[Obs: bør leses som etterslep til innlegget om "Vi skulle kysse som han Jesus græt" (forøvrig fritt omskrevet etter tekstene til Stein Torleif Bjella, "vårt lille Norges Dylan" fra Ål i Hallingdal. Dylan for folk flest. Sa jeg det? Nei. Det var visst en annen)].
Jeg skulle ønske at alle som leste denne bloggen puttet tankene sine om det som ble skrevet ned i et kommentarfelt. Det gjør de selvsagt ikke. Jeg skulle ønske dem som følte seg truffet av at jeg ikke kan fordra tankegodset og flokkmentaliteten som følger med meget av vår verdens kristentro lot meg få vite det. Det gjør de selvsagt ikke.
Så; for å understreke for dem av dere som fikk pigger og fant meg ubrukelig: Det er ikke dere jeg ikke kan fordra. Men det finnes et dyptgående dilemma i livet til ei som relaterer så sterkt til så mange som er en del av den kristne tradisjonen; uten selv å være en del av den. Fordi hun er glad i dere. Nettopp derfor.
Det syntes unødvendig å understreke hvor mange av dere som er utmerkede, rause, gode familiefedre, -mødre og medmennesker. Det syntes unødvendig å nyansere med å fortelle at jeg har tatt med utallige verdier fra en verden til en annen, fordi jeg finner ivaretakelsen, familievarmen, ærligheten og ydmykheten uvurderlige. De er viktige i min hedenske tilværelse, men det syntes ikke nødvendig å påpeke. Kanskje var det det likevel?
Jeg forsøkte å formidle noe som er avgjørende for meg. Mer avgjørende enn svært mye annet.
Hvordan jeg i en tilværelse blottet for kristentro, har lært meg å forstå at det ikke er hva vi tror på som forener oss, men hvordan vi møter hverandres tro. Hverandres oppfatning av tilværelsen. Min erfaring med konservativ kristendom, den senere flukten fra den og den ennå senere aksepten av den, har lært meg noe som er viktig for langt flere enn meg.
Kjærligheten og respekten mennesker imellom kan brukes til å bygge broer over hva det skulle være. Religiøse forskjeller. Etniske forskjeller. Kulturelle forskjeller. Hvordan vi møter hverandre er så uendelig mye viktigere enn forskjellene vi bærer på. Om vi til overmål er istand til å respektere hverandre, ikke bare tolerere, er vi kommet lengre enn langt. Vi har syvmilsstøvler på.
Det betyr langtfra at vi er enige om alt. Hvorfor skulle vi? Hadde det eksistert noe som het fremskritt i det hele tatt om vi alltid var? Om aldri noen hentet deg inn fra den andre siden og stilte spørsmål om hvorfor du var deg?
Argh. Merker at jeg kunne ha skriblet om dette i en omtrentelig uendelighet, og bestemmer meg for å spare dere for. Mener disse linjene utdypet det mest nødvendige. God kveld, folkens. Takk igjen. For denne gang.
tankene mine går på at du er ei søt og vakker sjel... stor klem fra meg
SvarSlettJeg leser og jeg synes du skriver og tenker godt. Du er mer åndelig enn de fleste - selv om du sier du er hedensk.
SvarSlettMin tro sier at det guddommelige er i hver enkelt av oss,og at det ikke er noen dom etter døden. Vårt helvete fins kun her på jorda - ikke etter døden, Om det stemmer at vi har sjel som vandrer, erfarer og -og blir fullere av kjærlighet for hvert liv, ja - så er det faktisk håp for oss - for menneskeheten.
Å tro er valg, vi kan tro på ikke noe og vi kan tro på noe. Den dagen vi vet er det ikke lenger tro men visshet.
Tenk videre Rebakka - stå på - jeg følger med med stor interesse
Klem fra M
Takk, Eirinperle. Takk Anonym, hvem du nå enn er. Flott å være søt og vakker. Flottere om det forenes med en viss spiss. Men for all del.
SvarSlettM: Vi tror alle på NOE. Og det er helt klart et valg vi gjør. Ateisme er også en religion, mens min er helt min egen. En slags ubendig tro på.. Moder Jord?
Sjeler som vandrer og fylles opp av mer og mer kjærlighet for hvert liv? Interessant tanke. Romantisk. Sorterer under hinduisme, om jeg ikke tar helt feil.
Og jeg tror dessverre ikke dagen hvor vi VET er noe som blir vår sivilisasjon til dels. Vi har ganske enkelt ikke fart pent nok med Moder Jord. Og dermed pent og pyntelig lagt vårt eget undergangsgrunnlag.
