Salve a ti, Nicaragua!*

Bloggen min vil aldri slutte å bli en arena for introverte, mere og mindre meningsløse eksistensrefleksjoner. Har den fortalt meg. 

For denne gang er det imidlertid greit. Jeg kunneskulleburdehagjort. Nedfelt det alt sammen. Los todos. Nyansene, motsetningene. Pekt på hvor det spriker og hvor det bindes sammen. Nedfelt skillet mellom kjernestrider og digresjonspjatt. Tømt emnet for smutthullene å diskutere i. Det hadde blitt kjedelig. Og dessuten hardt arbeid. Dermed lar jeg skrulleriet ligge, og planlegger å fortelle dere en helt annen ting.

Scenario: I helga, en kortere stund på dekket av en danskebåt, en vederstyggelig én. En menneskelig gigantboks av en svinesti med førsteklasses fylleavskum, selvom det er en helt annen historie. Jeg sto altså der på dekk. Med avtagende panikkangst for de monstruøse tilstandene bak de tunge jerndørene bak meg, så på frådingen i bølgene og lot meg fjetre av digre snøflak, vakre som døden, dansende i indre ulikhet. Ingen like, det sies faktisk slik. Hvitt og hvitt mot et bakteppe av mørkemørkeblått. Filtsnø. Og jeg tuller ikke (vaffal ikke akkurat nå) - det snødde oppover!  Og det var satankaldt.

Det har seg nemlig slik, at når kulden biter som verst i kinnhuden, når solen går ned før arbeidsdagen er slutt, når selv dyktige Dr. Martens-støvler mister taket i asfalten under deg, bekkenløsnings-gange blir viktig å beherske, vinden gjør en transparent og det kjennes som blodet i årene flyter i skilpaddetempo, fordi det bærer på samme redselspartikler for å fryse ihjel som en selv, og når det; seriøst. Snør oppover.

Da finnes det en spire av grønt i meg. Som hvisker om en dag i februar. En dag jeg drar. Nicaragua i  mitt hjerte. Og jeg tuller ikke. Ikke nå heller. Drillos lille miniatlas forteller at det finnes en  innsjø der, som er den eneste i verden hvor det lever havdyr, og at landet som det eneste i regionen ikke lengre har urbefolkning. Jeg leste dessuten et sted at det var det nest fattigste landet i Latin-Amerika, nest etter Haiti. Og at de visstnok har verdens strengeste abortlov. Nulltoleranse. Uansett. Hestehandel med katolske mørkemenn. Voldtatte tiåringer som tvinges til å bære frem barnet etter loven.

Jeg skal hospitere i en nicaraguansk klasse. Bo hos en nicaraguansk familie. Frivillighetsarbeide i en nicaraguansk barnehage. Er blitt gitt knappe tre måneder. Og pengene er visstnok på vei fra lånekassen. Ikke primært som lån, men stipend. Hva gir du meg?

Jeg skipper vinteren. I det minste litt av den. Akkurat som planlagt.

Jeg føler meg heldig igjen, på tross av uker med overlast og uendeligheter av ting som skulle vært, skulle vært, skulle vært gjort. Tingelingpiken min forteller at dette er bra. Saker. Planen er å vende tilbake til norboersivilisasjonen en gang i midten av mai. Ankomme med våren. Med min årstid, faktisk. Når det spirer og knopper og gror og lukter våt jord og ren luft og forventninger om varmere dager i Norgeslandet.

Hasta luego, muñecas!

*Visstnok navnet på nasjonalsangen, som på norsk blir noe slikt som "Hail til deg, Nicaragua."

Nei. Føkk. Det er ikke alle saker jeg må tenke over igjen.

[Obs: bør leses som etterslep til innlegget om "Vi skulle kysse som han Jesus græt" (forøvrig fritt omskrevet etter tekstene til Stein Torleif Bjella, "vårt lille Norges Dylan" fra Ål i Hallingdal. Dylan for folk flest. Sa jeg det? Nei. Det var visst en annen)].

Jeg skulle ønske at alle som leste denne bloggen puttet tankene sine om det som ble skrevet ned i et kommentarfelt. Det gjør de selvsagt ikke. Jeg skulle ønske dem som følte seg truffet av at jeg ikke kan fordra tankegodset og flokkmentaliteten som følger med meget av vår verdens kristentro lot meg få vite det. Det gjør de selvsagt ikke.

