fincafanterier på en søndag

”Men, pappa, da. Får du ikke snakket noenting i Managua?” spurte Luci med et lurt smil før hun tok sats, slang seg rundt den helgehjemvendte faren og gav ham en diger klatreklem. 

Vi var på en finca, en slags liten gård, oppe i høydene utenfor byen. Varm av sola og den stadige drikkingen, hadde far i huset nettopp holdt lengre enetaler til meg om politikk og naturressurser, det forestående valget, korrupsjon, miljøbevissthet og verdens syv sykdommer. Jeg var varm selv. Solbrent på skuldrene og behagelig sløv etter en lang dag under den stekende hete himmelen.

En del timer tidligere satt jeg i singlet og slitne hotpants i stua ”hjemme”. Elektrisiteten og vannet var borte for litt, og med det mulighetene for effektivt morgenstell. Rommet yrte av Lucis venner og medstudenter, og ei dame jeg ikke hadde sett før hadde nettopp dukket opp. ”Har du lyst til å besøke en finca?”, spurte Luci. Selvsagt hadde jeg det. Damen viste seg å være mor i husets eldste datter, og avgang til finca’n viste seg å være ”akkurat nå.” Pickupen som skulle transportere oss ventet alt utenfor. Vi telte omkring tolv, inkludert to ytterst mindreårige.

Jeg samlet meg sammen i en fei, sveipet notatboka, lommeordboka og verbleksikonet i veska, hoppet i klærne og klatret på planet. På veien fikk jeg dekodet det meste av familierelasjonene gjennom Maria, den røslige, smilende, nicaraguanerbestermoraktige damen som satt trygt plantet oppå kjølebagen ved siden av meg. Mannen på min andre side var ikke hennes, men far i huset, og de tre barna på tolv, fem og fire var eldstedatteren sin.

En ytterst knudrete og dårlig vei førte opp til den lille plassen. Vi skumpet opp og ned og holdt oss fast som best vi kunne. Det lille lekablokkhuset der oppe talte to rom. Et par med en seks måneder gammel baby, samt en trettenårig fetter, bodde i det ene. De arbeidet der, vedlikeholdt plassen. Trettenåringen var en av de mange her som bare hadde fullført de aller første grunnskoleårene.

Her fantes dessuten en uoversiktelig mengde eksotiske planter. Unge mango-, appelsin-, sitron,- og avokadotrær. Og bananplanter. Og en mengde til som ikke engang finnes ord for på skandinavspråket. Bak en innhegning skuet jeg en hest, et esel og fem-seks kuer. En liten geitekilling, Renata, sto tjoret til en av stokkene, og en liten allé med ukjente planter dannet veien ned til utedoen.

Rett ved innhegningen fantes et primitivt, utendørs kjøkken som Maria etterhvert skulle trylle frem nydelige maistortillas, marinert svinekjøtt og tomatsalsa fra. Litt unna var det bygget opp en liten hytte i trærne, omtrent slik som brødrene mine hadde for vane å bygge på tunet nedenfor huset vårt da jeg var lita. Rundt hytta fantes dessuten opptil flere vippehusker, og de digre trærne skjermet behagelig for den brennende sola.

Man ser det jo allerede her. Sunblock, hvor er du? Dios mio.

Timer og timer passerte, mens store deler av følget syslet med tilsynelatende ingenting. Den tyveårige tjenestejenta lyste opp da jeg ville holde babyen hennes, men satt stort sett litt forskremt inne i kjøkkinnretningen og smilte forsiktig til byfolkene som antagelig tilhørte en litt annen klasse enn hun selv.

I følget fantes dessuten eldstedatterens mann og svigermor, en mager sak med rundt hode, store briller og et vennlig smil som støttet seg til en firbent krykke og snakket komplett uforståelig spansk. Helt til jeg forsto at det ikke bare var meg, at hun led av Alzheimer og konstant spurte etter doktoren og sin mer enn tyveårig avdøde mann på et grøtete, careless-aktig tungemål.

De to kvikke småttisene tok imidlertid godt vare på bestemor, underholdt oss dyktig, red litt på eselet, Muñeca, litt på hesten, mennene drakk litt, kvinnene syslet litt og plutselig var sola på vei ned bak åskammen.

Stålkontroll.

Fincasløving.

Lykkelig og solbrent hev jeg meg på planet igjen. Fra høyden vi var på lyste Estelí mot oss i et eventyraktig fargesprak. Myk februarvind koste med kroppen min og den humpeknudrete veien ned ga meg med ett fryktelig lyst til å stå oppreist i planet. Nesten som å kjøre rally, for det gikk fortfort, og man måtte holde fastfast. Kveldsmørket gjorde endog det hele litt magisk. Dypt takknemlig over hvor fint det innimellom er å være til, nøt jeg den maksimalt trafikkfarlige tilbaketuren i fulle drag og tenkte at dette. Dette kommer jeg til å savne dypt om en stund.

Ernæringsfysiologer - forén eder! Her trengs revvlusjon!

Jeg er glad i bønner, jeg. Ris også. Og mais. Og bananer. Jeg er igrunn.. langt over middels glad i mat, og ingen sunnhetsfantast. Men jeg foretrekker kaffe som ikke er tilsølt av enorme mengder sukker, brød som er brød, ikke fjærlett, næringsfattig loff som smelter på tunga og mat som ikke er gjennombløt av usømmelige mengder olje. Georgia - gå og legg deg. Nicaraguanerne vinner frityrkampen, lett! Olje og sukker er visstnok svært billig her. Nesten gratis.

På en skole vi var, foret de barna med ris og bønner, som jo er helt greit sunt. Noe ensidig, kanskje, utover i forstedene later det ikke til at man spiser så mye annet. Den virkelige godsaken var imidlertid tørsteslukkertønna. Vann, tilsatt dyktig med sukker og kanel! Latt meg høre at kanel er bra for fordøyelsen. Er det det? Det bør legges til at skolemåltidet er det eneste enkelte av barna får ila. dagen.

Kostholdet er med å sette sitt preg på endel kropper. Særlig middelaldrende. Det hjelper helt sikkert ikke på at de anser meg som noe snodig fordi jeg foretrekker å gå de 15-20 min til skolen fremfor buss eller taxi. Ingen nicaraguaner ville visst gjort det.

Men jeg skal jeg ikke være urettferdig. Her finnes noen anabole frukter og grønnsaker som kalde nord bare kan drømme om (ToMaTeR♥), og utallige ferske, tyktflytende, nydelige fruktjuicer. Kanskje mer allment kjent som smoothie? Så finnes det utlendingsteder som selger både pasta og linseretter, selv om de som kjenner meg vet at for mange av utlendingstedene er å gå litt på akkord med meg selv.

Når det er sagt.. er det uansett ikke grasale muligheter for ei som meg å skli ubemerket inn. Og det står nok ikke på det røde topplokket, selvom det sikkert ikke hjelper på. Så jeg har herved sluttet å prøve.

Jeg driver likevel og planlegger en tordentale om språkulikheter til nestemann som roper "bye" til meg på gata. Det er nemlig vanlig å hilse hverandre med "adios", og kidsa har vel blitt fortalt at det er "bye" på inglish. Synd at den som fortalte dem det glemte å si noe om at det høres veldig merkelig, tilnærmet uvennlig ut, å rope til fremmede på gata. Jeg besitter nemlig nok godvilje overfor de nesten skammelig skjønne indianerbarna her til å ikke tenke at de forsøker å rope meg ut av landet.

Eller kanskje det er nettopp det de gjør.

 Her har du den. Desayuno típico. Tostadas, ristet loff (hadde den enda vært ristet hele tiden!), ris-og-bønneblanding og oljebefengte speilegg. Pølsene har jeg foreløpig ikke vært borti..

 Som om jeg skulle ha tatt det selv.. altså intet uvanlig syn.

Og tomater. ToMaTeR.

one day at a time (un día a la vez?)

