fønni people at the northern suga'top

et blad jeg leser melder at siden 1990 har den materielle velstand i det henrivende, lille landet vårt gått kræisi. klesforbruket alene har økt med 90 (90!) prosent. flyreisene som globaliserer oss (og muligens hadde en åpning for økt, global innsikt) er tredoblet, hvilket også gjelder møbelshåpping. er vi virkelig blitt så forbanna interiøropptatte? vi er vel det.

husholdningsavfallet har imidlertid økt med fattige 83 prosent.

det mest fønni. er egentlig at vi er veldig klare på hva vi ønsker oss mest av penger og tid. vi vil ha tid. men blir stadig rikere.

selveste dostojevskij; benektet aldri at mennesket var motsetningsfylt. fjodor snåsamann.

KARPE DIEM, amigos!

grados de insuficiencia

[eller egentlig. betraktninger. omkring løvetannbarn]

det var der. hele tiden. 

tidvis vemodig, tidvis stikkende og mer intenst. som en fornemmelse. tilstedeværelse. som en klissete, igleaktig masse over buene i skulderpartiet, eller som slitasjeresistante superlimrester på fingertuppene. gjennom høstløvblader og blåkalde solstreif. med en snorkende medpendler i togsetet. med koss-pryd over kraniet på vei til bøkene. bak hennes egne smil. over kanten av et glass.

bar hun vekten av det. 

hun visste hun ikke var kvitt. men ønsket det heller ikke. ville ikke, kunne ikke bli. på tross av vissheten om at et menneskes lykke måles mot en selv, og kun det; visste hun at behovene deres ikke løy. at byrdene bak de unge smilene var ekte. at de spirende livene var kompliserte. allerede. 

men hun kunne ikke leve det. selv for dem.

hun kunne ikke bære smerten deres. kunne ikke flytte føttene. samme hvor små de føttene var. samme hvor mange tanker, solstreif, stjernestøv og månestråler hun sendte. kunne ikke plukke dem opp fra der. kunne ikke gi dem en annen virkelighet. kunne ikke redde dem. alene. hun måtte tilgodese seg selv. av ren nødvendighet. 

alt fordi. en må ta vare. 

på seg selv. 

alt fordi. de må få vokse. 

med seg selv.

det gjør det aldri mindre vondt.

men det gjør oss sterkere.

Veien, sannheten og livet; the easy one.

[ 'So, you don't think that dreams are relevant or indispensable?' 'It still depends upon whether we are lookin' for them outside ourselves, or inside.']

Jeg nyser, drikker rooibos-te med overdrevne mengder honning og sitron, mens jeg sikler og koser meg over spanskbøkene. (Nerdete? Tja. Antagelig. Gårsdagens ølinntak og gode selskap taler vel egentlig for det motsatte). Jeg er det man ofte omtaler som dett i desa. Uansett:

Samtidig (for jeg kan nemlig gjøre en hel del på en gang, når alt kommer til alt, er jeg tross alt kvinne) slenges en og annen tanke tilbake på et halvår rundt om i Kaukasia, mest Tbilisi. Et fint et. Stort sett. Jeg minnes han der blonde, krøllhårede tsjekkeren med den lille munnen, sjefen min de siste månedene hos NRC. Han som behersket både dansk(!), russisk, og muligens mer etter normalen; engelsk og tsjekkisk. Og litt til. Språkfrik. Jeg tror han tok dem lett. Lettere enn mange.

Jeg minnes da han fikk høre om fremtidsplanene som spanskstudine, hvordan han løftet hånden, rettet litt på brillene - som han hadde en noe eksentrisk vane med å plassere et sted mellom hårfestet og øynene og stadig dytte og flytte på - og responderte med: "Ah, so you're doing it the easy way?" Kanskje han syntes brillebæringen var tøff, kanskje var det ren pragmatisme. Nah.. neppe. Det er riktignok kortere vei fra foran øynene til pannen enn fra på hodet og rundt halsen; slik de fleste midlertidige brillebærere smykker seg. Jeg tror det var mer som flosshatten det var viktig for han å bære da han var yngre. Merkevareviktighet. Jeg ble aldri ble klok på om han bedrev virkelighetsspill eller om han var genuin og raus. Han var i det minste aldri kjedelig. 

Kanskje gjør jeg det the easy way, sjef. Det er unektelig godt å konsentrere seg om kun ett fag oppi alt det andre fine miksmakseriet som er livet mitt. Jeg trives, skjønner. Og jeg er stolt av at jeg kom hit, samme hvor lettvektig gud-eller-hvermansen skulle tenke eller mene det var. Stolt av dit jeg skal, på tross av at huggingen i fremtiden foreløpig ikke har manifestert seg i mer enn abstrakte og vage konturer. 

