Mindre fredløs. En naivists bekjennelser i en skakkvakker verden.

"De menneskene som er forrykte nok til å tro at de kan forandre verden er de samme som klarer det."

Forrykt? Naiv? Idealist? Idiot? Forskjellen er vel igrunn marginal. Utsagnet er hentet fra reklamen "Think Different", som jeg i disse dupedittmogulsørgetider ikke har større behov for å utdype hvor hører hjemme. Jeg føyer meg imidlertid glatt til rekken av dem som løfter overbærende på strekene over øya når New York Times hevder han ikke sto tilbake for selveste Edison. "De var begge genier, men Jobs vil også bli husket for sin medmenneskelighet." Genier? Mest sannsynlig. Både han og Gates. Medmenneskelighet? Jobs?

Jeg kommer ikke til å huske Mr. Steve for sin medmenneskelighet, og dermed fikk jeg bare en slik fordømt lyst til å ytre meg til eplemenigheta. Om at mannen dere i det siste har opphøyet som selveste Kristus, på tross av et utall svarte pologensere, ikke scorer spesielt høyt på den der medmenneskelighetskontoen. Jeg kommer imidlertid aldri til å glemme hans kollega Bills' engasjement for de svakeste blant oss.

I en verden spekket med så drøye urettferdigheter at jeg kan sitte med tæsene på varmekabelgulvet mitt og lese om bistandsarbeidernes kamp mot klokka i Kobe, Etiopia. Om barnegraver som produseres på daglig basis fordi ti barn under fem stryker med hver dag bare i den ene flykningleiren. Mens bildene - selv for meg - må vike plass for spanske setningskonstruksjoner jeg trenger for å ta enda litt mer av den høyere utdanningen jeg liker så godt å drive på med. Slik at jeg kan få en enda mer spennende jobb og utvikle enda litt mer av meg selv.

I Annesdatterns verden har vi muligheter. Vi har valg. Og vi vant dem. Alle valgene. Valgmulighetene. Vi vant dem i den lottokonkurransen vi ikke visste vi var en del av før vi dumpet ut i sukkerverdenen vår med et digert vræl. Med disse mulighetene kommer jeg aldri til å gi meg på at det følger et ansvar, på samme vis som rettigheter er uløselig bundet til plikter, lys til mørke og natt til dag.

Med min nyvunnede lærerstatus og nylige neddumping på hitsiden av tredveårene, er jeg selvsagt også av den oppfatning at jeg har mer tyngde enn før. Derfor kan du godt gjøre sånn her - eller kanskje sånn? Det er egentlig ikke så viktig hva du gjør. Så lenge du gjør noe! Så lenge du ikke går rundt og tror at det ikke nytter. For det gjør. Det er klart det gjør. 

Det er ytterst sannsynlig at du har alle forutsetninger for å forandre din verden. 

Puslespillfredløs. Om hvorfor det alltid føles mer ekte på et annet sted.

(Ey, folkens. Jeg har skrevet mye rart i det siste uten å føle for å publisere. Driver vel og diskuterer med meg selv hva jeg gidder dele med resten av verden. Dere har dermed ikke fått ta del i de to ukene med farting rundt i niccalandet og frøknas glede over de stadig tiltakende språkferdighetene. Såri. Antas likevel å være til det beste for alle parter).

Nå teller jeg imidlertid dager, nesten timer, til avreise. Fra et sted jeg er kommet til å bli glad i. Mens jeg stuker med eksamen som skal inn om en knapp uke.

Jeg har for lenge siden innsett at jeg kommer til å savne dasser uten dopapir og fungerende cisterner, ustabil vann- og elektristetstilførsel, manglende trafikksikkerhet, kalde dusjer, kakerlakker både her og der og alle steder,  humpete gatestumper som nesten aldri gjør bil- og bussreiser behagelige og alle de andre raritetene man må forholde seg til i et land og en kultur man ikke kjenner som bukselommene sine. 

Aller mest kommer jeg til å savne å farte gatelangs i miniskjørt og singlet mellom en-etasjeshusa etter den stekende solen har gått ned, diskutere alt fra gitarspilling til verdighet til verdensproblemer til heldighet. Jeg kommer til å savne niccafolk og snakket om kulturforskjeller og språkrariteter og kjærligheta. Enigheten om viktigheten av utdannelse og kunnskap og å involvere seg i det store og magnifistiske hjulet som utgjør verden rundt oss og vår alles hellige Madre Tierra. Det skal vel ikke benektes at jeg også kommer til å savne deiligheten av å sitte rundt et bål en sen kveld i et naturreservat. Med en natts hengekøyesøvn i vente etter kokkelering på et kjøkken hvor man lager mat over åpen ild. Og kutter grønnsaker rett på kjøkkenbenken. Mens en niccavenn klunker spanske singersongwriter-finesser på en deilig stålstrenggitar.