Så; for å understreke for dem av dere som fikk pigger og fant meg ubrukelig: Det er ikke dere jeg ikke kan fordra. Men det finnes et dyptgående dilemma i livet til ei som relaterer så sterkt til så mange som er en del av den kristne tradisjonen; uten selv å være en del av den. Fordi hun er glad i dere. Nettopp derfor.

Det syntes unødvendig å understreke hvor mange av dere som er utmerkede, rause, gode familiefedre, -mødre og medmennesker. Det syntes unødvendig å nyansere med å fortelle at jeg har tatt med utallige verdier fra en verden til en annen, fordi jeg finner ivaretakelsen, familievarmen, ærligheten og ydmykheten uvurderlige. De er viktige i min hedenske tilværelse, men det syntes ikke nødvendig å påpeke. Kanskje var det det likevel?

Jeg forsøkte å formidle noe som er avgjørende for meg. Mer avgjørende enn svært mye annet.

Hvordan jeg i en tilværelse blottet for kristentro, har lært meg å forstå at det ikke er hva vi tror på som forener oss, men hvordan vi møter hverandres tro. Hverandres oppfatning av tilværelsen. Min erfaring med  konservativ kristendom, den senere flukten fra den og den ennå senere aksepten av den, har lært meg noe som er viktig for langt flere enn meg.

Kjærligheten og respekten mennesker imellom kan brukes til å bygge broer over hva det skulle være. Religiøse forskjeller. Etniske forskjeller. Kulturelle forskjeller. Hvordan vi møter hverandre er så uendelig mye viktigere enn forskjellene vi bærer på. Om vi til overmål er istand til å respektere hverandre, ikke bare tolerere, er vi kommet lengre enn langt. Vi har syvmilsstøvler på.

Det betyr langtfra at vi er enige om alt. Hvorfor skulle vi? Hadde det eksistert noe som het fremskritt i det hele tatt om vi alltid var? Om aldri noen hentet deg inn fra den andre siden og stilte spørsmål om hvorfor du var deg?

Argh. Merker at jeg kunne ha skriblet om dette i en omtrentelig uendelighet, og bestemmer meg for å spare dere for. Mener disse linjene utdypet det mest nødvendige. God kveld, folkens. Takk igjen. For denne gang.

Educación dificíl. Flyktige stjernehimmelhåp.

Jeg sa det var viktig. Å holde fokus. Å ikke miste troen på seg selv. På at det nytter. At vonde erfaringer kan snus til positiv ballast. At det var hans eget valg. Hans egen lykkesmie. At det fantes verre ting. At han kunne vært en annen. (Hvorfor sa jeg det? Sant nok, men han er jo seg).

At han måtte være varsom. Observant. Holde nakketak på seg sjøl. At jeg visste at det fantes urettmessig tunge bører på de unge skuldrene, men ikke umulige. At noen hadde greid det før han. Tusenvis. At han stadig var unik.

At vi var der. At vi alltid ville være. At han måtte holde fokus. Skille viktig fra uviktig og snu ryggen til dem som solgte sjela for femtilapper eller en dose hvitt. At det var viktig. Viktig. Ikke glemme Karlsvogna.

Jeg tror jeg sa de riktige tingene. Lot han forstå at folk tar på vei fordi de bryr seg. Ikke for å anklage eller begrense. At vi alle har vårt, selv om det sjelden synes på utsiden. Jeg tror jeg gjorde det greit. At jeg ikke belærte for mye. At han ikke følte seg som en alien da jeg gikk.

Likevel er jeg langtfra sikker. Og vet at jeg ikke kan bli. Før han om år og år og år kanskje forteller meg hvilke brøkdeler som gikk inn og som gikk hus forbi. Og om noen av brøkdelene var mine. Ord. Hvordan skal en kunne vite sånt?

Antagelig det mest fortryllende, og samtidig mest frustrerende med relasjoner mellom folk. Særlig når man selv er den som skal forsøke å åpne synsrekkevidden bak fortvilte øyne som møter ens egne. Man blir aldri utlært. Aldri.