Jeg er ikke så glad i fugler. Men mi dueña (landlady) er. Jeg har tenkt litt på å skaffe tilveie noe som er giftig nok til å se de to små, grønne utyskene stive, men har blitt fortalt at jeg burde gi det noen dagers sjans. At skrikingen deres gjennom papirveggene som gjør alle huslydene uansvarlig støyete vil avta. I det minste i mitt hode. Tilpasning heter det visst.

De første dagene i den nye hjembyen min har passert. På rommet mitt finnes den umiskjennelige lukten av fukt, på badet er det rust i metallskapet, kaldt vann i dusjen og spindelvev i krokene. Likevel har jeg både egen TV, eget bad og internett på rommet fra telefonbutikken vegg-i-vegg. Datteren i huset har godsnakket med dem for meg, hva sieru?

Estelí er like underlig som sjarmerende. Farlig nok til at man ikke ferdes gatelangs alene etter mørkets frembrudd, men vennlig nok til å sende deg tyvetalls smil på en kvarters rusletur. Dessuten er det farger og farger. Og mer farger. En organisasjon ved navn FunArte som jobber humanitært med barn gjennom kunst, har dekorert betydelige deler av byen med gigantiske grafittimalerier. Igår fant jeg det kommunale biblioteket på vei hjem fra barnebyene, og også der hadde de vært. Sjekk da. Kult?

Umulig å fange hele saken med et lite telefonkamera, dette er bare nederste flik.. det målte to etasjer i høyden og mange meter i bredden. Sjekk banneret barna holder i. Sammenhektede flagg.

Ved første øyekast er byen til forveksling lik en gedigen samling skur i pent konstruerte firkanter. Helt til man skjønner at det er fordi de ikke bygger i høyden. Kun få hus har mer enn én etasje. Innenfor fargeveggene selges både Black&Decker-driller, medisiner, kjøleskap, designerklær og mobiltelefoner. Ellers er vareutvalget meget gatemat, haugevis med billigklær og tonnevis med plastikkproduksjon. I både hus, kafeer og restauranter går det mye i billige plastmøbler, selv om det også finnes steder med noget mer stilengasjement.

Så er adressangivelsene en morsom ting: "20 meter ned i gaten fra Caritas" eller "mellom der frisøren pleide å ligge og kafé Luz," er en helt normal ting å si. Det finnes egentlig et system, nummererte avenidas og calles, som i NY, men det later ikke til at man bruker det i særlig grad. Sjekk kart:

Kanskje ikke så lett å se, men vi snakker altså; ikke et eneste gatenavn.

Følger man de snorrette gatene lenge nok, slutter asfalten, ikke bebyggelsen, og man kommer inn i de noe mer fattige strøkene. Det skal likevel sies at det er lite slikt som fattige og rike bydeler her. Folk bor blandet, en og annen riking her og der. Ikke spesielt mange som har så mye. Og jeg kjenner at jeg liker det. Misforstå meg rett. Å befinne seg i forsofne deler av verden får meg vel bare til å tenke mindre over den groteske rikdommen vi i Norge omgir oss med med den største selvfølgelighet. Og som har en tendens til å plage meg litt.

Hestekjerrer på motorveien, små barn uten hjelm på motorsykler eller i lasteplanet på skranglete pickuper er ingen uvanlighet. Ei heller barn i skoleuniform. De fleste her går på skolen enten formiddag eller ettermiddag, antagelig knyttet til antallet skolebygg som kan huse dem. Derfor myldrer det til stadighet av skoleuniformkids, kall meg blaut, men det er et syn som alltid gjør meg litt varm om hjertet. 

Det er ikke alle som har råd til uniformer, særlig ikke i utkantstrøkene, hvilket ikke stenger dem ute fra skolene. Et mer presserende problem er imidlertid at svært mange faller ut i løpet av de første skoleårene. Årsaken er ofte at foreldrene trenger dem til å jobbe. Tallene på dem som innrulleres ved skolestart er likevel gode, og barnebyene har flere prosjekter på gang for å få dem til å bli. Jeg skal på nytt besøk til et av sentrene deres over helga for litt mer info og papirer. 

