[Ikke for ingenting Annesdatter]

perhaps its the color of the sun cut flat

and cov’ring the crossroads I’m standing at

or maybe its the weather or something like that

but Mama, you've been on my mind

I don’t mean trouble, please don’t put me down or get upset

I am not pleading or saying, “I can’t forget”

I do not walk the floor bowed down and bent, but yet

Mama, you've been on my mind

when you wake up in the morning, Mama, look inside your mirror

you know I won’t be next to you, you know I won’t be near

I’d just be curious to know if you can see yourself as clear

as someone who has had you on her mind

Vestveier i Aotearoa*

Blekkspruten ruller stadig langs veiene på New Zealands sørøy. Vestkysten nå. Ordene for å beskrive landskapet her er ikke hverdagskost. Trolsk. Mektig. Underbart. Forblåst. Overfrodig og ukjent vegetasjon, dundrende fossefall, massive elvestryk, underlige sletteland, men mest grønt og grønt og grønt igjen. Litt som i innerste Amazonas uten hetebølger og agressive stikkere overalt, men ikke helt likevel. Krokete veier som slynger seg opp og ned og frem og tilbake mellom fjellene og havet og skogene. Et og annet tre som strekker seg over sine brødre, og står der som bastante utskudd skuende utover magien som omgir dem. Som en ferd gjennom et forvridd og underlig eventyr. Vi leker oss gjennom vakkerverdenen i selskap med The Pogues.. og annet gøy.**

*Maori for New Zealand, etter sagnet var det konen til den store sjømannen og oppdageren  Kupe som ropte: 'He ao, he ao tea, he ao tea roa!' (En sky, en hvit sky, en lang, hvit sky!)

**About a song that I've been hummin' on for way too long, about this somebody who's goin' to make it, how this somebody oughta be you and how she might look back, but how she never thinks twice, 'cause you don't have to think twice; its alright, 'cause you can't take the effect and make it the cause - you're not helpless or hopeless and I hate to sound cold, I didn't rob a bank because you made up the law. 

Blekksprutbablegøyer

Vi ruller gjennom hobbit- og alveland i en blekksprut på fire hjul. New Zealands sørøy er et skue av de sjeldne. Naturens fargespill er bortimot uvirkelig; himmelen er blåere, skyene hvitere, vegetasjonen grønnere og vannet i Tekapo innsjø imonerende turkist. Det skal ikke mye fantasi til for å få øye på Frodo og Sam eller Aragorn, Legolas og Gimli over åskammene. Dagen etterpå i litt dystrere vær dukket endog Mordor og Saruman opp. Været har vært nesten udelt vakkert hittil. Alexandra; som ble gitt hele to campernetter, sies å ha det beste på hele øya. Det er hvite, svartrumpede sauer overalt (noen av dem veldig nylig klippet og veldig nakne) og skilter som sier "This is the home of your icebreaker".

Peter Jackson er noe av en helt heromkring. Under lanseringen av den første trilogifilmen i 2004, byttet hovedstaden Wellington midlertidig navn til Middle Earth, og alle kjenner noen som på et eller annet vis var involvert på en eller annen måte i filmatiseringen. Mye av de 650 millionene new zealandske dollar innspillingen kostet ble værende i landet.

New Zealands maorier teller omkring femten prosent av den totale befolkningen på fire mill. De sies imidlertid å ha det noe bedre enn deres australske venner aboriginerne. Maoriene fikk sin første, egne, offisielle TV-kanal i 2004, hvilket ble ansett for en større seier. De gis relativt stort rom til å utøve sitt språk og sin kultur, og er ikke så verst integrert i de ulike deler av stillehavssamfunnet. Det finnes likevel områder med overveldende maoribeboerprosent, og de teller omkring halvparten av innsatte i new zealandske fengsler. De betegnende tatoveringene dukker opp på stadig flere, noe sier meg at de er noe langt mer enn bare århundregammel hudpryd.

Meg tar stadig meg selv i å nyte tilstedeværelsen i et samfunn hvor minoritetsrettigheter tas på alvor, hvor kjønnsbalansen faktisk eksisterer, hvor miljøbevissthet er en integrert del av vanlig folkeskikk, hvor ting faktisk virker. Kontrasten til kaukasuslandet mitt er markant. Vel har jeg lagt meg til å forsvare Georgias sivilisasjonsnivå for alle interesserte, det kan likevel ikke fornektes at dette er litt som å komme hjem.

Jeg har dessuten ikke sluttet å glede meg over muligheten til å snakke med hvemsomhelst, over å kunne overhøre hva samtalen ved sidebordet på restauranten handler om, å umiddelbart forstå alt av beskjeder og skilt.

Igår besøkte vi Nugget Point; en liten halvøy helt sør på østkysten. Det er vanskelig å komme nærmere det mektige Stillehavet. Fuglelek, forblåste klipper, små sjøløver som vimset rundt der nede.. og stillheten som bare ble avbrutt av vindkast og stillehavsbølger mot klippene. Det var rart å tenke på at Santiago og Lima ligger der på andre siden.. om man bare svømmer lenge nok. Det gjør en nokså liten, samtidig som det er stort å være en liten del av noe så underbart og uforståelig.

Wellington; I actually made it!

TBL-IST IST-HKG HKG-AKL AKL-WLG > > <3 !

Alle som ikke har reist halve kloden rundt for å møte en kjæreste som er ankommet fra andre siden; skulle prøve. Særlig når stillehavssola skinner over øya.

TBL: Vinner kun på gratis, trådløst nett.

IST: Tyrkerne har unektelig forretningsnese og topper innbydenhetslista, betalingsordnet netttilgang.

HKG: Noen gang reflektert over hvor lang fartstid kineserne egentlig har i å organisere gigantiske menneskemengder? De får dessuten toppscore på vennlighet og pene smil.

AKL: Air New Zealand vinner lett over Turkish Airlines, på den annen side huket Zealenderne frøkna for immigrantsamtale, peste henne fordi hun bragte med gummistøvler med jord på óg sendte henne på uventet bagasjeekspedisjon. 

WLG: Der var de alle sammen! Etter mer enn 25 timer i luften ekskludert flyplassventinger. 

Sjelefred, gjensynsglede, skal ikke engang klage på hovne flyføtter.

På toppen av Victoria Point med ryggene til Wellington by.

Dobbeltspill og rangleleker, krysserkrossethet

[the sun beat down upon the steps of time to light the way, to ease the pain of idleness and the memory of decay]

Skyene speilet spillet idag

Og gjorde meg underlig trist

Solmoderen spilte nennsomt på lag

Men ble værende varm statist

Der er ikke alltid forklaringer

På hvorfor ting blir som de blir

I sammensuriet av erfaringer

Som erverves gjennom et liv

Oppbrudd og savn, det er hva det er

På et vis nødvendig og rett

Fint at ender iblant er begynnelser 

En imøtegår nesten beredt

Baku?

Hva kan en egentlig slutte av et drøyt døgn i oljebyen? Fremmed, men omtrent som forventet. Vakkert. Vandring langs breddene til det kaspiske havet. Vakkert som bare. På tross av oljetårnene som lurte i vannskorpen der ute.

Striglet. På et vis som ikke forekommer i Tbilisi. Ble plukket opp på Heydar Aliev flyplass av en ung, velstående asserier. Puttet full med fabelaktighetsgloser om Baku og Azerbaijan. Bortsett fra korrupsjonen, dog. På den annen side er det jo bare gaver; når alt kommer til alt? Fra et sjenerøst menneske til et annet? Dermed kan det sågar være fornærmende å anse det som bestikkelser, må vite. Hva da med summene som må skaffes til veie for å bestå eksamener, etc.?

Den ulmende følelsen av at overflaten skjulte mer enn én ting som ikke tålte dagens lys. Det kan innvendes at dertil kort tid ikke kvalifiserer til meget av analyseringer. Jeg både bodde og trasket i et av de bedre strøkene: den nydelige, fullrestaurerte gamlebyen og området omkring.

Likevel; landet har omkring 1 million internt fordrevne. Av en befolkning på 9. På den annen side er den offisielle arbeidsledighetsstatistikken 3%. Mon tro hvordan man kommer opp med et slikt tall? Joda; av alle arbeidsføre i landet er det tre stakkede prosent som ikke er sysselsatt. Eller nosånt. Endog det må være løgn og statistikkfanterier. Men hvem vet hva som skjuler seg bak regimet i et land hvor presidenten er den forrige presidentens sønn, hvor folk kan bli fengslet for å opponere mot styresmaktene, hvor pengene åpenbart finnes – men er samlet hos en grotesk rik og voksende elite..  Rett og slett et land hvor homofile er noe som er brakt fra Europa og sigarettrøykende kvinner i gaten er helt naturlig å anse som prostituerte.

Hva med å gå alene på restaurant som kvinne? Nei. Det gjør man ikke. Med mindre man er utlending; og rar uansett.

Det er noe med balansen mellom de etiske kodene som finnes i samfunn en ferdes i og ens egen vilje til å vise at det finnes en annen verden. Det er noe med friheten til å velge ufrihet.

Becs på toppen av jomfrutårnet med det kaspiske havet i ryggen..

.. og Azerbaijansk snaddermat på Nefertiti restaurant.

Kabelbanekluss på Mtatsminda

"Det har seg slik," sa Lasha - "at jeg var prosjektleder for det der. Kabelbanen var i god stand, den; i 2008." Den står imidlertid stadig stille. Fordi myndighetene har rotet bort papirene som trengs for å åpne den. De kom til kontoret en dag, og tok med seg alt. Selskapet som utførte rehabiliteringen (Lasha's) hadde ikke kopier, og etterpå har myndighetene tilsynelatende mistet dem.

Det var deres politiske motstander som var initiativtaker til prosjektet. Hvem vet hva de ville ha ut av akkurat det. "But.. c'mon - this is Georgia. Ikke forsøk å forstå, Rebecca. Ikke spør om årsaker. For de finnes ikke." For meg blir Georgia værende nøyaktig slik det er så lenge en stor nok andel av beboerne her fortsetter å si: "C'mon; this is Georgia." Så kan man undre seg på hvor lenge de fortsetter å si nettopp det.

Dialog med et speilbilde

(Sånn helt for ordens skyld; bloggskribenten er ikke selv istand til å spinne opp linjer av slik kvalitet. På den annen side handler skriveriet om å være tro mot seg selv; hvilket er omtrent så nært frøkna kommer en bibel. Derfor publiserte hun likevel).

Hvem møter meg der i mitt speil? Hvem er du?
Deg selv som du var.
 Hva vil du meg nu?
Jeg anklager deg.
 For hva?
For svik.
Mot alt som gjorde din ungdom rik.
 Det var ikke meget..
Langt mer enn du tror.
 Jeg eide jo intet!
Du eide en jord.
Du eide en morgen og berget det blå.
To lyttende ører, to øyne som så.
 Du lyver! Min ungdom var feighet og flukt.
Min ungdom var dager som aldri ble brukt.
En dag av forventning er levende tid.
 Først nå tar jeg del i den levende strid
i manndommens kamp..
For ditt daglige brød.
 Først nu har jeg livet!
Først nu er du død.
Du drepte din lengsel. Du tapte din vei.
 Hva vet du om dette?
Din ungdom var meg.
Og jeg er den drøm du har dypest forrådt.
Du husker meg ikke.
 Jeg husker deg godt:
Uvirkelig var du, en narr og fantast.
Din verden var blå illusjoner – som brast.
Din drøm var en feber, din lengsel en vind.
I dag kan jeg se deg.
I dag er du blind.
 Gå vekk! Gi meg fred! Har en yngling forstand
på det som er mål for den modne mann?
Ditt mål er et måltid! Jeg kjenner deg bror:
Du vant deg en plass ved det dekkede bord.
Forsyn deg og spis, du vil få hva du tar,


men aldri få fred for deg selv som du var.

-så kan dere jo gjette hvem?