Det var en over middels fin dag. Og morgen. Sola stekte ikke like intenst som den pleide fra den lettskyede himmelen. Langs den støvsteinete veien hjem fra skolen hang en gjeng med tenåringsjenter utenfor en skoleport i de klassiske hvite knestrømpene og marineblå, knekorte foldeskjørtene. Litt lengre borte hørtes dunkene fra skomakerverkstedene, som gjerne inneholder seks-syv voksne indianerarbeidskarer i bare, svette, nøttebrune overkropper. De smiler nesten alltid, mens de sitter der og sliper og dunker og flikker på skolærene. Hilser meg med adios eller buenas, til min fornøyelse ikke bye.
Morgenens forelesning hadde passert, mer interessant enn mange. Om verktøy til tekstanalyse, med utganspunkt i en bok vi leser, "Sofia de los Presagios" (Sofia fra Fortegnene). Sofia er rebell som få, leser bøker som er for gamle for hennes alder når hun er syv, nekter å ta en eneste norm eller regel for gitt, og gifter seg tilslutt av ren kynisme; fordi det er den eneste måten hun tenker hun kan få nødvendig frihet på. Jeg tror ikke det går helt som hun planlegger, men det vet vi jo ikke enda. Uansett. Boka appellerer til sigøynerblodet i meg (jenta er selvsagt halvblods-sigøyner) og tekstanalyse er noe jeg kan.
Det begynner nemlig å flyte nå. Direkte og indirekte objekter, pronomener og verbtider er på vei til å finne sine tilnærmet naturlige plasser i setningene. Ordforrådet er ikke lengre så lite at det hakker til hver eneste leddsetning. Fortid og baktid og fremtid og nåtid og høflighet er ikke lengre noe jeg må slå opp i verbleksikonet annenhver gang for å vite eller huske.
I det minste inne i hodet.
Hva som foreløpig kommer ut av snakkehullet er imidlertid en annen sak, men man krysser selvsagt kløvertærne grundig for at også slikt detter på plass etterhvert.
Jeg føler meg alt i alt ganske heldig. Jeg tror den verste hatingen er på vei til å gå over.
Morgenens forelesning hadde passert, mer interessant enn mange. Om verktøy til tekstanalyse, med utganspunkt i en bok vi leser, "Sofia de los Presagios" (Sofia fra Fortegnene). Sofia er rebell som få, leser bøker som er for gamle for hennes alder når hun er syv, nekter å ta en eneste norm eller regel for gitt, og gifter seg tilslutt av ren kynisme; fordi det er den eneste måten hun tenker hun kan få nødvendig frihet på. Jeg tror ikke det går helt som hun planlegger, men det vet vi jo ikke enda. Uansett. Boka appellerer til sigøynerblodet i meg (jenta er selvsagt halvblods-sigøyner) og tekstanalyse er noe jeg kan.
Det begynner nemlig å flyte nå. Direkte og indirekte objekter, pronomener og verbtider er på vei til å finne sine tilnærmet naturlige plasser i setningene. Ordforrådet er ikke lengre så lite at det hakker til hver eneste leddsetning. Fortid og baktid og fremtid og nåtid og høflighet er ikke lengre noe jeg må slå opp i verbleksikonet annenhver gang for å vite eller huske.
I det minste inne i hodet.
Hva som foreløpig kommer ut av snakkehullet er imidlertid en annen sak, men man krysser selvsagt kløvertærne grundig for at også slikt detter på plass etterhvert.
Jeg føler meg alt i alt ganske heldig. Jeg tror den verste hatingen er på vei til å gå over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar