"Aluminium tastes like fear."

- Michael Stipe, en av klodens allerdeiligste homser, i sangen E-bow the letter, hvor Rapid.Eye.Movement forøvring har koringshjelp fra selveste Patti. Smith, asså. Tuller ikke. Det sies dessuten at Michael ikke visste da han skrev linja at kroppen utskiller adrenokrom når den blir skikkelig redd. Han visste bare at å være skikkelig redd ga en smak i munnen som minnet om å tygge på aluminiumsfolie. 

Nonsens nok.

Jeg hadde en ytterst underlig drøm inatt. For dem som måtte ønske å utlede noen betydning av den, er det fritt frem, men altså: Jeg har fugleskrekk. Ikke slik at jeg generelt sliter med å leve i deres nærvær. Bare slik at de på helt kloss hold gir meg isskytende grøsninger over ryggpartiet og gir meg følelsen av at alle hår som kan stå; gjør nettopp det.

Det er først og fremst noe med kloføttene, men de stikkende øynene og spissformede nebbene er minst like ubehagelige. Beklager, spurven. Det er ikke din feil.

Riktig ille blir det imidlertid når de blir store. Sånn skikkelig store. Jeg møtte en slik en gang, til alt hell velbevart bak et robust gjerde i Wellington Zoo. En rufset, afrikansk utgave av arten struts. Men ærlig talt; det er klart for flere en meg at dette krapylet umulig kan ha gode hensikter?

Drømmen fant sted i noe som lignet på barndomshjemmet mitt. Mor var å finne ved kjøkkenbenken som så ofte, jeg var alene i stua, men hadde utsikt til ryggen hennes. I stua var en kasse. En slik transparent plastikkting med lokk og svarte håndtak. Ikeaish.

I kassa var en fugl. Mindre enn en riktig struts, og helt hvit, foruten svart nebb, øyne og føtter. Det finnes vel ingen slik fugl på riktig, bare i det skrullete fall om en svane forelsket seg i en hvit struts og ble gravid.

Som den selvfølgeligste ting i verden måtte vi åpne kassen, slippe den ut. Vi så gjorde. Slike selvfølgeligheter finnes vel kun i drømmeverden. Vi hadde ikke før gjort, før vi til vår skrekk innså at vi ikke hadde noen anelse om hva som var forventet å være neste trekk.

På tiendedelsekundene det tok fugleskrotten å halvveis bakse, halvveis fly seg over stuegulvet, var metallsmaken i munnen så fremtredende at jeg allerhelst ville kaste opp. Stua vår er ikke stor, og akkurat da vibrerte den av isfrykt. Ren redsel. Jeg var fastnaglet i gulvet, og samtidig altoppslukende betatt av det forunderlige, vakre vesenet som på en keitet grasiøs måte (det er umulig å beskrive det annerledes) beveget seg mot en liten råk i hjørnet. Råken hadde åpenbart direktetilgang til havet selv. Der stupte den ned, stadig like keitet grasiøs - og forsvant. Smaken i munnen satt igjen ennå litt.

Jeg vet ikke om svanestrutser egentlig kan svømme under isen, men hvem bryr seg vel om det i underbevissthetsverden? Jeg våknet; og klarte ikke slå fra meg hvor vakkert og fryktinngytende det var på samme tid. Slik ting imellom er.

De aller beste og varmeste ønsker for det nye året, folkens. Med ønske om meningsfylte, skrullete, underholdende og fine drømmer.