Imens nyter jeg dagene, skravler ivei på et særdeles feilaktig og snublete spansk og gleder meg til første time på skolen imorgen, lørdag. Lurer litt på hvordan jeg skal rekke over alt mulig, men har omjustert meg nok til å tenke i mañana, mañana og den tid den sorg. Det kostet forresten ikke så veldig mye. Jeg tror jeg har potensiale til å passe inn her. 

Litt gatelangsbilder (tilgi kvaliteten, jeg har ikke kamera med, kun mobilen):

 Like ved barnebyen jeg var i, som forøvrig rommet 192 små kids. Mer enn 20 over den egentlige grensen, men jeg lovte å ikke rapportere om det.. Skriften på veggen er reklame for et digert telefonselskap. Ikke sett en eneste reklameplakat hittil, men både Maggi, CocaCola og andre gigantselskap er oppmalt rundt om  på murveggene. Legg merke til den manglende asfalten.

 En typisk skolebygning, FunArte-dekorert.

 Antagelig et strøk med pittelitt mer penger enn ellers. Opptil flere toetasjes hus og brostenslagte gater. 

Snedig og dekorativt fenomen som dukker opp både her og der: mosaikkdekorerte fortau.

Så en liten sluttanekdote for medelever og andre spanskkjennere: jeg kan i nokså stor grad snakke i tre eller fire verbformer, da vosotros ikke finnes her og s-en i andre person entall stort sett går opp i slurverøyk. Det finnes imidlertid folk som snakker skikkelig,  Israel åsånn (og sikkert flere med ham på universitetet), men dem har jeg ikke blitt så godt kjent med ennå.

Saludos,
NicaBecca.

Fordommer er fint, det. Såfremt man er seg bevisst at de er nettopp det.

En taletrengt bergenser på titimersflyturen fikk meg etterhvert til å angre på at jeg hadde avslørt min nordiske identitet.

Airport of Houston: Bråkete. Superhyggelige, utadvendte, overvektige amerikanere tiltaler fremmede som "dear" i butikkene og bekrefter alle klisjeene. Drøy overrepresentasjon av svarte og og latinoser blant grensevakter og annet flyplasspersonell. Han som skjønte at jeg var spanskstudine, svitsjet umiddelbart til det andre språket, sa jeg hadde veldig pene øyne og lot meg slippe gjennom lett som en plett selv om jeg ikke hadde utskrift av eller referansenr til ESTA-skjemaet med meg. Klisjeer? Lenge leve dem.

Keitet og klumset over å bli uventet tiltalt på spansk på et sted jeg hadde forventet halvveis militærdiktatoriske bajastilstander - vi snakker tross alt hjemtraktene til George jr. - stotret jeg meg gjennom resten av samtalen og tenkte at jeg kanskje ikke orket å få flere fordommer bekreftet. Ikke akkurat i dag. Før det slo meg at de hadde bekreftet fordommene mine åkke som.

Managua nå. Snarlig avreise til Estelí. Maur og kloakkdyr på rommet og bare kaldt vann i dusjen. Men hva gjør vel det når frokosten er ris og bønner, temperaturen t-skjorte og sandaler og jeg er HER endelig?

Salve a ti, Nicaragua.

Forgården til rommet på hotellet i Managua.

Nærmeste nabo ved dagens cowboyfrokost.

 Og selvsagt har de vår alles kjære herr Larsson i Uniten óg. I selveste Texas, tilogmed. 

Joda. LITT stolt av skandinavgenene mine hender det nok at jeg også blir.. ;)

nesten-manisk-dager

Jeg teller timer. Og tenker at nå kunne jeg bare dratt. Jeg har tenkt koffertlogistikk på klær, toalettsaker og skolebøker, krydret med spanske presentasjonsgloser og setningskonstruksjoner i dagesvis.

Et blikk på den skjeggete kjæresten over dagens frokostbord ga meg en plutselig, ubendig trang til å gråte ut alle de rare klumpene i magen. For det er så vakkert å være glad i noen. Og så fælt å dra.

Klumpene er sikkert bare blivende sommerfugler.. sier jeg til jenta som skal dra. Beundrer henne litt for motet, himler litt med øynene over dumdristigheten, berømmer henne for trangen til perspektiver. Forteller henne at savn er minst like vakkert som det er vondt.