Jeg vet jeg kommer dit. At jeg får hugget den frem til sist. Imens er jeg glad for å sette pris på selve veien. 

(Ok, da. Jeg tok litt hardt i om det med sannheten. Den er helt deres egen. Jeg har min).

Schærlighetsmangfoldigheter

Den mangeårige psykologen og forfatteren Jesper Juul, som har fått bøkene sine oversatt til et utall språk, opplyser at maksgrensen for hormonelle besettelser* er to år.

Jeg undres dermed litt på hvor mange av forholdene omkring oss som er basert på nettopp det. Hvor mange som opplever en en slik besettelse i løpet av et liv. Og hvor mange av dem igjen som mangler gangsynet som skal til for å ikke gjøre forhold ut av sakene. Gangsyn og gangsyn. To år av pur lyst er vel heller ikke å forakte. Såfremt sårene er mulig å gro. Hvilket gjelder de fleste. 

Alvevakre Lena Endre hevder på sin side at vi er for opptatt av å finne den store kjærligheta. Hun er gift for fjerde gang. Og har det fint på tiende året.

Hennes indiske venn i arrangert ekteskap, forteller dessuten at han stadig blir mer glad i sin kone. At sexlivet var rart til å begynne med, at det har blitt bedre, og at han tenker det kan bli riktig så bra om de bare får øvd seg litt.

Hormonelle besettelser? Jeg har hatt.

Den store kjærligheta? Jeg har jaktet.

Å vokse glad i noen? Jeg har gjort.

*Medgir at jeg falt for ordvalget der. At man liksom umiddelbart vet hva han snakker om. Er det bare jeg?

! FoRgLeM mEg Ei !

Jeg ryddet i bilder her forleden. Og klikket meg uten videre refleksjoner inn i mappen fra 2008 og videre til Lima. Jeg hadde ikke tenkt det skulle gjøre vondt.

Leidy var tretten år den gangen. Og høygravid. I Limas forsteder og slumstrøk er dessuten små søramerikanere enda mindre. Magen hennes befant seg aldri spesielt langt over bakken. Og vi var usikre på om hun forsto hva livet som spiret der i midten av henne innebar. Historien om hvordan hun ble gravid var fylt av selvmotsigelser og underlige fakta. Hun grenset til det ekstreme i behov for voksenkontakt.

Bertha var noe eldre og allerede mor til storvokste, lille José Esteban. Han var omtrent halvparten morens størrelse. Jeg minnes stadig blikket i det brede, markerte, viltre, nydelige; og til tider frydefulle fjeset hennes. Særlig da jeg spurte hva sko var, mest for å konversere med min snublende nødspansk; og hun smilende og trist på samme tid svarte med å fortelle meg at hun ikke hadde noen. Hun hadde slippers som hun brukte sokker i, dog.

Så var det henne som trodde hun skulle jobbe som hushjelp, helt til det gikk opp for henne at søsteren hadde solgt henne til prostitusjon. Hun var mor, men så ikke poenget med å anstrenge seg på senterets skole. Intellektuelle evner var noe hun aldri var blitt lært verdien av. Eller henne som bare hadde blitt gravid med kjæresten sin, han som også var femten år.

De smilte mot meg fra et utall forskjellige bilder der på skjermen, og intensjonen om sletting og opprydding ble pulverisert i takt med minnene som plutselig gikk til frontalangrep på bevisstheten min. Det var som de ropte at jeg ikke måtte glemme dem, ikke måtte slutte å bry meg, ikke slutte å se dem.

Jeg tenkte på hvordan jeg kunne være der den gangen og se, dra videre. Dra hjem. Til et trygt sted med innlagt vann og strøm. Til et sted jeg kunne tenke på hva jeg ville bli og hva jeg skulle gjøre; fordi alle primærbehovene mine og mere til var dekket. Jeg tenkte på hvordan det motsatte er virkelighet og dagligliv for dem og en urovekkende stor andel av små mennesker på kloden vår. Jeg tenkte på hvordan de ble igjen.

Jeg tenkte på hvor lite jeg gjør. Og på alt jeg kunne gjort. På alt vi kunne gjort. Det gjorde vondt.

Som en ytterst liten samvittighetsdemping, kanskje av ren og skjær godvilje eller bare så enkelt som å minne seg selv; gruppebildet av dem henger nå på hyllekanten i stua. Og nei. Jeg gjør ikke det. Bilde eller ei. Jeg glemmer dere ikke.

Christine og jeg bak, ellers ingen over atten. 

Ruth og Bertha. Begge mødre. Til hver sin skjønne gutt. Sytten og atten år. 

Hvilket betød at tiden på senteret var i ferd med å løpe fra dem, og at neste skritt var store, vide verden.