Mindre fredløs. En naivists bekjennelser i en skakkvakker verden.

"De menneskene som er forrykte nok til å tro at de kan forandre verden er de samme som klarer det."

Forrykt? Naiv? Idealist? Idiot? Forskjellen er vel igrunn marginal. Utsagnet er hentet fra reklamen "Think Different", som jeg i disse dupedittmogulsørgetider ikke har større behov for å utdype hvor hører hjemme. Jeg føyer meg imidlertid glatt til rekken av dem som løfter overbærende på strekene over øya når New York Times hevder han ikke sto tilbake for selveste Edison. "De var begge genier, men Jobs vil også bli husket for sin medmenneskelighet." Genier? Mest sannsynlig. Både han og Gates. Medmenneskelighet? Jobs?

Jeg kommer ikke til å huske Mr. Steve for sin medmenneskelighet, og dermed fikk jeg bare en slik fordømt lyst til å ytre meg til eplemenigheta. Om at mannen dere i det siste har opphøyet som selveste Kristus, på tross av et utall svarte pologensere, ikke scorer spesielt høyt på den der medmenneskelighetskontoen. Jeg kommer imidlertid aldri til å glemme hans kollega Bills' engasjement for de svakeste blant oss.

I en verden spekket med så drøye urettferdigheter at jeg kan sitte med tæsene på varmekabelgulvet mitt og lese om bistandsarbeidernes kamp mot klokka i Kobe, Etiopia. Om barnegraver som produseres på daglig basis fordi ti barn under fem stryker med hver dag bare i den ene flykningleiren. Mens bildene - selv for meg - må vike plass for spanske setningskonstruksjoner jeg trenger for å ta enda litt mer av den høyere utdanningen jeg liker så godt å drive på med. Slik at jeg kan få en enda mer spennende jobb og utvikle enda litt mer av meg selv.

I Annesdatterns verden har vi muligheter. Vi har valg. Og vi vant dem. Alle valgene. Valgmulighetene. Vi vant dem i den lottokonkurransen vi ikke visste vi var en del av før vi dumpet ut i sukkerverdenen vår med et digert vræl. Med disse mulighetene kommer jeg aldri til å gi meg på at det følger et ansvar, på samme vis som rettigheter er uløselig bundet til plikter, lys til mørke og natt til dag.

Med min nyvunnede lærerstatus og nylige neddumping på hitsiden av tredveårene, er jeg selvsagt også av den oppfatning at jeg har mer tyngde enn før. Derfor kan du godt gjøre sånn her - eller kanskje sånn? Det er egentlig ikke så viktig hva du gjør. Så lenge du gjør noe! Så lenge du ikke går rundt og tror at det ikke nytter. For det gjør. Det er klart det gjør. 

Det er ytterst sannsynlig at du har alle forutsetninger for å forandre din verden. 

Puslespillfredløs. Om hvorfor det alltid føles mer ekte på et annet sted.

(Ey, folkens. Jeg har skrevet mye rart i det siste uten å føle for å publisere. Driver vel og diskuterer med meg selv hva jeg gidder dele med resten av verden. Dere har dermed ikke fått ta del i de to ukene med farting rundt i niccalandet og frøknas glede over de stadig tiltakende språkferdighetene. Såri. Antas likevel å være til det beste for alle parter).

Nå teller jeg imidlertid dager, nesten timer, til avreise. Fra et sted jeg er kommet til å bli glad i. Mens jeg stuker med eksamen som skal inn om en knapp uke.

Jeg har for lenge siden innsett at jeg kommer til å savne dasser uten dopapir og fungerende cisterner, ustabil vann- og elektristetstilførsel, manglende trafikksikkerhet, kalde dusjer, kakerlakker både her og der og alle steder,  humpete gatestumper som nesten aldri gjør bil- og bussreiser behagelige og alle de andre raritetene man må forholde seg til i et land og en kultur man ikke kjenner som bukselommene sine. 

Aller mest kommer jeg til å savne å farte gatelangs i miniskjørt og singlet mellom en-etasjeshusa etter den stekende solen har gått ned, diskutere alt fra gitarspilling til verdighet til verdensproblemer til heldighet. Jeg kommer til å savne niccafolk og snakket om kulturforskjeller og språkrariteter og kjærligheta. Enigheten om viktigheten av utdannelse og kunnskap og å involvere seg i det store og magnifistiske hjulet som utgjør verden rundt oss og vår alles hellige Madre Tierra. Det skal vel ikke benektes at jeg også kommer til å savne deiligheten av å sitte rundt et bål en sen kveld i et naturreservat. Med en natts hengekøyesøvn i vente etter kokkelering på et kjøkken hvor man lager mat over åpen ild. Og kutter grønnsaker rett på kjøkkenbenken. Mens en niccavenn klunker spanske singersongwriter-finesser på en deilig stålstrenggitar.

Jeg savner norgesfolka. Venner, kjæreste og familie. Men jeg savner ikke på noen måte landet mitt, den norske timeplanen, mitt folks mangel på raushet og tid til omgivelsene sine og det forbannede interiørpjattet og klagingen på alt som ikke er som det bør være når vi alt i alt og i det store og hele er omgitt av en overflod som mangler sidestykke i verdenspuslespillet. 

Og jeg savner for all del ikke prisene på norske halvlitere.

Det føles alltid mer ekte å leve et annet sted. Mon tro om det gjør meg litt fredløs.

 Likevel intet å utsette på den innvendige freden. Niccasøsteren og jeg på niccamorens fødselsdag.

Universitetstudenter i prøvemodus. Slik man gjør det når klasserommet ikke rommer.


Plastikkjesus med påmalte blodstriper og brennende, elektrisk ild ved føttene, tilført strøm av en rullende vogn baketter, fulgt av en pickup med gedigne høyttalere som slynget ut høylytte, religiøse toner. Omgitt av prester og nonner og andre kirkefolk. (Fant imidlertid mest humor i at en av mannfolkene i det ydmyke kirkefølget hadde ryggen dekket av digre, blodrøde blokkbokstaver som skrek: ROCK HARD). Meneh.. altså. Det er tross alt påske bare en gang i året.

 Det fineste murmaleriet observert hittil, av alle de ørtihundre som finnes.

 Solnedgangen i San Juan del Sur.

 
Vakkerhet rundt bassenget i Ocotal.

Mystikk i naturreservatet Miraflor.

En firfisle og en tarantula på vei til dødsdansen. I takkroken i skuret vi hadde til overnatting.

Hjemmelagde tortillas til frokosten.

Måltidet vi hadde stelt istand over åpen ild, mens et lite bål brant rett på murgulvet i stua. Med familiens toåringen tassende rundt. 

 Gatelangs igår. I timesvis. Dyktig melankolistukket.

Savner deg allerede.

Gatejentedager

"Og det her er Sandino, visste du ikke det? Han tilhører også det vi definerer som en av de store tenkerne, latinamerikanske filosofene. Filosofitradisjonen i denne delen av verden er ikke helt lik som i Europa, tenkerne er fra langt nyere tid. Om jeg er sandinist? Klart jeg er." "Vet du, hun der morsomme læreren min jeg fortalte deg om er også det." "Klart hun er. Mesteparten av folket på universitetet er. Og her er Rugama, også en stor mann". "Stemmer. Det visste jeg, da, han er jo overalt oppe på skolen." "Og i salen her er det alltid en eller annen utstilling. Den som dekker veggene over der er det kun barn som har stått for. Stilige greier, sant? Og denne her er vakker, bærer i seg mye symbolikk fra nicaraguansk kultur, spesielt slik den er lengre nord. Krukkene symboliserer håndverkstradisjonen, og jenta som satt modell er ei venninne. Pen, ey?"

Jeg fikk omvisning i Kulturhuset, som er en toetasjes bygning med skyteskår fra krigen på utsiden, også dekorert med de gigantiske murmaleriene som er så typisk for byen her. Jeg vet jo at det er litt dårlig gjort å svikte bloggen sin med så langvarig fravær når man befinner seg helt langtvekkiniccaland. Men altså. Jeg dro på rockekonsert. Så smalt det, både sånn og sånn. Det åpnet nye dører. For de finnes nemlig her også. Musikkelskerne. Kulturarbeidere. Politikk- og samfunnspraterne, kall dem gjerne outsidere. Jeg er nemlig langt fra sikker på hvilke grupperinger som er størst, midt i trosgryten av katolikker og pinsevenner og ebenesere og jehovavitner og adventister og evangelister og mormonere. Enorme mengder små kirker og frimenigheter her. Og jeg antar sånn ganske ut av det blå, at særlig dem som bar sminke, nagler, langt svart hår og svarte klær på konsert er de vi ofte kaller dem som lever litt på siden.

Uansett. Den nye, turismestuderende guiden min mistet sin far under krigen da han var to. Han er yngst av fem - og stor fan av sin mor. Jeg tar det som et kvalitetstegn, ikke minst i et samfunn som preges av til dels ekstrem mannsjåvinisme. Han arrangerer frivillighetsarbeid på kulturhuset, er engasjert i opplysningsarbeid rundt narkotika, sikker sex og barnerettigheter, opptatt av landets politikk og utvikling og kjønnsbalanse. Han er bare 26 år, besitter et kunnskapsnivå langt over middels, evt. det jeg har møtt hittil. (For joda, jeg har selvsagt dobbeltsjekket han etpar ganger). Den smalskuldrete, senete, tatoverte, tynne, hengslete og hyperaktive guttekroppen som følger med pratemaskinen av et hode gatelangs, er åpenbart vant til å tilbakelegge kilometer. Det er en stor kontrast til dem jeg hittil har hatt kontakt med, som best liker å holde seg i husene sine, sin menighet eller familie og synes alle ting ligger utrolig langt avgårde selv om det er snakk om fem kvartaler. Ja, jeg vet at det kan være langt på høye, tynne hæler. Men jeg bruker ikke sånne. Ikke guiden heller.

Jeg nyter imidlertid de nye opplevelsene av byen Estelí i fulle drag. For her finnes konserter, her finnes pub'er med livemusikk, her finnes gatemusikanter, her finnes snedige sandinistfotografer, her finnes variasjoner av seksuelle anlegg og mengder av kunst, kultur og historie som ingen før har snakket til meg om. Jeg tilbringer vel mest dagene med å forsøke å ikke tenke på at det nå teller mindre enn en måned før jeg skal forlate et sted jeg har slumpet til å bli ganske glad i. Så her følger enkelte bilder, både fra her og der og gatelangs (og det er muligens unødvendig å nevne hvor gode underverker spansken min har blitt utsatt for.. men den har!):

Skyteskårene utenfor Kulturhuset.

Indianerdama inne i utstillingshallen. (Og joda. Guiden har faktisk rottehale. Med sånne dingser i).

 

El Che dekker hele den ene veggen i bakgården. Kulturhuset.

Det klassiske bildet/tegningen av Sandino med cowboyhatten over døra. Ikke et helt sjeldent syn. Fra den andre veggen i bakgården.

Inne i rommet der hvor det nesten alltid sitter diverse kunstnere bøyd over ulike prosjekter. Utsikt ut mot bakgården.

  

 Et stilig et ute i utstillingshallen.

Barnedekorasjoner. Også utstillingshallen. Bilder sier vel ofte mer enn ord...

 På rundreise i naturreservatet Tisey, en times tid reise fra Estelí, med turismeklassen. Kaktusfiken. Fikenkaktus!

Klassen på kanten av det som er kilden til flaskevannet vi kjøper her i byen. Det purifiseres i Tisey.

 Auberginedyrking!

Kommende paprikaer i et lite drivhus.

 Bladpersille- og korianderdyrking.

Et underskjønt sted som var siste stopp på turen.

Skjønnere skjønnest. Heldig, jeg vet.

"Og med Daniel (Ortega, presidenten) i front, fortsetter vi å forandre Nicaragua." Veggdekorasjon utenfor byens rådhus. Ortega er forøvrig sandinist. Sikkert vel og bra, selv om man vel skal ha i bakhodet at han i 2008 gjorde en hestehandel med mørkemenn i den katolske kirken for å få innført verdens strengeste abortlov, og per idag driver og jobber for å få gjennom en grunnlovsendring som gjør at han kan sitte en periode til. Det er nemlig valg her i november.

Og sist, men ikke minst. "Familien" min her nede. Fra graduasjonen til Luci, som finnes i midten. "Mor" og "far" bakerst.

Min skjønne "lillesøster".

Og et til. Fra huset til storesøsteren hennes, hvor vi hadde selve feiringen.

Så.. alt vel på denne kanten! Inntil siden, muñecas!

sterile kvinner, mariajomfruer og jeg.

For de som har fått med seg at undervisningen på universitetet mitt foregår på trestoler med knøttepultplater festet i høyre armlene, er det sikkert ikke spesielt overraskende at det heller ikke finnes vidundere som overheader eller fremvisere vi kan benytte oss av.* Dermed har jeg tilbragt det aller meste av dagen med å forberede morgendagens diktpresentasjon. Og for fankern! Hadde glemt hvor fort timene flyr når man må gjøre alt slikt manuelt! Enda godt folka her driver så mye dank at de har tid å ta av. 

Derfor presenterer jeg herved morgendagens minikunstverk: (Og ja. Sjekk bokstavene. Litt sånn uryddige og på skrå. Sjarmerende, sant? Betaling for å ha skrevet på maskin i år og evigheter, knis).

 Vi snakker dyktig diktanalyse. Og ja. Det føles unektelig litt som å ta klasser på ungdomsskolen igjen.

Og jenta? Happi-go-løkki som fanten for at hun endelig er ferdig. Ikke sant, jomfru Maria? Nå gjenstår jo bare siste del av innleveringsoppgaven til HIVE.** Yo! Go!

*Det finnes forresten en fremviser på skolen. Men den er fastmontert i storsalen, og nehei. Ikke til bruk for en skarve elev,  må du tro.

** Og ja. Du antar helt rett om det slo deg at jeg prioriterte posting av dette innlegget fremfor å kaste meg direkte på neste økt. Klokka er over elleve på en fredagskveld, for f.. (og jeg er heldig nok til å ha full skoledag imorgen. Yej! Jeg planlegger å avslutte den med rockekonsert.)

Long Black Coat; it is.

Annonsebiler. Det forkom meg underligere før enn nå, men likevel. Her kjører de til stadighet rundt, med digre, svarte kasser på takene. Det litt fønki'e med det.. er at de annoserer alt fra fiestar til salgsreklame til kirkemesser til.. dødsfall. Med endeløse oppramsinger av familiemedlemmer, adresseinformasjon og når døden inntraff. Avbrutt av dundrende musikkinnslag. Systemet fungerer som de fleste andre steder, penga rår. Betaler man, distribueres det. Sikkert greit nok, for niccaene skal ikke beskyldes for å være ihuga avislesere. De lever på den annen side livene sine langt tettere enn vi har for vane i kalde nord. Jungeltelegraf.

Igår døde señoraen over gata og til høyre. Hun hadde hatt kreft i lang tid. Sist i strupen. Mannen hennes er visst en holden fyr som plukket henne fra et fattig strøk, purung og vakker. Hun har aldri jobbet, men hadde mengder av kontakter. Så de satte opp telt som stengte av hele gata, det rant inn strømmer av svart- og hvitkledte folk og det ble holdt en dyktig avskjed som stadig ljomet over hustakene i mørket da jeg gikk til sengs nærmere midnatt.

Idag døde señoraen på hjørnet, over gata og til venstre. Hjerteinfarkt var det visst. Hun var alene, som så mange mødre her. Hun hadde til hell voksne barn, men var ennå ikke fylt seksti. Så nå rusler det svart- og hvitkledte folk andre vei. Her er unektelig litt underlig stemning.. Og nattemørket gjør det vanskelig å forevige plaststolene i gata og folkene som vandrer. Hun her fikk intet telt. Noe sier meg at hun tilhørte en litt annen sosial klasse der hun pleide å stå bak disken i den pittelille dagligvarebutikken.

Vi har snakket om hvordan folk i nord ikke er så glade i å tenke på døden som den mest naturlige del av livet etter å bli født. Hvordan så meget er mulig å fikse at det iblant kan forveksles med fortrengning av en ytterst tilstedeværende selvfølgelighet. Men om man ikke selv er redd for å dø -

så er man kanskje redd for å miste. 

Her lever man så i midten av hverandres liv; at sånt er en betydelig inngripen i hverdagen. Jeg lurer mest på hvem av dem og når og om noen av de to kommer til å slynges ut fra taket av en bil. 

Somebody seen him hanging around

At the old dance hall on the outskirts of town

He looked into her eyes when she stopped him to ask

If he wanted to dance, he had a face like a mask

Somebody said from the Bible he’d quote

There was dust on the man

In the long black coat

Jeg klarte're!

Hun har den nochalante, careless-aktige, sjæl-ass-attituden til ei gategangsterjente. Det brede, litt inkaaktige fjeset sprekker til stadighet i fandenivolske, glitrende smil og er omkranset av en dyktig manke i svart. I klassen er hun den som lærerne alltid hysjer på. Mens resten av elevene flirer godt. Hun har ikke for vane å rekke opp hånda, hvilket igrunn gjelder ytterst få av dem. I det store og det hele er det langtfra mulig å forstå alt hun sier, uten at jeg klarer å avgjøre om det skyldes hastigheten, ironien eller sarkasmen hun er full av. Hun er unektelig også full av omsorg, intelligens og smittende latter. Hun pendler til lørdagsklassene her fra Managua, og fulgte meg dit.

Expressbussen fant imidlertid ut at den skulle passere oss, vi hoppet på en stappfull skilpadde som brukte fire timer istedenfor de to tilmålte og krevde oss for omkring tolv kroner, men kom da frem tilsist. Jeg fant hotellet, som til overmål hadde overholdt romreservasjonen min etter utallige av- og pålysningtelefoner, jeg hadde en strålende overnatting i et miniparadis formet som en liten pyramide med snirkler og irrganger og jeg dusja i varmt vann for første gang på en drøy måned. Gjett én gang om det var digg, tehe. Så hadde jeg bra kvelds- og frokostprater med Latin-Amerika koordinatoren i Redd Barna, fin svipphaik og spansktrening med tyskeren som eide hotellet før jenta plukket meg opp på en bar og tok meg med til familien sin.

De spurte og grov mer en noen nicaraguanere noengang har gjort. Mulig hun hadde bedt dem praktisere med meg, men jeg nektet dem selvsagt ikke. Halvsprøe, vennlige, gjestfrie, morsomme. Like fabelaktig språkøving som påminnelser om alt jeg sliter med å formidle; og bare har å lære meg. Men det går da på et vis, selv om bussturen hjem, med expressen denne gang, handlet om å komme på alle ord og verbøyninger som ikke fantes i hodet da jeg trengte dem mest. Neste gang. Neste gang.

Å ankomme et tropenattsvart Estelí med behagelig kveldtemperatur selv for miniskjørtet mitt, slenge seg i en bil og be dem kjøre meg til et halvt kvartal nedenfor Caritas i nærheten av Parque Central for to og ei halv krone, finne husfrua TV-tittende i den oransjeflislagte stua, låse seg inn den røde gitterporten og bli møtt med en klem og er du sulten og jeg har holdt av mat til deg og hvordan har du hatt det og en millionstrøm mere ord av hvilke jeg iblant ikke skjønner alt av, men det meste.. føltes unektelig som å komme hjem.

Jeg visste det var påkrevd å skape seg et liv her. Med tilnærmet null snakkekapasitet på spansk og ingen forhåndsetablerte relasjoner; hadde jeg ingen intensjoner om at det kom til å bli lett. Visste jeg kom til å grine, hate, savne. Og jeg gjorde. En drøy måned har passert, og det er helt klart over nå. Jeg får sjelden sagt nøyaktig det jeg egentlig vil si, eller alt jeg vil si, ei heller snakker jeg korrekt eller flytende. Men her er varme, her er gjestfrihet, raushet og flere fine folk enn idioter og det funker! Visst funker det.

Modellkarriere neste.

Det er jo fælt mye fokus på slikt her. Miss Nicaragua ble nylig kåret i latterlighetens navn, og visst er det også stor ståhei rundt de årlige kåringene av Mr. Nicca. 

Tehe. Sjølvklart er det showoff. Men for dem av dere som vet at jeg har for vane å være tilnærmet lyseblå på disse tider av året, og at jeg heller ikke innehar den største evnen til å pådra meg brunfarge ila. av sommermånedene, så er det kanskje også litt knis. 

Dessuten er det reklame. For ekstremt gunstige shopping-omgivelser. Jenta som alltid har funnet slikt ganske slitsomt, har det nå fælt gøy med stadig nye klesrov. De kler seg nemlig ikke ufikst her (som jeg i min naivitet trodde og hadde pakket for), så jeg driver og oppgraderer sommergarderoben for slikker og ingentinger. Akkurat dette var hakket dyrere enn mange andre steder: 

Skjørt: 150 córdobas (37,50 NOK)

Singlet: 140 córdobas (35,00 NOK).

Det er forresten meg hjemme i huset der jeg bor, utenfor soveromsdøren. Kjøkkenet innerst, bak. Åpning ut i det fri i sprekken over meg. Rommene i huset ligger på rad og rekke langs den nokså trange gangen, med den like flislagte, men litt mørke, stua helt ytterst, inngang direkte fra gata.

Og jeg begynner å trives her nå. En ukes tid til, så omfavner jeg vel kakerlakkene som av og til forviller seg inn på soveromsgulvet óg.

Du skal ikke ljuge bort niccanatta.

Jeg skal ikke kimse bort hvordan det er. For jeg har ikke gått inn på noe utvekslingsopphold for spurver eller kyllingsjeler. Det er nemlig slik at:

• Jeg studerer omkring 150%, jobber hardt, leser mye.
• Jeg befinner meg (likevel) i et land hvor jeg foreløpig ikke behersker språket bedre enn at kommunikasjon krever en nokså god porsjon tålmodighet og velvilje av motparten. 
• Majoriteten av niccaene har ekstremt dårlig forståelse og innsikt i sitt eget språkslurv.
• Det har passert enkelte dramaer jeg har måttet trå med forsiktighet for å ikke delta i, og ingen relasjoner bygger seg av seg selv. 
• Det er ikke vindu på rommet mitt. Det var intet bord, kun TV og seng.

Så jeg fant det påkrevd å gjøre noen grep. 

Først fikk jeg inn en pult. Så dro Luci og jeg på shopping. Fire puter og et knallrosa putetrekk i silke. Tre til, et grønt, et oransje og et hippieblomstrete. Tre fargerike gardiner. Alt secondhand, enorme mengder med slikt her nede. Endel ommøblering senere og nesten 500(!) córdobas fattigere - det er en drøy hundrings, det - hadde den snedige røde, blå, grønne og gule uroen i rommet med de gule veggene fått selskap. Det hører med til historien at jentene flirte fælt under secondhandlagerjakten etter colores felices (glade farger), uten å ta for mye hensyn til form og størrelser.

Beklageligvis kvalitet telefon.. men tusen-og-en-natt-stemningen jeg har skapt i hula er upåklagelig. Er relativt sett grisefornøyd med egne interiørkunstnerier. Eller hva? (Advarsel. Det ER faktisk veldig koselig blitt. Men det aner meg at lys og bildekvalitet ikke yter det rettferdighet, så legg gjerne litt godvilje til).

Det kule, slerkete speilet fikk ny plass, nå reflekterer også de delene av meg som er lengre ned, så jeg slipper å hoppe på sengekanten for å se meg selv i nesten helfigur.

Fet arbeidsplass? Innbiller meg at uroen i hjørnet bringer lykke.

Inngangen til badet, tidligere dekorert med en mørkeblå gardin. Den skjulte muligens tv-kabelen bedre, men pytt sann. (Den mørkeblå har herved erstattet de knallrøde kunstfibrene med gult og svart mønster som tidligere dekorerte de kremfargede badeveggene).

 Ser kanhende bedre ut på avstand den badedøra, ja.. Men legg merke til kulampa på TV'n. Fikk den igår da taklyset røyk. Synes igrunn den er litt kul. Har sagt jeg vil den skal bli.

Og det kuleste. Senga mi. Den rosa silkeputa bruker jeg til å sove på, og den er superdiggmyk. Ikke som den litt klumpete, harde jeg hadde før.

Så idag.. etter noen litt kjipe timer på skolen med mye enstavelsessvar fra niccaene, to klasser som forsvant opp i røyk (tror ennå ikke det har passert en hel dag på skolen uten endringer i timeplan, klasserom eller timer som skulle ha vært) og en tredje med presentasjoner fra slurvemedelever det var vanskelig å skjønne hva sa.. gikk jeg hjem til hula. Skrek det ut litt. Så gikk jeg på besøk. Til noen jeg ble presentert for her om dagen. Sju kvartaler unna, bare, men nok til at man må ta taxi hjem etter mørkets frembrudd. De er fra litt lengre nord. Og snakker litt klarere. 

På gatehjørnet der huset ligger, er lufta fylt med den behagelige lukta av bål, grill og matlaging. Søstrene driver et lite utsalg der på hjørnet, et av ytterrommene i det mangfoldige teglsteinshuset. De behersker kunststykket å lage niccamat uten oljetonn, og er dessuten opplyste nok til å kjenne til palmeoljens skrekk og gru. De nydeligste enchiladas med kylling og kålsalat, friterte, crispy, bananskiver, bañulos (yucca og mais, tror jeg det var) fritert som små baller med honning på til dessert. Små kids som fløy rundt hele tiden, den søteste moren og faren. Storfamilie. Genuin gjestfrihet, medmenneskelighet og hjertevarme. Og masse bra språktrening.

Jeg blir glad av sånt. Takknemlig for at slike finnes. Også her. 

Kløvertærkryss. Hat; gå og legg deg!

Det var en over middels fin dag. Og morgen. Sola stekte ikke like intenst som den pleide fra den lettskyede himmelen. Langs den støvsteinete veien hjem fra skolen hang en gjeng med tenåringsjenter utenfor en skoleport i de klassiske hvite knestrømpene og marineblå, knekorte foldeskjørtene. Litt lengre borte hørtes dunkene fra skomakerverkstedene, som gjerne inneholder seks-syv voksne indianerarbeidskarer i bare, svette, nøttebrune overkropper. De smiler nesten alltid, mens de sitter der og sliper og dunker og flikker på skolærene. Hilser meg med adios eller buenas, til min fornøyelse ikke bye.

Morgenens forelesning hadde passert, mer interessant enn mange. Om verktøy til tekstanalyse, med utganspunkt i en bok vi leser, "Sofia de los Presagios" (Sofia fra Fortegnene). Sofia er rebell som få, leser bøker som er for gamle for hennes alder når hun er syv, nekter å ta en eneste norm eller regel for gitt, og gifter seg tilslutt av ren kynisme; fordi det er den eneste måten hun tenker hun kan få nødvendig frihet på. Jeg tror ikke det går helt som hun planlegger, men det vet vi jo ikke enda. Uansett. Boka appellerer til sigøynerblodet i meg (jenta er selvsagt halvblods-sigøyner) og tekstanalyse er noe jeg kan.

Det begynner nemlig å flyte nå. Direkte og indirekte objekter, pronomener og verbtider er på vei til å finne sine tilnærmet naturlige plasser i setningene. Ordforrådet er ikke lengre så lite at det hakker til hver eneste leddsetning. Fortid og baktid og fremtid og nåtid og høflighet er ikke lengre noe jeg må slå opp i verbleksikonet annenhver gang for å vite eller huske.

I det minste inne i hodet.

Hva som foreløpig kommer ut av snakkehullet er imidlertid en annen sak, men man krysser selvsagt kløvertærne grundig for at også slikt detter på plass etterhvert.

Jeg føler meg alt i alt ganske heldig. Jeg tror den verste hatingen er på vei til å gå over.

Men hun smiler. Helt klart mest.

A.O. Vinje - faktisk. 
Den dag kjem aldri.

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um nott og dag er du lika nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringum meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er du eg ser; deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og fele-låt,
men endå best i min eigen gråt.

Redigert bort litt, men synes 

disse tre versene var.

Utrolig fine.

Dreams are for forever. Life? It's for ToDaY!

Jeg har aldri vært noen stort TV-fan. Men jeg liker nyheter. Den første uka jeg var her holdt imidlertid boksen ved senga kjeft. Tilpasningsdyktig som jeg er, har jeg imidlertid sett meg gjennom latterlige missekonkurranser, tåredryppende kjærlighetsintriger og skamdubbede amerikanske fjollefilmer. Jeg har gått så langt som å få for vane å både starte og avslutte dagen med TV'n. Innbiller meg at det er bra for språk-opp-plukkingen. Så også idag.

Og jeg skjønte først ikke helt hva jeg så. Men jeg gjenkjente ordene terremoto (jordskjelv) og tsunami. Fattet ikke helt at det var nåtid, og ikke snakk om de skrekkelige romjulsdagene for noen år tilbake. Så jeg dobbeltforsikret meg om at jeg så på en nåtidig nyhetskanal, og tilbragte det meste av morgenen med å se flytende biler, ødelagte hus, veltende flammer og fortvilte folk. "Alerta de tsunami en 20 paises," (Tsunamivarsel i 20 land) står det nederst på TV-skjermen nå. En av de tyve er visst Nicaragua. Likevel ser det ut til, om uløkka virkelig skulle være ute, at Chile, evt. Ecuador vil rammes hardere. Dessuten ligger jo byen min noen timer inn fra kysten, tehe. Uff. Det hadde jammen vært en interessant måte å avslutte det hele på - å se hvordan dette landet hadde håndtert en større naturkatastrofe.

Men, nei. Det er vel bare slike morgener en blir minnet om hvor sårbart det er, det hele. Hvordan man bør være flinkere til å sette pris på, nyte, være glad for - at man får nettopp de dagene og timene man får. Og det gjør jeg! Definitivt.

Så vi gikk på klesjakt, vi. I en overopphetet Estelí er det igrunn fint å tusle gatelangs avbrutt av air-condition-steder. Jeg slo skikkelig på stortromma, kjøpte sandaler til 105, singlet til 95 og bukser, skikkelig fine, til 150 córdobas. Husk å dele prisene på fire for å få norske penger, tehe.

Nydeligste popcorntyggende, fjasejenteventende Gabriel i ytterhjørnet av butikken. Hyllene bak er slike man legger posene sine i når man kommer inn, åsså passer en vakt på dem. Veldig kjekt.

Det stod ein neger der på Ål stasjon

"Hun snakker tre språk, vet dere det?" sa læreren til gjengen med relativt unge medstudenter i den nye klassen jeg nettopp hadde dumpet inn i. "Og dere, hva snakker dere? Spansk? Og kan dere gramatikk? Nei, det kan dere ikke. Men hun kan det." "Jajaja, rolig nå," tenkte jeg. Mest glad for at de solbrente kinna skjulte den stigende rødmen. Snakker jo tross alt ikke spesielt imponerende spansk ennå, niccabecca-halvveis-kommunikasjon er langt mer beskrivende. Men tenåringene lot ikke til å ta større notis av den nokså uhøytidelige læreren og flirte godt. Det var dessuten en fin inngangsport til å få skravlet litt etter timen.