Jeg savner norgesfolka. Venner, kjæreste og familie. Men jeg savner ikke på noen måte landet mitt, den norske timeplanen, mitt folks mangel på raushet og tid til omgivelsene sine og det forbannede interiørpjattet og klagingen på alt som ikke er som det bør være når vi alt i alt og i det store og hele er omgitt av en overflod som mangler sidestykke i verdenspuslespillet. 

Og jeg savner for all del ikke prisene på norske halvlitere.

Det føles alltid mer ekte å leve et annet sted. Mon tro om det gjør meg litt fredløs.

 Likevel intet å utsette på den innvendige freden. Niccasøsteren og jeg på niccamorens fødselsdag.

Universitetstudenter i prøvemodus. Slik man gjør det når klasserommet ikke rommer.


Plastikkjesus med påmalte blodstriper og brennende, elektrisk ild ved føttene, tilført strøm av en rullende vogn baketter, fulgt av en pickup med gedigne høyttalere som slynget ut høylytte, religiøse toner. Omgitt av prester og nonner og andre kirkefolk. (Fant imidlertid mest humor i at en av mannfolkene i det ydmyke kirkefølget hadde ryggen dekket av digre, blodrøde blokkbokstaver som skrek: ROCK HARD). Meneh.. altså. Det er tross alt påske bare en gang i året.

 Det fineste murmaleriet observert hittil, av alle de ørtihundre som finnes.

 Solnedgangen i San Juan del Sur.

 
Vakkerhet rundt bassenget i Ocotal.

Mystikk i naturreservatet Miraflor.

En firfisle og en tarantula på vei til dødsdansen. I takkroken i skuret vi hadde til overnatting.

Hjemmelagde tortillas til frokosten.

Måltidet vi hadde stelt istand over åpen ild, mens et lite bål brant rett på murgulvet i stua. Med familiens toåringen tassende rundt. 

 Gatelangs igår. I timesvis. Dyktig melankolistukket.

Savner deg allerede.

Gatejentedager

"Og det her er Sandino, visste du ikke det? Han tilhører også det vi definerer som en av de store tenkerne, latinamerikanske filosofene. Filosofitradisjonen i denne delen av verden er ikke helt lik som i Europa, tenkerne er fra langt nyere tid. Om jeg er sandinist? Klart jeg er." "Vet du, hun der morsomme læreren min jeg fortalte deg om er også det." "Klart hun er. Mesteparten av folket på universitetet er. Og her er Rugama, også en stor mann". "Stemmer. Det visste jeg, da, han er jo overalt oppe på skolen." "Og i salen her er det alltid en eller annen utstilling. Den som dekker veggene over der er det kun barn som har stått for. Stilige greier, sant? Og denne her er vakker, bærer i seg mye symbolikk fra nicaraguansk kultur, spesielt slik den er lengre nord. Krukkene symboliserer håndverkstradisjonen, og jenta som satt modell er ei venninne. Pen, ey?"

Jeg fikk omvisning i Kulturhuset, som er en toetasjes bygning med skyteskår fra krigen på utsiden, også dekorert med de gigantiske murmaleriene som er så typisk for byen her. Jeg vet jo at det er litt dårlig gjort å svikte bloggen sin med så langvarig fravær når man befinner seg helt langtvekkiniccaland. Men altså. Jeg dro på rockekonsert. Så smalt det, både sånn og sånn. Det åpnet nye dører. For de finnes nemlig her også. Musikkelskerne. Kulturarbeidere. Politikk- og samfunnspraterne, kall dem gjerne outsidere. Jeg er nemlig langt fra sikker på hvilke grupperinger som er størst, midt i trosgryten av katolikker og pinsevenner og ebenesere og jehovavitner og adventister og evangelister og mormonere. Enorme mengder små kirker og frimenigheter her. Og jeg antar sånn ganske ut av det blå, at særlig dem som bar sminke, nagler, langt svart hår og svarte klær på konsert er de vi ofte kaller dem som lever litt på siden.