Søstre. PompelPilt. Rørekøller. Tullefanter. Latterdverger. Tbilisi time.

Jeg hadde ikke glemt at jeg savnet folket her. Men jeg hadde kanskje glemt hvor mye. Deilige, rare, underfundige, vakre, loslitte Tbilisi. Byen min. Stedet jeg på et vis ble voksen og lærte at uturistiske ting er mer lærerike enn et sted for gjennomreise. Selv språket, de underlige strupelydene, kjappheten og rariteten fremstår med ett som en lenge kjært og savnet venn.

Og vennen er som før. Det glorete, blinkende, jåte TV-tårnet i åsen (som alt til tross pleide å få oss til å føle at vi var kommet hjem igjen) har imidlertid fått en ny nabo. Et blinkende, neonpreget, digert pariserhjul med en fabelofantastisk utsikt fra toppen. Over elva er en ny gangbro. Noe mistilpasset, men designeraktig, kanskje? Litt som eggepresidentpalasset til herr Misha.

Zura har endelig har et fungerende og betalt prosjekt på gang med marionettdukkene. Favoritten denne gang ble "Stupid Giant", en dukke med enormpupiller, keitete halvbolekropp, mage og hårtuster. I stykkene uttaler han visst alltid negative ord. Som corruption. Eller militarization. Smak dem. Babusjkaen i badet skrubber like hardt som hun pleide og ga meg klem og komplimenter da jeg kom, drikkevanene er omtrent som før, trafikken er stadig mer enn sinnssvak, vennene mine like deilige, gjestfriheten like umåtelig, Kaukasusfjellene like magnifisente og livsrytmen like ubesværet sakte.

Det ble tre dager, bare. Men resultatet ble langtfra verst. Byen og folket her lever i en rytme som ikke passer meg direkte dårlig. Planer endres fortere en sokkeskifting, et glass er aldrialdri å forakte, noen timer med gode venner, en skål eller en god vits er evig attraktivt. Både klokken to, tre, fire - eller seks. Ukedag såvel som helg. Hvorfor ikke se solen stå opp over mellommenneskelige relasjoner?

Det kan fort slå en at den abnorme arbeidsløsheten imellom kan gi seg utslag i noe positivt. Det trenger ikke bety at en har rett.

Denne gangen bar imidlertid med seg en liten justering. For jeg hadde med meg ei. Et av mine mest unike mennesker. Ei slik ei som gapskratter fremfor å rødme når rullestoluvennlige Georgia får oss til å tryne i en trapp. Eller mengder av fortauskanter og brostener må forseres med ytterst velfundert tålmodighet. Tett inntil dagene så hun det hele med sine øyne, godt påveihjulpet av mine erfaringer, relasjoner og historier.Og jeg var ikke den eneste til å føle Tbilisitid i særklasse. Akkurat DET. Unner jeg alle smått fortapte sjeler på vår lille klode.

Å ha en som hun.

Takk og skål, georgierland.

Gmadlobt. Gaumarjos, Sakhartvelo.

Nordboerintegrering lenge leve.

En ung afghaner henvendte seg til meg sånn ganske uten videre utenfor Papirbredden isted. Fortalte at han gikk forberedende kurs til videregående skole, skulle starte opp på Drammen videregående fra høsten som kommer. Hadde vært i landet i tre år, var 21, drev og flyttet hit fra Skien, men hadde ingen norske venner. Etter tre år.

Det hadde han imidlertid forsøkt å gjøre noe med, blant annet hadde han henvendt seg til et utall butikker; blomstersjapper, mix-kiosker, og sagt han kunne jobbe for dem uten å få betalt. At han bare trengte å komme i kontakt med noen utenfor det afghanske miljøet hvor han aldri fikk trent norsken sin. Men ingen trengte det han kunne tilby. På tross av at han snakket både russisk, engelsk, pashto (afghansk) og helt høvelig norsk.

Han kikket litt oppgitt, men samtidig intenst på meg og sa: "probblemet her i Norge, vet du.. er at de ikke stoler på deg. Men jeg er til å stole på, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få nordmenn til å skjønne det!"

Og hvordan skal vi finne ut av det om han blir avvist overalt? Fabelaktige sukkertoppstrødde integreringspolitikken, kan jeg plukke deg - istykker?