Ayuda técnica! Junkiedrømmer.

Den fineste, mest tidkrevende, hyppig benyttede, mest underholdende dingsen i livet mitt sliter. Sånn på skikkelig. Den har blitt junkie. Kun 12 min går det nå, mellom hver dose. Det betyr i praksis mating intravenøst.

Jeg har sjekket ut evt. behandling. Men internettet sier at det kun finnes organerstatning for yngre og nyere modeller. Det synes jeg innerst inne er litt på kanten. Kun 6530b er inkludert på kompabilitetslista, ikke 6510b. Noen som kjenner til om det finnes muligheter for å benytte en nyere utgave av organet batteri til min modell; 6510b?

Dere vet jo at jeg aldri har vært noen ihuga tilhenger av nytt, trendy og moderne, at jeg igrunnen ble født nokså gammel. Jeg liker den, nemlig. Min modell.

Frk. Amelie? Tøffeste jenta i gata. Lett.

Kjære Maria Amelie,

For meg og tusenvis av andre, er du allerede helten i denne historien. Motet og styrken du fremviser er beundringsverdig til tusen.

Vi er mange som har verket i lengre tid over det åpenbart umenneskelige i at barn som har tilbragt år og år i landet vårt og slått rot her plutselig sendes hjem. Slik er regelverket. Og i en verden hvor majoriteten er født inn i en himmelvidt annen standard enn oss her på den nordlige sukkertopp, kan vel et slikt regelverk aldri bli "riktig." Vi kan aldri favne alle. Aldri redde verden. Aldri unngå et visst antall triste skjebner i etterslepet av UNEs avgjørelser. Men vi kan minimere. Gjøre dem færre. Vi kan sette plasterlapper, kan vi ikke? 

Dersom et barn får opphold, går det idag automatikk i at foreldrene får det samme. Barnekonvensjonen, som mange som er imot hjemsendelsen av deg holder foran seg; snakker like varmt om barns rett til å bli hørt og deres rett til selvstendig vurdering, som den gjør om å ikke skille foreldre og barn, med mindre det er overveiende sannsynlig at en adskillelse er til barnets beste. Og barnets beste er nettopp det overordnede her. Barnekonvensjonen er inkorporert i (gjort til en del av) lovene våre. Vi har forpliktet oss til å ikke handle i strid med den. I slike saker som dette; gjør vi det likevel. Selvsagt snakker vi her komplekse og vanskelige spørsmål, men med debatten du har satt igang, tror jeg mer enn noen gang det finnes håp om en endring.

Det aner meg forresten at den ekstreme maktbruken og den drøye ironien i å plukke deg vekk fra Nansenskolen, i Nansenåret, en sen kveld med en overdreven mengde politifolk - (i Nansens navn!) - til en viss grad var kalkulert. Jeg tror helt ærlig at noen av dem som hadde avgjørelsesmyndighet når det gjaldt hvor og hvordan du skulle hentes; spiller på ditt lag. Jeg tror de ønsket denne debatten. Jeg tror de ville lage medieoppstyr. Jeg er normalt nokså lite konspiratorisk av meg, men jeg har faktisk tiltro til at flere enn meg og mine menneskerettighetselskende medstudenter sitter på kunnskap som gjør dette bildet like himmelropende ironisk som det er for oss. Så dyktig tråkker man liksom bare ikke; i salaten.

Det gleder meg at en slik som du slumpet til å havne på sukkertoppen vår, Amelieblomst. Jeg er dypt takknemlig for at du valgte, turte, å ta denne kampen for alle dem som ikke selv kan eller klarer. Jeg krysser kløvertær og ber til englene mine for deg. På tross av at jeg ikke har bønn for vane.

Er redd for at du blir sendt ut, at den prisen må betales, men er overbevist om at du får muligheten til å søke deg tilbake igjen, og vil du skal vite at du er allerhjerteligst velkommen.

Sigøynersekunder; i bleikfisland.

Det hender jeg tar meg i å kjenne på en dyp takknemlighet over at jeg bor akkurat her jeg bor. Hvor klisjeaktig det enn kan lyde etter alt selvskrytet elvebyen min har foret seg selv og omgivelsene med gjennom de siste årene: Jeg er blitt utrolig glad i Drammen.

At vi har så meget som to skianlegg tilgjengelig, at kulturlivet har blomstret over lengre tid, at vi har det diggeste biblioteket evver, at elveparken er blitt ren gluggefryd og at hele sentrumsområdet har fått sin sjæinings; er igrunn blitt terpet opp ofte nok. Det er en helt annen ting jeg har lyst til å påpeke:

Takksomheten som hugger spesielt kraftig når jeg tusler over bybroa en blåkald høstdag, mens et hav av regnbuefarger spiller i fontena midt i elva og ei nydelig, svartøyd sigøynerjente med buskete bryn, vide skjørter og bare føtter kommer ruslende i motsatt retning.

Jeg digger miksen av folka her; og det den bringer med seg. Det er vanskelig å ta seg fra den ene siden av byen til den andre uten å se en håndfull eller fler med hijab, mørkere enn bleikfishud, turban, afrohår, flagrende fargegevanter eller manneskjørtbukser. Aktivitetstilbud som cricket, magedans og varierte trommekurs  brer om seg. Fargerike arrangementer som Drammen Sacred Music Festival, Mangfoldsfestivalen og Gjestebudet har sett dagens lys. Alskens restauranter med ukjent og spennende mat er blitt å finne. Stadig nye butikker med varer vi ikke er vant til popper opp. Samlingsarrangementer med te og kaffe  fra alle verdenshjørner eller utstillinger med tingtang fra de samme hjørnene finnes plutselig i fleng. Og kvaliteten er oftest god.

Mer enn 20% av byens innbyggere har flerkulturell bakgrunn. Bare i mitt eget kontaktnett i regionen finnes folk fra Afghanistan, Bosnia, Eritrea, India, Irak, Kongo, Kosovo, Mexico, Somalia og Tsjetsjenia. Flere av dem har gitt meg uvurderlige perspektiver på hva det vil si å være menneske. Latt meg forstå meget jeg ellers aldri ville forstått.

Det kan ikke kalles annet enn privilegert. Heldig.
Forsøker ikke si at jeg er blind for alle utfordringene det også bringer med seg. Likevel.

Viva, mi ciudad colorante!

(Leve, min fargede by!)