Det stod ein neger der på Ål stasjon

"Hun snakker tre språk, vet dere det?" sa læreren til gjengen med relativt unge medstudenter i den nye klassen jeg nettopp hadde dumpet inn i. "Og dere, hva snakker dere? Spansk? Og kan dere gramatikk? Nei, det kan dere ikke. Men hun kan det." "Jajaja, rolig nå," tenkte jeg. Mest glad for at de solbrente kinna skjulte den stigende rødmen. Snakker jo tross alt ikke spesielt imponerende spansk ennå, niccabecca-halvveis-kommunikasjon er langt mer beskrivende. Men tenåringene lot ikke til å ta større notis av den nokså uhøytidelige læreren og flirte godt. Det var dessuten en fin inngangsport til å få skravlet litt etter timen.

Skoleområdet ligger idyllisk til litt vest for byen. For å komme dit må jeg tusle litt bortover, litt nedover, over ei bru, litt opp og til høyre. Tilsist en fem-seks kvartaler bortover en skumpete vei uten asfalt. Det tar meg drøyt tyve minutter, men jeg er antagelig den eneste som ankommer skolen til fots. Det går i buss, som koster 3 córdobas (0,75 NOK) uansett, og taxi, som tar 8-10 córdobas av hver passasjer og plukker opp folk langs ruta til bilen er full. De trenger dermed alltid info om hvor du skal før de sier ja eller nei. Bussene er slike gamle skolebuss-skranglelass som er arvet fra USA. Mindre skranglete blir de antagelig ikke av å ramle rundt i de delene av gatenettet som mangler asfalt. Og det gjør de jo relativt ofte.

Beklager bildekvaliteten nok en gang. Dette er heller ikke av de mest fargerike eksemplarene, men en av dem som passerte idag. 

Lærerne her er generelt sett strengere, to av dem begynte semesteret med tordentaler om punktlighet og deltagelse i klassen. Hun nye lot til å være unntaket. Kort, mørkblond sveis og briller, et magemål som truet med å sprenge knappene i den litt for korte skjorta uten noe under og tynne bein vippende på høye hæler. (Uting det der. Utlendingjentete å kle seg behagelig, selv om sminke- og blingblingkonsumet er betydelig mindre enn i georgierlandet jeg besøkte her i fjor).

Tordentaler til tross, diktanalysen jeg skulle presentere, hadde jobbet hardt med og unektelig hadde litt høye skuldre for.. rant ut i sanden da ei av de strenge aldri dukket opp. Så man kan vel si at de der talene er en drøy nødvendighet, for ytterst få later til å bry seg om minuttene. Ikke tro at det for eksempel kunne ramle noen inn å gå fort fordi en time alt har begynt, eller la være å glise når læreren påpeker forsentkommingen. Deltakelsen går imidlertid for seg med liv og lyst når det først er igang. Men den er ikke spesielt lett å henge med i for klassens superextranjera.

Lærerspansken er imidlertid ikke så verst, den mestrer jeg stort sett, noterer ord jeg ikke kan, fatter sammenhengen. Det er egentlig bare ille når medelevene setter igang på superrápido gatespansk. Nicaraguansk slang er nemlig en storstilt s-svelgekonkurranse. Hadde de bare kuttet slutt-s-er! Neida, de fjerner dem inni også (ustedes blir utede, osv). Det fører jo fort til at utlendingjenta ikke får meg seg ting som kostnaden av papirene vi må kjøpe og hvor de hentes. Og ikke tro at det finnes elektroniske registreringssystemer eller klasselister, eller at undervisningsrommene og timeplanen aldri blir endret på..

Men man ser slikt som dette rundt omkring, da! Hyllest til kvinnedagen, for dem som evt. ikke skulle skjønne. Og fokuset på menneskerettigheter er langt større enn hjemme. Ikke noen stor overraskelse kanskje, mangelen på dem tatt i betraktning.. men uansett hyggelig å se sentre, bannere, oppslag for kvinnesaken, rett til helse, barnerettigheter, etc.

På lørdager har jeg tre klasser. Det er nemlig en slags hovedundervisningsdag, siden mange av elevene jobber i ukedagene og utdanner seg på lørdagslig basis. Ellers har jeg klasser tirsdag og onsdag morgen. Nada más. Stolene vi sitter på er slike som man brukte i Norge i gamlegamledager. Harde treting med en liten skriveplate festet i høyre armlene. PC'en har på en måte fått fast plass hjemme, ikke spesielt notatverdig på treplankene.

Glimt inn en klasseromsdør. Skjønner?

Den pedagogiske kvaliteten later imidlertid til å være god som noe, ressurser og s-svelging til tross. Dekodingsevnen forbedrer seg dessuten på daglig basis, og nye ord detter inn i et tempo som ville skremt vannet av selveste Scwarzenegger. Så får det heller være at jeg iblant må repetere opp basisord som skje og gulerot.

Den vesle firkanten i midten av universitetsområdet som selger forfriskninger, enchiladas og fruktyoughurt kalles forresten No1. Kanhende er det bare artig for dem som kjenner til den bruneste fyllikbaren i Drammen med samme navn. Har dessverre ikke bilde av den, men her følger litt gatelangs fra skolen og skoleveien:

En liten kid og en hund. Mye av sånt. Her har jeg akkurat gått over elva.

Se vende este propriedate, står det. Denne eiendommen selges. Løp og kjøp! Evt. ta kontakt, nr er jo også malt opp på portstolpene. Er vel ikke noen direkte ulempe at skolene til stadighet uteksaminerer lovende talenter i markedsføringsbransjen..

Så er det oppover-etappen. Ganske fint, eh?

Så kommer jeg inn i denne. Har ikke skjønt ennå hva klumpene på ledningnettet er, annet enn en slags levende plante. Er overalt. Får undersøke nærmere. Men her kjører det altså bussruter.

Aulaen der vi har storsamlinger, som dagens velkommensamling. Dans, musikk, taler, diplomer og gode greier. Ganske koselig, igrunn. Men veldig mye ord. Og ord og ord. En politiker fra Frente Sandinista Liberación Nacional som talte om Rugama, grunnleggeren av universitetet, og om nødvendigheten av å omsette tanker og drømmer til handling og virkelighet. Som Rugama. Sympatisk nok, men antagelig langt mer politisk propaganda enn det som hadde fått innpass på en slik tilstelning på en norsk universitet. 

Bakgårdsglimt.

En av paviljongene med klasserom i bakgrunnen, og et heller håpløst solenergiprosjekt som ei jente fra Spania driver og steller med, forsøker å få til å virke. Hun gir det ikke spesielt gode odds..

Og til sist: litt manuelt asfaltarbeid på veien hjem..

Hasta luego,

har det bedre idag enn igår.