Uansett. Den nye, turismestuderende guiden min mistet sin far under krigen da han var to. Han er yngst av fem - og stor fan av sin mor. Jeg tar det som et kvalitetstegn, ikke minst i et samfunn som preges av til dels ekstrem mannsjåvinisme. Han arrangerer frivillighetsarbeid på kulturhuset, er engasjert i opplysningsarbeid rundt narkotika, sikker sex og barnerettigheter, opptatt av landets politikk og utvikling og kjønnsbalanse. Han er bare 26 år, besitter et kunnskapsnivå langt over middels, evt. det jeg har møtt hittil. (For joda, jeg har selvsagt dobbeltsjekket han etpar ganger). Den smalskuldrete, senete, tatoverte, tynne, hengslete og hyperaktive guttekroppen som følger med pratemaskinen av et hode gatelangs, er åpenbart vant til å tilbakelegge kilometer. Det er en stor kontrast til dem jeg hittil har hatt kontakt med, som best liker å holde seg i husene sine, sin menighet eller familie og synes alle ting ligger utrolig langt avgårde selv om det er snakk om fem kvartaler. Ja, jeg vet at det kan være langt på høye, tynne hæler. Men jeg bruker ikke sånne. Ikke guiden heller.

Jeg nyter imidlertid de nye opplevelsene av byen Estelí i fulle drag. For her finnes konserter, her finnes pub'er med livemusikk, her finnes gatemusikanter, her finnes snedige sandinistfotografer, her finnes variasjoner av seksuelle anlegg og mengder av kunst, kultur og historie som ingen før har snakket til meg om. Jeg tilbringer vel mest dagene med å forsøke å ikke tenke på at det nå teller mindre enn en måned før jeg skal forlate et sted jeg har slumpet til å bli ganske glad i. Så her følger enkelte bilder, både fra her og der og gatelangs (og det er muligens unødvendig å nevne hvor gode underverker spansken min har blitt utsatt for.. men den har!):

Skyteskårene utenfor Kulturhuset.

Indianerdama inne i utstillingshallen. (Og joda. Guiden har faktisk rottehale. Med sånne dingser i).

 

El Che dekker hele den ene veggen i bakgården. Kulturhuset.

Det klassiske bildet/tegningen av Sandino med cowboyhatten over døra. Ikke et helt sjeldent syn. Fra den andre veggen i bakgården.

Inne i rommet der hvor det nesten alltid sitter diverse kunstnere bøyd over ulike prosjekter. Utsikt ut mot bakgården.

  

 Et stilig et ute i utstillingshallen.

Barnedekorasjoner. Også utstillingshallen. Bilder sier vel ofte mer enn ord...

 På rundreise i naturreservatet Tisey, en times tid reise fra Estelí, med turismeklassen. Kaktusfiken. Fikenkaktus!

Klassen på kanten av det som er kilden til flaskevannet vi kjøper her i byen. Det purifiseres i Tisey.

 Auberginedyrking!

Kommende paprikaer i et lite drivhus.

 Bladpersille- og korianderdyrking.

Et underskjønt sted som var siste stopp på turen.

Skjønnere skjønnest. Heldig, jeg vet.

"Og med Daniel (Ortega, presidenten) i front, fortsetter vi å forandre Nicaragua." Veggdekorasjon utenfor byens rådhus. Ortega er forøvrig sandinist. Sikkert vel og bra, selv om man vel skal ha i bakhodet at han i 2008 gjorde en hestehandel med mørkemenn i den katolske kirken for å få innført verdens strengeste abortlov, og per idag driver og jobber for å få gjennom en grunnlovsendring som gjør at han kan sitte en periode til. Det er nemlig valg her i november.

Og sist, men ikke minst. "Familien" min her nede. Fra graduasjonen til Luci, som finnes i midten. "Mor" og "far" bakerst.

Min skjønne "lillesøster".

Og et til. Fra huset til storesøsteren hennes, hvor vi hadde selve feiringen.

Så.. alt vel på denne kanten! Inntil siden, muñecas!

sterile kvinner, mariajomfruer og jeg.

For de som har fått med seg at undervisningen på universitetet mitt foregår på trestoler med knøttepultplater festet i høyre armlene, er det sikkert ikke spesielt overraskende at det heller ikke finnes vidundere som overheader eller fremvisere vi kan benytte oss av.* Dermed har jeg tilbragt det aller meste av dagen med å forberede morgendagens diktpresentasjon. Og for fankern! Hadde glemt hvor fort timene flyr når man må gjøre alt slikt manuelt! Enda godt folka her driver så mye dank at de har tid å ta av. 

