revne litt over der. og litt til. der borte over Borre var det sol. strålende sol. over skolen min.

mens Shane MacGowan la stemmen i melankolsk leie over høytalerne og sang "dreamed a dream by the old canal, kissed a girl by the factory wall", følte jeg meg så heldig. og det slo meg at jeg har tenkt slik ofte i det siste. og at jeg antagelig har repetert i det kjedsommelige. kan slike ting sies for ofte? sikkert.

men jeg er det. heldig.

jeg flirer over min nyvunne studenttilværelse, nyter at dagene ikke er åttetilfire (som om de har vært det på en stund.. jeg hverken vil eller kan slutte å glede meg over det), har fått middelmådig fadderomvisning, møtt gamle kjente og undret meg over hvor liten verden egentlig er, utvidet telefonboka betraktelig, bistått oppriggsgruppa til Big Bang i regn og vått, ikledd gommistøvler og brede smil og er støl i lår og overarmer og hadde en helt flott konsert hvor jeg gledet meg smått over at ikke absolutt alle er nesten ti år yngre enn meg. overraskende nok kan en hel del alderskonkurrere og vel så det.

hvilket ikke betyr at å drekka ser ut til å være noe dårligere alternativ til det meste og for de fleste. man er jo student, må vite? konsert i duskregn med en småhes Greni og rattplaner hjem er også fint. jeg krysser kløvertær for at jeg ikke har levet for lenge til å nyte det i sin fulle bredde. kanskje det er stikk-om?


*som etter nærmere ettertanke langtfra er noen by, ikke engang et tettsted, men et sted midtimellom to små byer hvor noen har bestemt at de skal samlokalisere hele Vestfoldhøgskolen. Bakkenteigen, heter det. eneste kjipe er at kollektiven dit er skranglete. evt. at jeg er bortskjemt med kollektiv etter å ha forholdt meg til Drammen-Oslo i år og år.

krampestrødd. familielykkeligheter.

det er noe i alle familier. i min er de uenige om hva tilgivelse er. det står mellom å anta at all tilgivelse fører til full forsoning, lykke, glede og "enstorgladfamilie" og,

å tenke at man kan tilgi; uten å forsones. omtrentlig noe slikt som å være; forsont med seg selv? ikke bitter, ikke hatefull, ikke sint. lengre.

jeg synes det er en fin tanke. og jeg tenker at man ikke alltid trenger å være så (unnskyld ordbruken) innhelvette krampeaktig med den der "storegladefamilien". at man må la folk få leve sine liv, bestemme slike ting selv.

når alt kommer til alt er det nemlig det jeg stusser mest på; hvorfor noen hevder sin rett til å synse seg så veldig på andre folks private valg, avgjørelser og relasjoner.

og mene at det er feil.