I folkeopplysningens navn!

Det slo meg at mange jeg snakker med ikke er kjent med hva Konfliktrådet er. Og sånt er det jo lurt å vite. Særlig om du er uenig med naboen om hekkhøyder, blir dengt ned en natt, får hunden din angrepet, blir tatt i å naske, blir mobbet, har en eks som slenger dritt om deg til folk, opplever skadeverk, ryker uklar med husbond, frua, brodern eller søstern, etc. Lista er lang, men enkelt sagt: Er du involvert i en konflikt av et eller annet slag, er oddsene gode for at Konfliktrådet kan bistå. I det minste et stykke på vei.

I de fleste tilfeller forgår det slik at en politijurist vurderer det som smart at en anmeldt sak havner i Konfliktrådet. Langt de fleste saker kommer inn slik, selv om barnevernet i det senere har begynt å ta oss i bruk, og enkelte saker meldes inn sivilt. Ideen har bl.a. opphav i gamle stammekulturer, som indianerfolk og maoriene på New Zealand. Tanken er å putte konflikten tilbake til der den hører hjemme; til dem som er eierne av den.

Det er et alternativ til - ikke en erstatning for - strafferettslig behandling. Der hvor rettsystemet vårt automatisk gjør partene i en sak til motstandere, og dommeren i en rettsak bestemmer over din konflikt, jobber konfliktrådsmeglerne utfra et ideal om at det er forsøket verdt å få løst konflikten ved å legge til rette for samtaler mellom folk.

Det gjør oss ikke til rådgivere, ikke til dommere, igrunn ikke til meglere heller.. Vi er mer som tilretteleggere, med en uslukkelig, naiv tro på at alt er mulig å løse med dialog. (Akkurat der bør jeg kanskje snakke mest for meg selv, men likevel). Vi stiller åpne spørsmål om hva som har hendt, hva man tenkte da det hendte, hvordan man følte seg da, hvordan man føler seg nå og hvem man tror er blitt berørt.

Det utrolig fine med akkurat DET. Er at underlig mange folk får opp øynene for at det fantes noen på den andre siden som også var redde; eller som angrer, som er lei seg, som gjorde det fordi, eller har slitt med det ene og det andre som den andre parten ikke visste. At det fantes en annen versjon av sannheten enn bare ens egen. Slikt blir det både tårer, erkjennelser, munnhuggeri og iblant forsoning av.

Om det finnes grunnlag for en avtale mellom partene, lager vi det. Med deres ord. Slik som de ønsker. Om det ikke finnes grunnlag for noen avtale, og man ikke forlikes - er det slik det er. I tilfelle straffesak kaster vi den tilbake til politiet. Konfliktrådet er ingen vidundermedisin, og skal for all del ikke presse avtaler ned over hodet på folk. Men det er en god hjelp, assistanse, et brukbart forum som viser seg å fungere bedre enn svært mye annet. Justisministeren har tro på det, selvom det kanskje ikke er noen garanti i seg selv..

Man trenger jo ikke være rakettforsker for å forstå at den forbyggende effekten av å reflektere over feilene man har begått er stødigere enn å få pålagt en bot eller en annen straff - av en som ikke er en del av din konflikt. Det er ikke så mange som kommer tilbake til Konfliktrådet. Men jeg har latt meg høre at de ikke klarte å frelse David Toska.

Så: har du noe du vil fortelle; ta kontakt! Det er gratis, det er frivillig, vi er representert i alle fylker i Norge, og jeg har sålangt ikke blitt kjent med en eneste kollega jeg ikke ville hatt hjelp av om det var meg selv det gjaldt.

www.konfliktraadet.no