Derfor presenterer jeg herved morgendagens minikunstverk: (Og ja. Sjekk bokstavene. Litt sånn uryddige og på skrå. Sjarmerende, sant? Betaling for å ha skrevet på maskin i år og evigheter, knis).

 Vi snakker dyktig diktanalyse. Og ja. Det føles unektelig litt som å ta klasser på ungdomsskolen igjen.

Og jenta? Happi-go-løkki som fanten for at hun endelig er ferdig. Ikke sant, jomfru Maria? Nå gjenstår jo bare siste del av innleveringsoppgaven til HIVE.** Yo! Go!

*Det finnes forresten en fremviser på skolen. Men den er fastmontert i storsalen, og nehei. Ikke til bruk for en skarve elev,  må du tro.

** Og ja. Du antar helt rett om det slo deg at jeg prioriterte posting av dette innlegget fremfor å kaste meg direkte på neste økt. Klokka er over elleve på en fredagskveld, for f.. (og jeg er heldig nok til å ha full skoledag imorgen. Yej! Jeg planlegger å avslutte den med rockekonsert.)

Long Black Coat; it is.

Annonsebiler. Det forkom meg underligere før enn nå, men likevel. Her kjører de til stadighet rundt, med digre, svarte kasser på takene. Det litt fønki'e med det.. er at de annoserer alt fra fiestar til salgsreklame til kirkemesser til.. dødsfall. Med endeløse oppramsinger av familiemedlemmer, adresseinformasjon og når døden inntraff. Avbrutt av dundrende musikkinnslag. Systemet fungerer som de fleste andre steder, penga rår. Betaler man, distribueres det. Sikkert greit nok, for niccaene skal ikke beskyldes for å være ihuga avislesere. De lever på den annen side livene sine langt tettere enn vi har for vane i kalde nord. Jungeltelegraf.

Igår døde señoraen over gata og til høyre. Hun hadde hatt kreft i lang tid. Sist i strupen. Mannen hennes er visst en holden fyr som plukket henne fra et fattig strøk, purung og vakker. Hun har aldri jobbet, men hadde mengder av kontakter. Så de satte opp telt som stengte av hele gata, det rant inn strømmer av svart- og hvitkledte folk og det ble holdt en dyktig avskjed som stadig ljomet over hustakene i mørket da jeg gikk til sengs nærmere midnatt.

Idag døde señoraen på hjørnet, over gata og til venstre. Hjerteinfarkt var det visst. Hun var alene, som så mange mødre her. Hun hadde til hell voksne barn, men var ennå ikke fylt seksti. Så nå rusler det svart- og hvitkledte folk andre vei. Her er unektelig litt underlig stemning.. Og nattemørket gjør det vanskelig å forevige plaststolene i gata og folkene som vandrer. Hun her fikk intet telt. Noe sier meg at hun tilhørte en litt annen sosial klasse der hun pleide å stå bak disken i den pittelille dagligvarebutikken.

Vi har snakket om hvordan folk i nord ikke er så glade i å tenke på døden som den mest naturlige del av livet etter å bli født. Hvordan så meget er mulig å fikse at det iblant kan forveksles med fortrengning av en ytterst tilstedeværende selvfølgelighet. Men om man ikke selv er redd for å dø -

så er man kanskje redd for å miste. 

Her lever man så i midten av hverandres liv; at sånt er en betydelig inngripen i hverdagen. Jeg lurer mest på hvem av dem og når og om noen av de to kommer til å slynges ut fra taket av en bil. 

Somebody seen him hanging around

At the old dance hall on the outskirts of town

He looked into her eyes when she stopped him to ask

If he wanted to dance, he had a face like a mask

Somebody said from the Bible he’d quote

There was dust on the man

In the long black coat

Jeg klarte're!

Hun har den nochalante, careless-aktige, sjæl-ass-attituden til ei gategangsterjente. Det brede, litt inkaaktige fjeset sprekker til stadighet i fandenivolske, glitrende smil og er omkranset av en dyktig manke i svart. I klassen er hun den som lærerne alltid hysjer på. Mens resten av elevene flirer godt. Hun har ikke for vane å rekke opp hånda, hvilket igrunn gjelder ytterst få av dem. I det store og det hele er det langtfra mulig å forstå alt hun sier, uten at jeg klarer å avgjøre om det skyldes hastigheten, ironien eller sarkasmen hun er full av. Hun er unektelig også full av omsorg, intelligens og smittende latter. Hun pendler til lørdagsklassene her fra Managua, og fulgte meg dit.

