det er noe i alle familier. i min er de uenige om hva tilgivelse er. det står mellom å anta at all tilgivelse fører til full forsoning, lykke, glede og "enstorgladfamilie" og,
å tenke at man kan tilgi; uten å forsones. omtrentlig noe slikt som å være; forsont med seg selv? ikke bitter, ikke hatefull, ikke sint. lengre.
jeg synes det er en fin tanke. og jeg tenker at man ikke alltid trenger å være så (unnskyld ordbruken) innhelvette krampeaktig med den der "storegladefamilien". at man må la folk få leve sine liv, bestemme slike ting selv.
når alt kommer til alt er det nemlig det jeg stusser mest på; hvorfor noen hevder sin rett til å synse seg så veldig på andre folks private valg, avgjørelser og relasjoner.
og mene at det er feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar