Knall og fall. Gradvis i vinkel. (Estelííí...!)

Det har vært endel av disse dagene man ikke føler for å berette om. Hvor motviljen mot å gjenta seg selv gjør skriveriene stille. 

Vet jo det. At gjentakelse iblant må til for å nå frem til folk. Og tenker med gru på hvor mange ganger engasjerte folk må repetere det de finner viktig. Skrive, si, tenke det samme. I nye varianter. Alltid i nye varianter. Slik at ikke de eksakte gjentakelsene av hvor sjokkert man er blir klisjeer med motsatt virkning. Greit nok.

Jeg drar snart. I Estelí er det drøyt 30 grader pluss.

Kanskje er det derfor den plutselig kom, underfundigheten. Idet jeg løp til toget i morges, som alltid i manko på tidslommer som kunne gjøre turen til stasjonen mindre svett. Et stykke foran meg i en snorrett gågate sjokket en godt voksen, hvithåret fyr. Med staver. Idet jeg nærmet meg bakfra, registrerte jeg at han satte opp farten. Huhei hvor det går, tenkte jeg og småløp litt til mens jeg tenkte at de tilnærmet spastiske stavtakene hans så skumle ut, at de fort og plutselig og uten at han ville forutse det, kunne bli hans endelikt.

I øyeblikket jeg nådde opp på siden av han, falt han. Med et brak. Så lang han var. Mistet stavene og alt. Jeg bøyde meg kjapt, forsøkte gripe tak i han via jakka, men han skled ut av hånda mi. Øyekroken fanget ei brunette i hvitt på vei over til vår kant av gata, og mot et litt forundret par øyne hørte jeg meg selv si: "beklager, men jeg har virkelig dårlig tid, du kunne ikke tenke deg å ta over her?" før jeg stresset videre gjennom gågata, forbannet minuttplanleggingen min for nte gang og krysset fingre for at jeg i det minste sikret han minste multiplum medmenneskelighet. Lov å håpe.

På vei over bybroa møtte noe pannebrasken med et tilnærmet "plong" midt i firsprangene. Drammen feirer seg om dagen. 200 år. Flagg og andre finurligheter er hektet opp i anledningen, og urimelig er det vel ikke å anta at det var et vedheng, avheng, tilheng fra noe slikt - på avveie? Kanskje den ville vekke meg, fortelle meg noe, tenkte jeg, men kunne jo ikke undersøke saken nærmere. Måtte rekke toget, må vite.

Toglykken, på sin side, ville det til at jeg havnet foran ei bråkete russerblondine med et tilsynelatende umettelig behov for telefonkontakt. Det minnet om russisk, i det minste. Pleier jo gjenkjenne det språket der etter tiden i Kaukasus, men var usikker nå. Kanskje hun hverken hadde bodd der eller her lenge nok til å snakke noen av språkene skikkelig, tenkte jeg. Det hender jo. Kanskje var russisken like tykk av fremmed tonasjon som norsken hennes var, tenkte jeg videre, litt i stuss over hvor mange snøftelyder det var mulig å utstøte for å skjenke kaffe fra en termos, før jeg skvatt litt forfjamset idet hun dunket nettopp den i togkupégulvet med et bestemt smell og utstøtte nok et snøft.

Resten av dagen kvalifiserer neppe til noen større beretning, men hvem trenger vel det?

Det er drøyt 30 grader pluss i Estelí.