Abkhazia

Er en utbryterrepublikk, en tarm og et hjørne av mitt snodige Georgia. De vil gjerne være selvstendige. Det vil Sør-Ossetia óg. Dessuten vil Kosovo det samme. Hmf. Det visste dere kanskje alt. I Abkhazia er det noe omkring 200 000 innbyggere. I Sør-Ossetia ikke mer enn 70 000. Det er faktisk elleve stater i verden som teller færre folk enn det, de tre minste er Vatikanstaten, Tuvalu og Nauru (i den rekkefølgen). Vatikanstaten har faktisk mindre enn tusen(!) innbyggere. I Kosovo er de drøye to millioner. Da begynner det liksom å ligne no? Nesten halvveis til Norge. Det fårn si.

Men disse abkhazierne, man blir liksom ikke klok på dem. Fint nok; de har opplevd mye kjipt og georgiske myndigheter hakke hatt tradisjon for å være så overstrømmende tolerante (akkurat som de har vært tolerante tilbake). Men de er negative til at Kosovo skal få være seg sjæl? Russland anerkjente Abkhazia og Sør-Ossetias selvstendighet etter krigen i 2008. Fordi og fordi, men også fordi så mange av de vestlige landene mente Kosovo skulle få være selvstendige. Leve opposisjon. Joa. Jeg var selv der da jeg var seksten. På et noe annet grunnlag, kanskje..

I 1989 talte abkhazerne 18% av folketallet i Abkhazia. Ti år senere ble det stor oppslutning om selvstendighet. I samme folketellingen talte mingrelerne i Abkhazia nesten 50%. Det er få igjen av dem oppi der idag. De var vel ikke så fornøyd med forholdene de ble henvist til under og etter krigen i 1993-94. De ble behandlet ganske drøyt.

Forstå det den som kan. Jeg gjør det ikke. Ennå.

PS: Om alle innbyggere i verden hadde samme forbruket som Georgia; ville vi forresten trenge 0,4 jordkloder. Det er jo nesten en fin tanke?

Gateslengere

Menn som leier arm i arm og kids i saggeklær,

stiletthæler i januar og høstblåsete vær.

Ungdommer som er så vestligorientert,

at de ikke ser seg overdrive, fordi de ikke vet.

De fleste har nok aldri krysset landegrensene,

er det rart de blir litt opphengt i sin egen virkelighet?

Tiggeren med trekrykke på alltid samme sted,

konene i veipassasjen som alltid kikker ned.

Voksne med sovjetbriller; ufikst, dårlig kledt,

mange som er preget av å ikke ha det lett.

Det lærer en jo noe, det er langtfra bare stygt,

eksempelvis er gaterusleriet nokså trygt.

Dessuten er glimt i barneøyne alltid vakkert,

barn er alltid barn; samme hvilket språk de snakker.

Og hvem er egnet for å gi en fasitsvaret på,

hva vi bør definere vakker eller grå?

Likevel; det er nok lett å undre seg sånn litt,

når en rusler rundt og tar det inn og holder på med sitt:

Om vakkert og det motsatte oppveier hverandre,

Om det triste dominerer veiene en vandrer.

[menymoro]

Det var et sted vi fant på veien. Alle hadde gått forbi og ingen hadde prøvd. Vi spiste ikke, menyen var lang som en tredemølle, men ølen var fin.

"mtsvadis asorti" - uten at noen av oss vet hva det betyr eller blir klokere av mislagte assortimenter. Eggehakk, kanskje?*

"siskhkliani meri" - så vet man i det minste hva blodig er på kaukasusspråk? Har vel aldri hatt sans for den blandingen der uansett.

Igrunn var det artigere på den brune i Mtskhetis med en-lari-øl (3,5 kr) hvor en lokal konjakkflaske ble tilbudt veldig hardnakket av go'pubgeorgier uten kunnskap om et halvt ord engelsk.

Så møtte jeg denne lille frøkna igjen:

Hun har lært å gjøre det der av meg, og repeterer visst navnet mitt hver gang hun finner det for godt å geipe og holde ut ørene. Sånn ellers skravler hun et blandingsspråk av georgisk og russisk** og heter Mari.

*en kompis opplyste meg siden om at det betyr shashlik, kjøttbiter på spyd - og at byen renner over av rivruskende gale oversettelser til engelsk.

**det er langt ifra bare, bare når en er to og et halvt. På russisk er mamma mama (som de fleste andre halvnormale språk), men på georgisk er mama pappa (og mamma deda).

Next to the Opera

Det finnes en kafé rett på hjørnet ved operaen. Ved første øyekast en slik helt på det jevne. Det innerste hjørnet har nesten gjenbruksstemning og plysjtrukkede stoler i diverse varianter. Vi var tre og en tørr Saperavi.* Kvinnen har et lengre opphold i Kabul før Tbilisi, og mannen detaljkunnskap om Grozny etter lang tids Tsjetsjenia-involvering. Lite pent å melde om frøken Åsne og hennes skriverier. Dybdekunnskapen i det hun skriver er visstnok dårlig. Jeg ble svar skyldig. Fattet relativt stor interesse for "De krenkede"** her i romjula, selv om jeg aldri har vært fan av bokhandlerforræderiet.

Forøvrig trivdes jeg fint med å være kunnskapssvamp den kvelden óg. Dessuten spilte jammendøtte meg kafégutta Röyksopp uten engang å vite om det.

*Saperavi er en georgisk drue. Ganske så god vin, men den må være tørr, ellers blir den bare oversøtlig søt. Det er mye søtt her.

**Om Tsjetsjenia og hennes tre opphold der. Fant særlig tredelingen stilig: 1: Ung journalist vite lite, være overmodig, reise til Grozny fordi hu ikke antok sannheten kom gjennom TV'n til Moskva. 2: Smuglet over grensen av tsjetsjensk venninne i litt mer voksen alder, lengre opphold på barnehjem i Grozny og mange gripende krigsoppvekstskildringer. 3: Offisielt journalistgruppebesøk arrangert av Moskvamarionetten tøffe-bokse-gutten Kadyrov med et usannsynlig og lettgjennomskuelig glansbilde av trygge, rettferdige, rolige, vakre Tsjetsjenia med den ene riktige sannheten.

På KALA

Er det levende jazz hver kveld fra ni. Og masser av detaljer å fortape seg i.

Den nydelige kombijulepyntingen av gatene i hvitt og gult (ikke gull) duver forresten stadig mellom husblokkene. Jeg lurte litt på hvorfor palmene var gule og glitterlampene hvite og ikke omvendt i kveld. Kanskje ble de ikke enige og bare måtte velge ALT?

Dessuten ser de enda rarere ut uten lys.

Selv om noen av dem er engler.

Georgier igjen

Det var noe med indieelektronikaalternativmusikk. Med det lave taket i lokalet; det forventede, forstyrrende lyset som ikke var. Hvordan musikken repetativt malte stemningen inn i en. Kidsa som kastet seg hode- og viljeløse inn i malerihypnosen. Det var stilig. Det var noe med stemningen. Og at det ikke var lov å røyke inne.

Khingkali* på go'stedet etterpå var helt fint. Det var igrunn alt som skulle til for at jeg følte meg lykkelig.

*innihåndstore pastaposer med kjøtt og kraft, som er elskelig gode og får en til å føle seg akkurat så georgisk som en trenger men ikke er.