Hun har den nochalante, careless-aktige, sjæl-ass-attituden til ei gategangsterjente. Det brede, litt inkaaktige fjeset sprekker til stadighet i fandenivolske, glitrende smil og er omkranset av en dyktig manke i svart. I klassen er hun den som lærerne alltid hysjer på. Mens resten av elevene flirer godt. Hun har ikke for vane å rekke opp hånda, hvilket igrunn gjelder ytterst få av dem. I det store og det hele er det langtfra mulig å forstå alt hun sier, uten at jeg klarer å avgjøre om det skyldes hastigheten, ironien eller sarkasmen hun er full av. Hun er unektelig også full av omsorg, intelligens og smittende latter. Hun pendler til lørdagsklassene her fra Managua, og fulgte meg dit.
Expressbussen fant imidlertid ut at den skulle passere oss, vi hoppet på en stappfull skilpadde som brukte fire timer istedenfor de to tilmålte og krevde oss for omkring tolv kroner, men kom da frem tilsist. Jeg fant hotellet, som til overmål hadde overholdt romreservasjonen min etter utallige av- og pålysningtelefoner, jeg hadde en strålende overnatting i et miniparadis formet som en liten pyramide med snirkler og irrganger og jeg dusja i varmt vann for første gang på en drøy måned. Gjett én gang om det var digg, tehe. Så hadde jeg bra kvelds- og frokostprater med Latin-Amerika koordinatoren i Redd Barna, fin svipphaik og spansktrening med tyskeren som eide hotellet før jenta plukket meg opp på en bar og tok meg med til familien sin.
De spurte og grov mer en noen nicaraguanere noengang har gjort. Mulig hun hadde bedt dem praktisere med meg, men jeg nektet dem selvsagt ikke. Halvsprøe, vennlige, gjestfrie, morsomme. Like fabelaktig språkøving som påminnelser om alt jeg sliter med å formidle; og bare har å lære meg. Men det går da på et vis, selv om bussturen hjem, med expressen denne gang, handlet om å komme på alle ord og verbøyninger som ikke fantes i hodet da jeg trengte dem mest. Neste gang. Neste gang.
Å ankomme et tropenattsvart Estelí med behagelig kveldtemperatur selv for miniskjørtet mitt, slenge seg i en bil og be dem kjøre meg til et halvt kvartal nedenfor Caritas i nærheten av Parque Central for to og ei halv krone, finne husfrua TV-tittende i den oransjeflislagte stua, låse seg inn den røde gitterporten og bli møtt med en klem og er du sulten og jeg har holdt av mat til deg og hvordan har du hatt det og en millionstrøm mere ord av hvilke jeg iblant ikke skjønner alt av, men det meste.. føltes unektelig som å komme hjem.
Jeg visste det var påkrevd å skape seg et liv her. Med tilnærmet null snakkekapasitet på spansk og ingen forhåndsetablerte relasjoner; hadde jeg ingen intensjoner om at det kom til å bli lett. Visste jeg kom til å grine, hate, savne. Og jeg gjorde. En drøy måned har passert, og det er helt klart over nå. Jeg får sjelden sagt nøyaktig det jeg egentlig vil si, eller alt jeg vil si, ei heller snakker jeg korrekt eller flytende. Men her er varme, her er gjestfrihet, raushet og flere fine folk enn idioter og det funker! Visst funker det.
Expressbussen fant imidlertid ut at den skulle passere oss, vi hoppet på en stappfull skilpadde som brukte fire timer istedenfor de to tilmålte og krevde oss for omkring tolv kroner, men kom da frem tilsist. Jeg fant hotellet, som til overmål hadde overholdt romreservasjonen min etter utallige av- og pålysningtelefoner, jeg hadde en strålende overnatting i et miniparadis formet som en liten pyramide med snirkler og irrganger og jeg dusja i varmt vann for første gang på en drøy måned. Gjett én gang om det var digg, tehe. Så hadde jeg bra kvelds- og frokostprater med Latin-Amerika koordinatoren i Redd Barna, fin svipphaik og spansktrening med tyskeren som eide hotellet før jenta plukket meg opp på en bar og tok meg med til familien sin.
De spurte og grov mer en noen nicaraguanere noengang har gjort. Mulig hun hadde bedt dem praktisere med meg, men jeg nektet dem selvsagt ikke. Halvsprøe, vennlige, gjestfrie, morsomme. Like fabelaktig språkøving som påminnelser om alt jeg sliter med å formidle; og bare har å lære meg. Men det går da på et vis, selv om bussturen hjem, med expressen denne gang, handlet om å komme på alle ord og verbøyninger som ikke fantes i hodet da jeg trengte dem mest. Neste gang. Neste gang.
Å ankomme et tropenattsvart Estelí med behagelig kveldtemperatur selv for miniskjørtet mitt, slenge seg i en bil og be dem kjøre meg til et halvt kvartal nedenfor Caritas i nærheten av Parque Central for to og ei halv krone, finne husfrua TV-tittende i den oransjeflislagte stua, låse seg inn den røde gitterporten og bli møtt med en klem og er du sulten og jeg har holdt av mat til deg og hvordan har du hatt det og en millionstrøm mere ord av hvilke jeg iblant ikke skjønner alt av, men det meste.. føltes unektelig som å komme hjem.
Jeg visste det var påkrevd å skape seg et liv her. Med tilnærmet null snakkekapasitet på spansk og ingen forhåndsetablerte relasjoner; hadde jeg ingen intensjoner om at det kom til å bli lett. Visste jeg kom til å grine, hate, savne. Og jeg gjorde. En drøy måned har passert, og det er helt klart over nå. Jeg får sjelden sagt nøyaktig det jeg egentlig vil si, eller alt jeg vil si, ei heller snakker jeg korrekt eller flytende. Men her er varme, her er gjestfrihet, raushet og flere fine folk enn idioter og det funker! Visst funker det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar