Fredsklanger?

Hun er 65 år. Hun bor i en liten, bråkete leilighet i Tel Aviv sentrum omgitt av bokstabler. Hun har mengder av små, grå fletter med skjell i endene som danser rundt hele hodet hennes og Che Guevara-skjorte. Hun har buet, kraftig nese, små, kvikke øyne, kritisk hode og stort hjerte. Røsten hennes er messende, nesten bydende, etter år som lærer og jødisk aktivist.

Hun snakker mest om palestinerne og mye om de høyrevridde, israelske styresmaktene. Ignoransen, korrupsjonstradisjonen og mesterplanen som utspiller seg fra israelsk side. En kunne tro det var konspirasjoner, men hun vet mye. Hun har dessuten støtte hos et flertall av internasjonale observatører i området.

Hun tok meg med til Jaffa - den arabiske delen av Tel Aviv - og jeg ble kunnskapssvamp igjen. Alltid velkomment med systematiseringshjelp etter en slik annerledesuke.

Venninnen hennes deler den israelske befolkningen i tre: 1: dem som ikke vet, 2: dem som vet, men ikke bryr seg, 3: dem som har brutt gjennom visvaset, ikke vil akseptere det og er engasjert i brobygging og fredsarbeid.

De sistnevnte teller dessverre altfor få, men blir stadig fler. Det finnes alle mulige folk i Tel Aviv; byen som aldri sover. Fiolinvirtuousen i nattkafeen jeg snublet inn i ga siste kveld på tur en uforglemmelig klang.

Det er en rar tanke at krig iblant er nødvendig for å skape fred.

Og jeg undres stadig hvilken gruppe de to israelske guttene jeg traff på strandpromenaden helt til sist sorterer under. De var overbevist om riktigheten og viktigheten av å forsvare landet sitt mot gale selvmordsbombere. At en diger mur ikke har noe med rettferdighet eller grunnleggende menneskerettigheter å gjøre eller at uskyldige palestinere ble rammet av sekkebetegnelsene deres virket ytterst ubetydelig: "Landet vårt er jo i krig, hele verden er mot oss, det er konstant unntakstilstand."