"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv."

Tel Aviv, her og nå:
Skulle vel ha oppdatert dag for dag på siste ukes hendelser. Tiden tillot det bare ikke. Tel Aviv er så vakkert. Det blå og hvite flagget vaier rundt en på alle kanter, strandpromenaden jeg rusler langs synes endeløs. Palmer, hvite sandstrender, gatelangsfolk i bikinitopp og shorts. To menn i lyseblå skjorter og dressbukser spiser sandwichlunsj på strandstenene. Bølgene slår mot klippene i vannkanten.

En herlig blanding av folk fra alle verdenshjørner, et hav av kulturer, men omtrentlig samme religion. Så velorganisert. Så moderne, så vestlig. Tel Aviv er rangert som nummer én på verdens partybyliste. Israel er hyppig omtalt som det eneste demokratiet i Midt-Østen, omgitt av araberstater. 

Strandpromenaden.

Betlehem, en drøy time unna:
Claire har huset sitt omgitt av en mur på tre sider. Ikke slik at du kan se den i det fjerne og føle det litt ekkelt, men slik at den dekker utsikten til alt, to-tre meter unna huset. Muren teller husene ganger to i høyde de fleste steder. Får en til å tenke på digre sementtenner.

For å komme seg ut av Betlehem, må man gjennom kontrollposter i muren.* Kontrollposten Betlehem/Jerusalem for fotgjengere har tre stasjoner. Papirsjekk, metalldetektor, passkontroll. Det finnes to køer inn, en for arbeidere og en humanitær. Den humanitære er for kvinner, barn, menn over 65, syke og turister. Køen for alle andre tar to til tre timer av livene deres hver morgen. Hver eneste morgen. Forsøk å forestille deg det. Omkring 1600 mennesker må gjennom hver dag for å jobbe på utsiden, de fleste i Jerusalem, som under normale omstendigheter hadde vært ti minutter unna. De må tilbake gjennom kontrollposten på ettermiddagen, selv om den heldigvis er noe mer løselig da.

Vi dro dit en tidlig morgen, var fremme omkring fem. Det var mørkt. Køene var ikke mennesker i rekker, det var mennesker ledet inn i burlignende konstruksjoner. Vi sto forrest i køen da noen laget bråk litt lengre bak. Hoiing og høylytthet, ikke unormalt for mange mennesker i flokk. En skrikende sikkerhetsvakt med ladd maskingevær spratt frem og pekte inn i burene med geværløpet mens han skrek og ba dem holde orden i rekkene på hebraisk. Palestinerne tiltales ikke på arabisk, selv om det er det de snakker. Mange av dem som jobber utenfor har likevel lært seg språket. Gjennom de tre postene slenges det stadig ut hebraisk kjeft og ordre. Over metalldetektoren marsjerer det maskingeværvæpnede vakter på en bro. Det er ikke så veldig ulikt inndrivningen av kveg.

De siste ukene har det skjedd stadig hyppigere og tilsynelatende vilkårlig at enkelte ikke får slippe gjennom. De får ingen grunn, bare beskjed om at kontrollpostskjermen sier de ikke kan passere. Ordre om å prøve igjen neste dag. Det er hundrevis av slike kontrollposter. Mange av dem meget drøyere.

Dette gjelder dessuten dem som har papirer for å komme seg igjennom. Det anslås at halvparten av Bethlehembeboerne ikke har det. Mange av dem har søkt gjentatte ganger uten å få noe svar, noen grunn.

Tilbake igjen til her og nå:
Det smaker vondt å se Tel Aviv etter en uke på Vestbredden. Jeg finner ikke fred her. Dette er en gal, gal verden. 

*Sånn helt for ordens skyld, "Palestina" består av områdene Vestbredden og Gaza. Gaza ligger helt ut mot havet og er fullstendig adskilt, blokkert. Svært få slipper inn og svært lite slipper ut. Vestbredden er området muren nå bygges. Det ligger inne på israelsk territorium, og blir dermed ikke spesielt langt unna et gigantisk fengsel. En liten gutt fikk ikke komme gjennom til Jerusalem og lege- og sykehusstandarden som er der etter han hadde fått en granatsplint i armen. Legene i Betlehem amputerte den. Tel Avivere flest har aldri vært på Vestbredden. De anser det som farlig. 

Palestinsk gutt i AIDA flykningeleir.

Muren, omkring åtte meter høy, burene for køene nederst til høyre. Grafittiparadis?

Piggtrådsperring mellom de jødiske bosetterne og den palestinske delen i Hebron, som forøvrig er et særtilfelle i det at bosetterne bor "vegg-i-vegg" og ikke i separate bosettinger. Husene til bosetterne er bygget slik at mange av dem har palestinske handelsgater som sin "bakgård." Og bakgårder kan man jo kaste søppel i, må vite.