Det er 83% luftfuktighet og stadig omkring 30 pluss i Estelí. Lørdag om en uke er første skoledag. Universitetet ligger i et fattig strøk tre-fire km utenfor sentrum. Kanskje jeg skal skaffe meg en sykkel? En skikkelig skranglete en? Men setet må være godt, for veiene er visstnok skikkelig skakke.

Hasta luego,
Paz y luz,
ReiseFeberRebs.

Knall og fall. Gradvis i vinkel. (Estelííí...!)

Det har vært endel av disse dagene man ikke føler for å berette om. Hvor motviljen mot å gjenta seg selv gjør skriveriene stille. 

Vet jo det. At gjentakelse iblant må til for å nå frem til folk. Og tenker med gru på hvor mange ganger engasjerte folk må repetere det de finner viktig. Skrive, si, tenke det samme. I nye varianter. Alltid i nye varianter. Slik at ikke de eksakte gjentakelsene av hvor sjokkert man er blir klisjeer med motsatt virkning. Greit nok.

Jeg drar snart. I Estelí er det drøyt 30 grader pluss.

Kanskje er det derfor den plutselig kom, underfundigheten. Idet jeg løp til toget i morges, som alltid i manko på tidslommer som kunne gjøre turen til stasjonen mindre svett. Et stykke foran meg i en snorrett gågate sjokket en godt voksen, hvithåret fyr. Med staver. Idet jeg nærmet meg bakfra, registrerte jeg at han satte opp farten. Huhei hvor det går, tenkte jeg og småløp litt til mens jeg tenkte at de tilnærmet spastiske stavtakene hans så skumle ut, at de fort og plutselig og uten at han ville forutse det, kunne bli hans endelikt.

I øyeblikket jeg nådde opp på siden av han, falt han. Med et brak. Så lang han var. Mistet stavene og alt. Jeg bøyde meg kjapt, forsøkte gripe tak i han via jakka, men han skled ut av hånda mi. Øyekroken fanget ei brunette i hvitt på vei over til vår kant av gata, og mot et litt forundret par øyne hørte jeg meg selv si: "beklager, men jeg har virkelig dårlig tid, du kunne ikke tenke deg å ta over her?" før jeg stresset videre gjennom gågata, forbannet minuttplanleggingen min for nte gang og krysset fingre for at jeg i det minste sikret han minste multiplum medmenneskelighet. Lov å håpe.

På vei over bybroa møtte noe pannebrasken med et tilnærmet "plong" midt i firsprangene. Drammen feirer seg om dagen. 200 år. Flagg og andre finurligheter er hektet opp i anledningen, og urimelig er det vel ikke å anta at det var et vedheng, avheng, tilheng fra noe slikt - på avveie? Kanskje den ville vekke meg, fortelle meg noe, tenkte jeg, men kunne jo ikke undersøke saken nærmere. Måtte rekke toget, må vite.

Toglykken, på sin side, ville det til at jeg havnet foran ei bråkete russerblondine med et tilsynelatende umettelig behov for telefonkontakt. Det minnet om russisk, i det minste. Pleier jo gjenkjenne det språket der etter tiden i Kaukasus, men var usikker nå. Kanskje hun hverken hadde bodd der eller her lenge nok til å snakke noen av språkene skikkelig, tenkte jeg. Det hender jo. Kanskje var russisken like tykk av fremmed tonasjon som norsken hennes var, tenkte jeg videre, litt i stuss over hvor mange snøftelyder det var mulig å utstøte for å skjenke kaffe fra en termos, før jeg skvatt litt forfjamset idet hun dunket nettopp den i togkupégulvet med et bestemt smell og utstøtte nok et snøft.

Resten av dagen kvalifiserer neppe til noen større beretning, men hvem trenger vel det?

Det er drøyt 30 grader pluss i Estelí.

Growin' up recipe

Hvordan bære en historie som merker en for livet med rak rygg?

Plukk den fra hverandre og sett den sammen igjen tilstrekkelig mange ganger til å snu den til noe du ikke ville ha vært foruten.