"Aluminium tastes like fear."

- Michael Stipe, en av klodens allerdeiligste homser, i sangen E-bow the letter, hvor Rapid.Eye.Movement forøvring har koringshjelp fra selveste Patti. Smith, asså. Tuller ikke. Det sies dessuten at Michael ikke visste da han skrev linja at kroppen utskiller adrenokrom når den blir skikkelig redd. Han visste bare at å være skikkelig redd ga en smak i munnen som minnet om å tygge på aluminiumsfolie. 

Nonsens nok.

Jeg hadde en ytterst underlig drøm inatt. For dem som måtte ønske å utlede noen betydning av den, er det fritt frem, men altså: Jeg har fugleskrekk. Ikke slik at jeg generelt sliter med å leve i deres nærvær. Bare slik at de på helt kloss hold gir meg isskytende grøsninger over ryggpartiet og gir meg følelsen av at alle hår som kan stå; gjør nettopp det.

Det er først og fremst noe med kloføttene, men de stikkende øynene og spissformede nebbene er minst like ubehagelige. Beklager, spurven. Det er ikke din feil.

Riktig ille blir det imidlertid når de blir store. Sånn skikkelig store. Jeg møtte en slik en gang, til alt hell velbevart bak et robust gjerde i Wellington Zoo. En rufset, afrikansk utgave av arten struts. Men ærlig talt; det er klart for flere en meg at dette krapylet umulig kan ha gode hensikter?

Drømmen fant sted i noe som lignet på barndomshjemmet mitt. Mor var å finne ved kjøkkenbenken som så ofte, jeg var alene i stua, men hadde utsikt til ryggen hennes. I stua var en kasse. En slik transparent plastikkting med lokk og svarte håndtak. Ikeaish.

I kassa var en fugl. Mindre enn en riktig struts, og helt hvit, foruten svart nebb, øyne og føtter. Det finnes vel ingen slik fugl på riktig, bare i det skrullete fall om en svane forelsket seg i en hvit struts og ble gravid.

Som den selvfølgeligste ting i verden måtte vi åpne kassen, slippe den ut. Vi så gjorde. Slike selvfølgeligheter finnes vel kun i drømmeverden. Vi hadde ikke før gjort, før vi til vår skrekk innså at vi ikke hadde noen anelse om hva som var forventet å være neste trekk.

På tiendedelsekundene det tok fugleskrotten å halvveis bakse, halvveis fly seg over stuegulvet, var metallsmaken i munnen så fremtredende at jeg allerhelst ville kaste opp. Stua vår er ikke stor, og akkurat da vibrerte den av isfrykt. Ren redsel. Jeg var fastnaglet i gulvet, og samtidig altoppslukende betatt av det forunderlige, vakre vesenet som på en keitet grasiøs måte (det er umulig å beskrive det annerledes) beveget seg mot en liten råk i hjørnet. Råken hadde åpenbart direktetilgang til havet selv. Der stupte den ned, stadig like keitet grasiøs - og forsvant. Smaken i munnen satt igjen ennå litt.

Jeg vet ikke om svanestrutser egentlig kan svømme under isen, men hvem bryr seg vel om det i underbevissthetsverden? Jeg våknet; og klarte ikke slå fra meg hvor vakkert og fryktinngytende det var på samme tid. Slik ting imellom er.

De aller beste og varmeste ønsker for det nye året, folkens. Med ønske om meningsfylte, skrullete, underholdende og fine drømmer.

Nyoppussa blogg!

Inspirert av min kunstnerflinke, fotobloggende niese på aot.blogg.no.. fant jeg ut at man ikke med respekt for seg selv kan ha samme bloggdesign i så lang tid som jeg har hatt. Medmindre man selger en merkevare. Og det gjør jeg jo ikke? Eller gjør jeg? Pytt, det samme. Merkevarer trenger vel også redesign iblant.

Så.. etter å ha klikket meg gjennom et utall ulike blogger, tatt meg selv i å lese et og annet innlegg hos frøken Fotballfrue med interesse, funnet ut at VOE's blogg nå også kan leses på engelsk og i det hele tatt fløyet meg gjennom timer av dagen med flikking og nett-tids-sløsing.. endte jeg opp med denne.

Jeg liker hvordan den ser ut. Bloggheader'n overlever fint til jeg får somlet meg til å sende nødvendig materiale til flinkisniesa for å mekke en ny, skikkelig én; og funksjonaliteten er bedre. Nå kan det både søkes og blas i favorittinnlegg.

Kos dere!

Eidsvågøy.

[Fordi vi trodde på dem]

"Jeg undret meg over hvordan man kunne være så.. overbevist. Så fornøyd i sin fundamentalisme; som jo bar i seg undertrykkelse av andres syn."*

Jeg undrer meg generelt. Over det samme.

og

jeg vet. at jeg er trett

og at du. ikke kan gå

alle skrittene. for meg

jeg må gå dem. helt selv

men du kan. gå dem med meg

visst kan du. gå dem med meg

se bare. her:

Og med det. Vil jeg vel bare ønske dere alle en fredfylt, magisk og meningsfull julehøytid. Ta vare på den! Og på hverandre.

*og herr Bjørn er muligens ikke sitert ordkorrekt, men han sa omtrentlig noe slikt. Om sine godt kristenforankrede foreldre.

I folkeopplysningens navn!

Det slo meg at mange jeg snakker med ikke er kjent med hva Konfliktrådet er. Og sånt er det jo lurt å vite. Særlig om du er uenig med naboen om hekkhøyder, blir dengt ned en natt, får hunden din angrepet, blir tatt i å naske, blir mobbet, har en eks som slenger dritt om deg til folk, opplever skadeverk, ryker uklar med husbond, frua, brodern eller søstern, etc. Lista er lang, men enkelt sagt: Er du involvert i en konflikt av et eller annet slag, er oddsene gode for at Konfliktrådet kan bistå. I det minste et stykke på vei.

I de fleste tilfeller forgår det slik at en politijurist vurderer det som smart at en anmeldt sak havner i Konfliktrådet. Langt de fleste saker kommer inn slik, selv om barnevernet i det senere har begynt å ta oss i bruk, og enkelte saker meldes inn sivilt. Ideen har bl.a. opphav i gamle stammekulturer, som indianerfolk og maoriene på New Zealand. Tanken er å putte konflikten tilbake til der den hører hjemme; til dem som er eierne av den.

Det er et alternativ til - ikke en erstatning for - strafferettslig behandling. Der hvor rettsystemet vårt automatisk gjør partene i en sak til motstandere, og dommeren i en rettsak bestemmer over din konflikt, jobber konfliktrådsmeglerne utfra et ideal om at det er forsøket verdt å få løst konflikten ved å legge til rette for samtaler mellom folk.

Det gjør oss ikke til rådgivere, ikke til dommere, igrunn ikke til meglere heller.. Vi er mer som tilretteleggere, med en uslukkelig, naiv tro på at alt er mulig å løse med dialog. (Akkurat der bør jeg kanskje snakke mest for meg selv, men likevel). Vi stiller åpne spørsmål om hva som har hendt, hva man tenkte da det hendte, hvordan man følte seg da, hvordan man føler seg nå og hvem man tror er blitt berørt.

Det utrolig fine med akkurat DET. Er at underlig mange folk får opp øynene for at det fantes noen på den andre siden som også var redde; eller som angrer, som er lei seg, som gjorde det fordi, eller har slitt med det ene og det andre som den andre parten ikke visste. At det fantes en annen versjon av sannheten enn bare ens egen. Slikt blir det både tårer, erkjennelser, munnhuggeri og iblant forsoning av.

Om det finnes grunnlag for en avtale mellom partene, lager vi det. Med deres ord. Slik som de ønsker. Om det ikke finnes grunnlag for noen avtale, og man ikke forlikes - er det slik det er. I tilfelle straffesak kaster vi den tilbake til politiet. Konfliktrådet er ingen vidundermedisin, og skal for all del ikke presse avtaler ned over hodet på folk. Men det er en god hjelp, assistanse, et brukbart forum som viser seg å fungere bedre enn svært mye annet. Justisministeren har tro på det, selvom det kanskje ikke er noen garanti i seg selv..

Man trenger jo ikke være rakettforsker for å forstå at den forbyggende effekten av å reflektere over feilene man har begått er stødigere enn å få pålagt en bot eller en annen straff - av en som ikke er en del av din konflikt. Det er ikke så mange som kommer tilbake til Konfliktrådet. Men jeg har latt meg høre at de ikke klarte å frelse David Toska.

