Puh. Jeg har vært borte litt. Helt til jeg rakk å trekke pusten. (Og psykisk kan du forresten værra sjæl)
Alle som kjenner meg vet at jeg er grei. Mange vil dessuten supplere med adjektiver som søt, idealistisk og sjarmerende. Mild, søtt naiv og samvittighetsfull? Søt, hjelpsom og diplomatisk? Søt og snill. Iblant drar de det helt til pen, klok, raus og reflektert. Men ikke sexy. Eller sarkastisk. Eller fandenivolsk. (Mindre flatterende adjektiver kommer selvsagt undertegnede sjeldnere for øret, da folk fortrinnsvis benytter dem andre steder enn i mitt nærvær).
Jeg blir tidvis oppfordret til å provosere mer. Iblant tenker jeg at jeg skulle. La være å ta så mange hensyn. Skrike mer. Fortelle hva som gjør meg sint, hvilket slett ikke er lite. Før jeg i neste tankerekketanke bestemmer at det ikke er strevet verdt. Å la energi gå til spille i sinne.
Iblant skulle jeg likevel ønske jeg hadde det nødvendige motet til å fortelle folk at jeg ikke bryr meg. Kikke litt skjevt på dem med et skeptisk rykk i venstre munnvik og si: "Hei. Du kjeder meg. Kan du slutte å terpe på svette treningssentertanker, interiørpjatt og skatterater? Kan du skaffe deg et liv? Vennligst."
Jeg kan eksempelvis ikke fordra kristenfolket. Bibelbeltet. Flokkmentalitet. På den annen side tiltrekkes jeg ofte av mennesker som nærer en ytterst ubendig tro på noe, det være seg Gud eller hans alter ego Allah, menneskerettigheter, ungdomsarbeid, prosjekter en selv har satt igang eller musikken en selv lager.
Jeg kan ikke utstå selvsentrerte folk. Jeg må likevel medgi en viss tiltrekning til dem som er opptatt av å være gla' i seg sjæl. Jeg irriterer meg grenseløst over grunnhet, overfladiskhet og manglende engasjement. Samtidig skulle jeg iblant ønske jeg hadde evnen til å være tilsvarende intolerant, da det må gjøre mange ting svært enkelt.
Jeg kan ikke utstå selvsentrerte folk. Jeg må likevel medgi en viss tiltrekning til dem som er opptatt av å være gla' i seg sjæl. Jeg irriterer meg grenseløst over grunnhet, overfladiskhet og manglende engasjement. Samtidig skulle jeg iblant ønske jeg hadde evnen til å være tilsvarende intolerant, da det må gjøre mange ting svært enkelt.
Jeg levde først i én verden. Så flyttet jeg meg. Fant en annen. Siden har jeg funnet fler. Og fler. De går alle over i hverandre. De deler alle gjennomgripende likhetstrekk, men har samtidig fundamentale forskjeller. Jeg blir iblant fortalt under litt oppsperrede øyebryn at jeg jammen ferdes i mange ulike og motstridende subkulturer. Jeg vet det. Jeg vil det. Jeg trenger det.
Helt siden noe og noen forsøkte å fortelle meg at: "Dette, jenta mi. Dette er veien, sannheten og livet," og jeg fant ut siden at det ikke kunne ha vært mere feil, har jeg bare hatt et valg: Å skape min verden, fremfor å tilpasse meg noe som alt er. Å gjenta til det kjedsommelige for omgivelsene og meg selv (særlig meg selv), at en slik og slik og slik levemåte: "Passer meg ikke". "Funker ikke for meg", sier jeg. "Respektér meg, og jeg respekterer dere". Mens jeg egentlig har mest lyst å skrike til alle religionsidioter der ute at, "Fatter dere det ikke? Ser dere ikke hvilken tvangstrøye dere lever i? Hvilken livsløgn? Ser dere ikke at dere må bli kvitt? Gjøre som jeg?!"
Jeg innser likevel hvilken trøst det finnes i å tro på noe større enn seg selv. At man trives i sin sannhet. Like lite som jeg kan bestride at enkelte mennesker liker å selge kroppen sin, og hverken har problemer eller ettervirkninger fra det; like lite kan jeg bestride at måten mange velger å leve sine liv på er feil. Hva skiller deres sannhet fra min? Vi fungerer tilsynelatende fint, dansende på hver vår?
Jeg ser begge sider. Tar inn alle vinkler. Har levd og lever med bena godt plantet i både høyre og venstre grøftekant; samtidig. Fort gjort med strekk i de indre lårmuskla. Det skal lite til å bli sliten av.
Jeg ser begge sider. Tar inn alle vinkler. Har levd og lever med bena godt plantet i både høyre og venstre grøftekant; samtidig. Fort gjort med strekk i de indre lårmuskla. Det skal lite til å bli sliten av.
Alle mennesker er imidlertid avhengige av en eller annen ramme å bre seg utover fra for å ikke gå i oppløsning, levitere, gå opp i røyk. Neste punkt på løsningslista er dermed å sette en tykk, absolutt strek ved grunnleggende menneskerettigheter. Og jeg kan ikke på noe tidspunkt rokkes i min tro på at det er en fungerende ramme for vår verden.
Derfor blir vi aldri enige om homofilisaken, aldri enige i Palestina/Israel-spørsmålet. Hvilket jeg må respektere. Tolerere. Akseptere. Jeg forstår hva tankegodset består i. Jeg kan stadig ikke fordra det. Tankegodset. Jeg nærer endog en dyp og ektefølt kjærlighet til mange av dem som proklamerer det. Uten å blunke.
Jeg tror på Jesus som historisk person. Jeg tror han var usedvanlig, svært sjelden. At han bar med seg en enorm kjærlighet, respekt og raushet for sine medmennesker. Jeg tror også at han var litt smågal; hvilket ikke forkludrer forestillingen om at selv tårene hans var fylt til randen av omsorg, forståelse og lidenskap.
La oss kysse mer. La oss kysse som Jesus gråt.