Expressbussen fant imidlertid ut at den skulle passere oss, vi hoppet på en stappfull skilpadde som brukte fire timer istedenfor de to tilmålte og krevde oss for omkring tolv kroner, men kom da frem tilsist. Jeg fant hotellet, som til overmål hadde overholdt romreservasjonen min etter utallige av- og pålysningtelefoner, jeg hadde en strålende overnatting i et miniparadis formet som en liten pyramide med snirkler og irrganger og jeg dusja i varmt vann for første gang på en drøy måned. Gjett én gang om det var digg, tehe. Så hadde jeg bra kvelds- og frokostprater med Latin-Amerika koordinatoren i Redd Barna, fin svipphaik og spansktrening med tyskeren som eide hotellet før jenta plukket meg opp på en bar og tok meg med til familien sin.

De spurte og grov mer en noen nicaraguanere noengang har gjort. Mulig hun hadde bedt dem praktisere med meg, men jeg nektet dem selvsagt ikke. Halvsprøe, vennlige, gjestfrie, morsomme. Like fabelaktig språkøving som påminnelser om alt jeg sliter med å formidle; og bare har å lære meg. Men det går da på et vis, selv om bussturen hjem, med expressen denne gang, handlet om å komme på alle ord og verbøyninger som ikke fantes i hodet da jeg trengte dem mest. Neste gang. Neste gang.

Å ankomme et tropenattsvart Estelí med behagelig kveldtemperatur selv for miniskjørtet mitt, slenge seg i en bil og be dem kjøre meg til et halvt kvartal nedenfor Caritas i nærheten av Parque Central for to og ei halv krone, finne husfrua TV-tittende i den oransjeflislagte stua, låse seg inn den røde gitterporten og bli møtt med en klem og er du sulten og jeg har holdt av mat til deg og hvordan har du hatt det og en millionstrøm mere ord av hvilke jeg iblant ikke skjønner alt av, men det meste.. føltes unektelig som å komme hjem.

Jeg visste det var påkrevd å skape seg et liv her. Med tilnærmet null snakkekapasitet på spansk og ingen forhåndsetablerte relasjoner; hadde jeg ingen intensjoner om at det kom til å bli lett. Visste jeg kom til å grine, hate, savne. Og jeg gjorde. En drøy måned har passert, og det er helt klart over nå. Jeg får sjelden sagt nøyaktig det jeg egentlig vil si, eller alt jeg vil si, ei heller snakker jeg korrekt eller flytende. Men her er varme, her er gjestfrihet, raushet og flere fine folk enn idioter og det funker! Visst funker det.

Modellkarriere neste.

Det er jo fælt mye fokus på slikt her. Miss Nicaragua ble nylig kåret i latterlighetens navn, og visst er det også stor ståhei rundt de årlige kåringene av Mr. Nicca. 

Tehe. Sjølvklart er det showoff. Men for dem av dere som vet at jeg har for vane å være tilnærmet lyseblå på disse tider av året, og at jeg heller ikke innehar den største evnen til å pådra meg brunfarge ila. av sommermånedene, så er det kanskje også litt knis. 

Dessuten er det reklame. For ekstremt gunstige shopping-omgivelser. Jenta som alltid har funnet slikt ganske slitsomt, har det nå fælt gøy med stadig nye klesrov. De kler seg nemlig ikke ufikst her (som jeg i min naivitet trodde og hadde pakket for), så jeg driver og oppgraderer sommergarderoben for slikker og ingentinger. Akkurat dette var hakket dyrere enn mange andre steder: 

Skjørt: 150 córdobas (37,50 NOK)

Singlet: 140 córdobas (35,00 NOK).

Det er forresten meg hjemme i huset der jeg bor, utenfor soveromsdøren. Kjøkkenet innerst, bak. Åpning ut i det fri i sprekken over meg. Rommene i huset ligger på rad og rekke langs den nokså trange gangen, med den like flislagte, men litt mørke, stua helt ytterst, inngang direkte fra gata.

Og jeg begynner å trives her nå. En ukes tid til, så omfavner jeg vel kakerlakkene som av og til forviller seg inn på soveromsgulvet óg.