Så: har du noe du vil fortelle; ta kontakt! Det er gratis, det er frivillig, vi er representert i alle fylker i Norge, og jeg har sålangt ikke blitt kjent med en eneste kollega jeg ikke ville hatt hjelp av om det var meg selv det gjaldt.

www.konfliktraadet.no

Morisettista!

you speak of my love like 

you have experienced 

love like mine before

uninvited

strangely exciting 

to watch the stoic squirm

uninvited

det er noe med Alanis. 

som får oss jenter til å føle oss. STERKE. 

ikke prøv å forstå, gutta. 

vi snakker urkvinnelighet.

gjør vi.

En Goliat på Davids nakke kan aldri bli noe annet enn riv, ruskende galt. Kan det?

Det er en ting jeg ikke forstår. (Antagelig fler, men det lar vi ligge akkurat for nå).

Det ble slaktet en drøss med jøder under annen verdenskrig. Det var slemt. Stygt. Horribelt. Gruvekkende. Uforståelig. Få massakrer i historien har fått tilsvarende offentlig oppmerksomhet. Der Führer, Goebbels, Quisling og frk. Braun er blitt dyktig nedsenket i vår kollektive bevissthet. Det er mindre enn sytti år siden. Hvilket vil si at enkelte av dem som var i live den gang; stadig vandrer blant oss.

I det store og hele. Er det svært kort tid.

Idag rapporterer de på TV'n igjen. Som så mange ganger før. Gjennom lyden av spanske gramatikkfloker i hodet, knitringen i flammene bak ovnsdøren og vinden som hufser rundt hushjørnene hører jeg noen snakke om Vestbredden. Fatah. Røyke og vente. Hamas. USA. Vente og røyke. Israel. Fredsprosess. Mannen med hestekjeven og de hvite englekrøllene kommer til syne på skjermen. Han som har rapportert fra krigsområder verden over. I og utenfor krigssoner. Han som ble tatt til fange i Irak under Kuwaitkrigen. Han med den messende, bydende, intense, noe irriterende stemmen. Jeg vet at han vet hva han snakker om.

"Okkupasjonsprosess," sier han.

Det stopper opp litt. Lydene. Tankene. "Det har aldri vært tale om noen fredsprosess," sier han. "Det handler om okkupasjon. En eneste lang okkupasjonsprosess." Bosettingspausen på Vestbredden har opphørt, sier TV'n. Israelerne på Vestbredden bygger igjen. Som om de noen gang holdt helt opp. Forskjellen nå er at USA later til å hive inn kortene. Nekter dem ikke.

Jeg har vært der selv.

I Betlehem, som ligger såvidt over på palestinsk side på Vestbredden. De israelske sikkerhetsoffiserene som forhørte meg på flyplassen i timevis forsikret meg gjentatte ganger om at det ikke fantes noen kollektivtransport den dagen. Fordi jeg ankom på sabbaten, som holdes hellig. De "glemte" å fortelle meg at alle sjåførene av flyplass-shuttlebussene var arabiske, og dermed ikke var like opptatt av helligholdet. Den israelske drosjesjåføren kunne ikke kjøre meg inn. Han gjorde bare strupetegnet da jeg spurte om han noengang hadde vært der. Jeg måtte bytte til en palestinsk skrangletaxi for de siste fem minuttene.

Jeg har brukt timer og timer på å snakke med folk. Fra begge sider. Sett de åtte meter høye murkolossene som plasseres tett, tett inntil (helst innenfor) grensene til den lille klatten inne i Israel som er Vestbredden. Jeg har sett veisperringene. Sjekkpunktene. Fortvilelsen. Oppgittheten. Desperasjonen. Og de enorme ressursene, vakkerheten og pengene som finnes utenfor.

Det er kjipt nok å sitte i Norge og reflektere over hvorfor man ble født akkurat der. Mens kameraten som tilfeldigvis havnet i Somalia vasset i lik da han var elleve, og  han som havnet i Kongo ble torturert fordi han skrek om menneskerettigheter. Det er ikke rettferdig. Blir det aldri. Men Afrika er langt borte.

Forskjellen i området Israel/Palestina er at de bor ti minutter unna hverandre, og at deres Afrika gjerdes inn. Sakte. Sikkert. Verden vet, men handler ikke. Det er som da FN-soldater og verdenspressen beskuet slaktingen i Srebrenica. Eller i Mogadishu. Eller i Rwanda. De grep ikke inn. Vi grep ikke inn. Vi griper ikke inn. Selv om noen stenges inne. Bak et gjerde. Et gigantisk et.

Noen kontrollerer hvem som kommer ut og inn. Noen kontrollerer flyten av penger. Noen tapper noen. Som har mindre enn dem. Betydelig mindre. Storebror og lillebror. Goliat og David. Trampende på nakkene. Gnikkende i søla. Enkelte steder bor de endog nesten vegg i vegg. Kontrastene er mer enn grelle - og verden lar det skje. Vi lar det skje. Og har latt det skje lenge. Palestinernes eneste håp er at den internasjonale verden står opp for seg selv. Gir en ekstra leksjon i rett og galt.

Hvorfor gjør vi ikke det?

En av grunnene er sterke, jødiske marionettdukkestyrere i vår alles kjære supermakt der over dammen. En annen er utallige menneskers religiøse tilknytning. Til en bok som er blitt oversatt, tolket, omskrevet og redigert gjennom århundrer. En bok som forteller at folkene i Israel er noe helt for seg selv. At de er utvalgt. Den samme boken som snakker varmt om toleranse og nestekjærlighet.

På den annen side finnes det diverse krefter i vår kristenverden som som ikke retter seg etter Bibelens budskap om at "det følger velsignelse med å støtte Israel." En prest jeg kjenner har arbeidet i de palestinske selvstyreområdene over lengre tid, og er ikke spesielt vanskelig å få i snakk om emnet urettferdighet. Dypt religiøse jøder jeg kjenner er skamfulle over sine styresmakters håndtering av Palestinaspørsmålet.

Jeg kimser ikke av hvordan det er å leve med redselen for selvmordsbombere. Jeg kimser ikke av retten til historisk oppreisning for overgrep. Jeg registrerer samtidig at selvmordbombing er den drøyeste ytterkanten av desperasjon som finnes i krigføring, og at det er noen proposjoner her som er riv, ruskende galt fordelt.

Så galt. At det er uforståelig for meg hvordan et folk som bærer på den grad av historisk lidelse kan begå det samme folkemordet. Mot noen andre. Den eneste forskjellen er at det skjer sakte. Og at denne gangen - denne gangen vet vi. Vi fortsetter å beskue det. Uten å handle. Jeg forstår det ikke. Med min beste vilje.

Man snakker skadelidende barn her. Eksemplene er mange. De fleste ble født palestinere. Enkelte ble født israelere.

Opplysning mottas med takk. Dette vil jeg gjerne utfordres på. Dette vil jeg gjerne forstå.

La música de la vida

Tenker på hvordan han insisterer på å komme ut til et avtalt klokkeslett fremfor at jeg ringer på. Hvordan han veksler nesten scizofrent mellom tillitsfull kosing og utagerende drittslenging. Hvordan han tar bussen alene i skamkulda for å treffe oss. Gang på gang. Hvordan han bare er ti.

Radiostemmen introduserer UB40, med I'll be your baby tonight. Jeg har igrunn aldri ofret det en tanke at de har gjort noe annet enn den der infame og irriterende Red, red wine-låta. Jeg bare elsker det når radioen presenterer voldtatte versjoner av sanger som er viktige for meg. Spesielt når åsstedet er en buss jeg ikke kan hoppe av og tilogmed den nydelige strofen Kick your shoes off, do not fear, bring that bottle over here.. gir meg grinebitende grøsninger fordi det er lagt på en slik ekkel rytmemix som ikke - ikke; yter en eneste av bokstavene sangen igjennom rettferdighet, og den attpåtil synges med en perverst tannløs stemme som burde holdt seg til dansebandmusikk.

Beklager, Bob. Traumatisert. Klarer ikke høre den igjen på en stund. I'll still be someone's baby tonight. Tiåringen er jeg mer bekymra for.

(Jeg er forøvrig den første til å innrømme at mange har gjort versjoner av sangene dine som langt overgår dine egne. Dette var langtfra en av dem).

Til Bob.

Der skal roser aldri falle..?

Tidvis fristet til å spytte fremfor å fremme sitt syn på saker for å fremme andres forståelse av dem. 

Resignere? Uhm. Nei. Det kan man ikke.
Det kan man faktisk ikke. 

For det finnes en ro. 

Som beror på. 

At vi er tro. 

Mot det vi tror på.

Ingen frostnatt tar dens glød. 

Til et sted man er på vandring? 

Der hvor roser aldri dør.

Jeg kan vel sikkert spytte litt også. Iblant.