Såh: Karpe Diem. Jack Kerouac.
Jeg må innrømme jeg blir fascinert av ildsjeler som deg, Blecks.
SvarSlettFolk som brenner for det de tror på.
Har jeg forstått deg rett, ønsker du en verden hvor alle møter hverandre med respekt for hverandres tro, livssyn og kultur.
Alle forent i "himmelsk" harmoni.
Komplett uten fordommer.
Uten nødvendigvis å være enige i alt.
Hørsomme.
Fin tanke. Hvem vil ikke det?
Du er jo av den typen som får tro for en eller flere saker, og brenner for det i en så høy grad at du gjerne kan rope det ut på takene for at folk skal høre hva du har fått troen på for deretter å få "tilhengere".
Det er jo ok. Men ikke alle vil være enig i usagnene og lukke ørene.
Så også med kristne. Ikke alle er interessert i å høre på hva dem/vi har å si, og hva vi har kommet til troen på.
Man skulle tro at det å kun respektere hverandres livssyn og meninger, og deretter tie stille, hadde vært det beste. Kanskje det er det. Simpethen for å slippe å diskutere i det uendelige uten å komme til enighet.
Ikke ett menneske er likt, og det vil alltid være konflikter, ikke minst på grunnlag av religioner.
Ref. til diverse utskrikninger hva tvangskristendom angår:
Jeg er kristen, jeg lever i beste velgående, og jeg gleder meg over livet, fri som fulgen :) Men jeg går ut ifra at det ikke er slike som meg du ytrer dine meninger over.
Benjamin
Yes, bror. Hvem vil ikke det. Hørsomme. Fint ord. Litt rart, for jeg vet mange anser meg som ildsjel. JEG tenker aldri slik om MEG.
SvarSlettMen er opptatt av å være tro. Mot det jeg tror på. Det trenger jeg ikke tilhengere for.
Likevel er jeg vel skrudd sammen som de fleste av oss, føler meg nærere dem som deler min oppfatning av livet enn dem som ikke gjør. Det fabelaktige ved å (i utgangspunktet) bli tvangssosialisert med folk som er ulik en selv, er at man tilsist lærer å verdsette forskjelligheten. Innsikten det gir. Og at det ene ikke nødvendigvis er bedre enn det annet. For hvem er egentlig i posisjon til å bedømme det?
Religion bærer dessverre skylden for ekstremt mye av vår verdens konflikter. Meget av poenget mitt er vel at det ikke trenger å være. Slik. Stillhet vil aldri hjelpe på det. Hvordan skulle vi lære å kjenne hverandres ulikheter om vi ikke delte av dem?
At du lever i beste velgående, at du trives med ditt liv og med din sannhet, levner jeg ikke den ringeste tvil. Det både gleder og varmer. Slik det varmer at du tar deg tid til å kommentere (muligens i overkant) komplekse blogproblemstillinger.
Jeg krever imidlertid aksept og respekt for at jeg lever mitt liv i det samme beste velgående, etter mitt eget ønske, uten å dele den samme grunnleggende oppfatning om livet. Den skorter det dessverre på fra tid til annen hos diverse konservativister.
Ja jeg skjønner hva du mener.
SvarSlettDu har din hele og fulle rett til å forvente at folk respekterer deg.
Jeg for min egen del har ikke akkurat satt meg målet for øyet å forandre hele verden, men det er jo bra med mennesker som har troen for at det er mulig, at det bør gå.
Men i ditt møte med såkalte konservatister; er det folk som respekterer deg, men lukker ørene, eller er det folk med total mangel på aksept?
Opp i det hele kommer det an på personligheter også vettu. Ikke alle mennesker er så innmari glad i å diskutere.
Og ikke alle er så flinke til å få satt ord på hva de føler.
Uansett fint å høre at du er tilfreds med livet som det er, du også :)
Ben
Ingen kan alene forandre en verden. Min anstendighet som menneske forteller meg likevel at vi alle er ansvarlige for å gjøre en positiv forskjell for omgivelsene våre.
SvarSlettIkke glem at jeg samtidig er overbevist om at vår verden er på hastig vei mot sin egen undergang, og at min himmel dermed er her. Og nå.
Nekter imidlertid å diskutere dette i enkeltmennesker. Det er uinteressant, utenfor det jeg forsøker å formidle.
Men. Jeg forventer ikke at dem jeg møter har samme facinasjonen for ord som meg selv, men jeg tillater meg å gremmes over folk som aldri har gjort et forsøk på å forstå hvorfor de er dem. Og hva som bragte dem dit.