La música de la vida

Tenker på hvordan han insisterer på å komme ut til et avtalt klokkeslett fremfor at jeg ringer på. Hvordan han veksler nesten scizofrent mellom tillitsfull kosing og utagerende drittslenging. Hvordan han tar bussen alene i skamkulda for å treffe oss. Gang på gang. Hvordan han bare er ti.

Radiostemmen introduserer UB40, med I'll be your baby tonight. Jeg har igrunn aldri ofret det en tanke at de har gjort noe annet enn den der infame og irriterende Red, red wine-låta. Jeg bare elsker det når radioen presenterer voldtatte versjoner av sanger som er viktige for meg. Spesielt når åsstedet er en buss jeg ikke kan hoppe av og tilogmed den nydelige strofen Kick your shoes off, do not fear, bring that bottle over here.. gir meg grinebitende grøsninger fordi det er lagt på en slik ekkel rytmemix som ikke - ikke; yter en eneste av bokstavene sangen igjennom rettferdighet, og den attpåtil synges med en perverst tannløs stemme som burde holdt seg til dansebandmusikk.

Beklager, Bob. Traumatisert. Klarer ikke høre den igjen på en stund. I'll still be someone's baby tonight. Tiåringen er jeg mer bekymra for.

(Jeg er forøvrig den første til å innrømme at mange har gjort versjoner av sangene dine som langt overgår dine egne. Dette var langtfra en av dem).

Til Bob.