Det har pøst ned i timesvis. Utenpå vinduet renner det vertikale, tynne, klare bekker, og i skinnet fra ensomme gatelykter ser jeg de tunge dråpene falle og falle og falle, omgitt av løv og løv og løv i vakre, sterke høstfarger, blanke av alt vannet, lett hutrende i høsten som meg selv. Det er så fint.
Mon tro en skulle legge i ovnen?
Morgenen etterpå.. skulle jeg våkne til et sprakende høsteventyr av en nybadet verden og føle meg akkurat passe lykkelig.
(Til å minne seg på neste gang en sukker over høstregnet og undrer seg over hvorfor det enkelte dager bare er matt og grått og tungt regn. Og intet annet.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar