mandag 10. mai 2010

Militærdemokrati, kanskje..?

Israelere må avgi militærtjeneste når de runder 18 og et halvt år. Forsøk å spørre deg selv hvilket mentalstadium du da befant deg på. Mitt var.. tja. Ikke nevneverdig imponerende. 
[You could fool me; easily].

Som en av få stater i verden praktiserer Israel tvungen militærtjeneste også for kvinner. De to årene kvinnene må gi (menn får tre) er dessuten uendeligheter målt mot andre land med kvinnelig tvungenhet. Ikke tro du er satt overfor hvermansen neste gang du konfronteres med en israelsk sikkerhetsoffiser, aller minst en kvinnelig én. Dessuten må kvinner søke seg spesifikt til kontrollstasjontjeneste mens menn blir sendt dit vilkårlig. Det faktum gitt: andelen av kvinner på slike steder er overraskende stor.

Ei pønkejente jeg traff hadde ikke avlagt tjeneste, kom med i anarkistbevegelsen som 15-åring og la etterhvert en større plan for å unnslippe. Den inkluderte bl.a. "ekte" papirbeviser på å være mentalt utilregnelig, andre råker rett og slett inn på lengre straffer. Å ikke ha noe ønske om å tjene landet og folket sitt er ikke vel ansett.

Vi snakker et helt folk som er dyktig militærutdannet. Som er veldressert i psykologisk og fysisk krigføring, som alle som én kan håndtere våpen. Som alle som én er fostret opp på hatpropaganda; av samme slaget som finnes på den andre siden. Vi snakker "det eneste demokratiet i Midt-Østen, omgitt av araberstater."

Dermed er det berettiget å spørre hvorfor 23-årige Anat Kamm sitter i husarrest og og antagelig kan påregne mange lange år i fengsel. Kamm lekket informasjon om ulovligheter begått av det israelske forsvaret, nærmere bestemt "utenomrettslige henrettelser," slike tilfeller hvor den offentlige forklaringen alltid er at den etterlyste ble skutt ved et uhell. Bragden hun har utført og motet hun har fremvist er for meg; nasjonalheltmateriale. 

Vel.. noen må det være lov å ta livet av - demokrati til tross?


Jeg synes hun er stor.

http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/middle_east/article7086417.ece

fredag 7. mai 2010

Fredsklanger?

Hun er 65 år. Hun bor i en liten, bråkete leilighet i Tel Aviv sentrum omgitt av bokstabler. Hun har mengder av små, grå fletter med skjell i endene som danser rundt hele hodet hennes og Che Guevara-skjorte. Hun har buet, kraftig nese, små, kvikke øyne, kritisk hode og stort hjerte. Røsten hennes er messende, nesten bydende, etter år som lærer og jødisk aktivist.

Hun snakker mest om palestinerne og mye om de høyrevridde, israelske styresmaktene. Ignoransen, korrupsjonstradisjonen og mesterplanen som utspiller seg fra israelsk side. En kunne tro det var konspirasjoner, men hun vet mye. Hun har dessuten støtte hos et flertall av internasjonale observatører i området.

Hun tok meg med til Jaffa - den arabiske delen av Tel Aviv - og jeg ble kunnskapssvamp igjen. Alltid velkomment med systematiseringshjelp etter en slik annerledesuke.

Venninnen hennes deler den israelske befolkningen i tre: 1: dem som ikke vet, 2: dem som vet, men ikke bryr seg, 3: dem som har brutt gjennom visvaset, ikke vil akseptere det og er engasjert i brobygging og fredsarbeid.

De sistnevnte teller dessverre altfor få, men blir stadig fler. Det finnes alle mulige folk i Tel Aviv; byen som aldri sover. Fiolinvirtuousen i nattkafeen jeg snublet inn i ga siste kveld på tur en uforglemmelig klang.

Det er en rar tanke at krig iblant er nødvendig for å skape fred.

Og jeg undres stadig hvilken gruppe de to israelske guttene jeg traff på strandpromenaden helt til sist sorterer under. De var overbevist om riktigheten og viktigheten av å forsvare landet sitt mot gale selvmordsbombere. At en diger mur ikke har noe med rettferdighet eller grunnleggende menneskerettigheter å gjøre eller at uskyldige palestinere ble rammet av sekkebetegnelsene deres virket ytterst ubetydelig: "Landet vårt er jo i krig, hele verden er mot oss, det er konstant unntakstilstand."

tirsdag 4. mai 2010

"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv."

Tel Aviv, her og nå:
Skulle vel ha oppdatert dag for dag på siste ukes hendelser. Tiden tillot det bare ikke. Tel Aviv er så vakkert. Det blå og hvite flagget vaier rundt en på alle kanter, strandpromenaden jeg rusler langs synes endeløs. Palmer, hvite sandstrender, gatelangsfolk i bikinitopp og shorts. To menn i lyseblå skjorter og dressbukser spiser sandwichlunsj på strandstenene. Bølgene slår mot klippene i vannkanten.

En herlig blanding av folk fra alle verdenshjørner, et hav av kulturer, men omtrentlig samme religion. Så velorganisert. Så moderne, så vestlig. Tel Aviv er rangert som nummer én på verdens partybyliste. Israel er hyppig omtalt som det eneste demokratiet i Midt-Østen, omgitt av araberstater. 



Strandpromenaden.

Betlehem, en drøy time unna:
Claire har huset sitt omgitt av en mur på tre sider. Ikke slik at du kan se den i det fjerne og føle det litt ekkelt, men slik at den dekker utsikten til alt, to-tre meter unna huset. Muren teller husene ganger to i høyde de fleste steder. Får en til å tenke på digre sementtenner.

For å komme seg ut av Betlehem, må man gjennom kontrollposter i muren.* Kontrollposten Betlehem/Jerusalem for fotgjengere har tre stasjoner. Papirsjekk, metalldetektor, passkontroll. Det finnes to køer inn, en for arbeidere og en humanitær. Den humanitære er for kvinner, barn, menn over 65, syke og turister. Køen for alle andre tar to til tre timer av livene deres hver morgen. Hver eneste morgen. Forsøk å forestille deg det. Omkring 1600 mennesker må gjennom hver dag for å jobbe på utsiden, de fleste i Jerusalem, som under normale omstendigheter hadde vært ti minutter unna. De må tilbake gjennom kontrollposten på ettermiddagen, selv om den heldigvis er noe mer løselig da.

Vi dro dit en tidlig morgen, var fremme omkring fem. Det var mørkt. Køene var ikke mennesker i rekker, det var mennesker ledet inn i burlignende konstruksjoner. Vi sto forrest i køen da noen laget bråk litt lengre bak. Hoiing og høylytthet, ikke unormalt for mange mennesker i flokk. En skrikende sikkerhetsvakt med ladd maskingevær spratt frem og pekte inn i burene med geværløpet mens han skrek og ba dem holde orden i rekkene på hebraisk. Palestinerne tiltales ikke på arabisk, selv om det er det de snakker. Mange av dem som jobber utenfor har likevel lært seg språket. Gjennom de tre postene slenges det stadig ut hebraisk kjeft og ordre. Over metalldetektoren marsjerer det maskingeværvæpnede vakter på en bro. Det er ikke så veldig ulikt inndrivningen av kveg.

De siste ukene har det skjedd stadig hyppigere og tilsynelatende vilkårlig at enkelte ikke får slippe gjennom. De får ingen grunn, bare beskjed om at kontrollpostskjermen sier de ikke kan passere. Ordre om å prøve igjen neste dag. Det er hundrevis av slike kontrollposter. Mange av dem meget drøyere.

Dette gjelder dessuten dem som har papirer for å komme seg igjennom. Det anslås at halvparten av Bethlehembeboerne ikke har det. Mange av dem har søkt gjentatte ganger uten å få noe svar, noen grunn.

Tilbake igjen til her og nå:
Det smaker vondt å se Tel Aviv etter en uke på Vestbredden. Jeg finner ikke fred her. Dette er en gal, gal verden. 


*Sånn helt for ordens skyld, "Palestina" består av områdene Vestbredden og Gaza. Gaza ligger helt ut mot havet og er fullstendig adskilt, blokkert. Svært få slipper inn og svært lite slipper ut. Vestbredden er området muren nå bygges. Det ligger inne på israelsk territorium, og blir dermed ikke spesielt langt unna et gigantisk fengsel. En liten gutt fikk ikke komme gjennom til Jerusalem og lege- og sykehusstandarden som er der etter han hadde fått en granatsplint i armen. Legene i Betlehem amputerte den. Tel Avivere flest har aldri vært på Vestbredden. De anser det som farlig. 

Palestinsk gutt i AIDA flykningeleir.

Muren, omkring åtte meter høy, burene for køene nederst til høyre. Grafittiparadis?

Piggtrådsperring mellom de jødiske bosetterne og den palestinske delen i Hebron, som forøvrig er et særtilfelle i det at bosetterne bor "vegg-i-vegg" og ikke i separate bosettinger. Husene til bosetterne er bygget slik at mange av dem har palestinske handelsgater som sin "bakgård." Og bakgårder kan man jo kaste søppel i, må vite.