Skoleområdet ligger idyllisk til litt vest for byen. For å komme dit må jeg tusle litt bortover, litt nedover, over ei bru, litt opp og til høyre. Tilsist en fem-seks kvartaler bortover en skumpete vei uten asfalt. Det tar meg drøyt tyve minutter, men jeg er antagelig den eneste som ankommer skolen til fots. Det går i buss, som koster 3 córdobas (0,75 NOK) uansett, og taxi, som tar 8-10 córdobas av hver passasjer og plukker opp folk langs ruta til bilen er full. De trenger dermed alltid info om hvor du skal før de sier ja eller nei. Bussene er slike gamle skolebuss-skranglelass som er arvet fra USA. Mindre skranglete blir de antagelig ikke av å ramle rundt i de delene av gatenettet som mangler asfalt. Og det gjør de jo relativt ofte.

Beklager bildekvaliteten nok en gang. Dette er heller ikke av de mest fargerike eksemplarene, men en av dem som passerte idag. 

Lærerne her er generelt sett strengere, to av dem begynte semesteret med tordentaler om punktlighet og deltagelse i klassen. Hun nye lot til å være unntaket. Kort, mørkblond sveis og briller, et magemål som truet med å sprenge knappene i den litt for korte skjorta uten noe under og tynne bein vippende på høye hæler. (Uting det der. Utlendingjentete å kle seg behagelig, selv om sminke- og blingblingkonsumet er betydelig mindre enn i georgierlandet jeg besøkte her i fjor).

Tordentaler til tross, diktanalysen jeg skulle presentere, hadde jobbet hardt med og unektelig hadde litt høye skuldre for.. rant ut i sanden da ei av de strenge aldri dukket opp. Så man kan vel si at de der talene er en drøy nødvendighet, for ytterst få later til å bry seg om minuttene. Ikke tro at det for eksempel kunne ramle noen inn å gå fort fordi en time alt har begynt, eller la være å glise når læreren påpeker forsentkommingen. Deltakelsen går imidlertid for seg med liv og lyst når det først er igang. Men den er ikke spesielt lett å henge med i for klassens superextranjera.

Lærerspansken er imidlertid ikke så verst, den mestrer jeg stort sett, noterer ord jeg ikke kan, fatter sammenhengen. Det er egentlig bare ille når medelevene setter igang på superrápido gatespansk. Nicaraguansk slang er nemlig en storstilt s-svelgekonkurranse. Hadde de bare kuttet slutt-s-er! Neida, de fjerner dem inni også (ustedes blir utede, osv). Det fører jo fort til at utlendingjenta ikke får meg seg ting som kostnaden av papirene vi må kjøpe og hvor de hentes. Og ikke tro at det finnes elektroniske registreringssystemer eller klasselister, eller at undervisningsrommene og timeplanen aldri blir endret på..

Men man ser slikt som dette rundt omkring, da! Hyllest til kvinnedagen, for dem som evt. ikke skulle skjønne. Og fokuset på menneskerettigheter er langt større enn hjemme. Ikke noen stor overraskelse kanskje, mangelen på dem tatt i betraktning.. men uansett hyggelig å se sentre, bannere, oppslag for kvinnesaken, rett til helse, barnerettigheter, etc.

På lørdager har jeg tre klasser. Det er nemlig en slags hovedundervisningsdag, siden mange av elevene jobber i ukedagene og utdanner seg på lørdagslig basis. Ellers har jeg klasser tirsdag og onsdag morgen. Nada más. Stolene vi sitter på er slike som man brukte i Norge i gamlegamledager. Harde treting med en liten skriveplate festet i høyre armlene. PC'en har på en måte fått fast plass hjemme, ikke spesielt notatverdig på treplankene.

Glimt inn en klasseromsdør. Skjønner?

Den pedagogiske kvaliteten later imidlertid til å være god som noe, ressurser og s-svelging til tross. Dekodingsevnen forbedrer seg dessuten på daglig basis, og nye ord detter inn i et tempo som ville skremt vannet av selveste Scwarzenegger. Så får det heller være at jeg iblant må repetere opp basisord som skje og gulerot.

Den vesle firkanten i midten av universitetsområdet som selger forfriskninger, enchiladas og fruktyoughurt kalles forresten No1. Kanhende er det bare artig for dem som kjenner til den bruneste fyllikbaren i Drammen med samme navn. Har dessverre ikke bilde av den, men her følger litt gatelangs fra skolen og skoleveien:

En liten kid og en hund. Mye av sånt. Her har jeg akkurat gått over elva.

Se vende este propriedate, står det. Denne eiendommen selges. Løp og kjøp! Evt. ta kontakt, nr er jo også malt opp på portstolpene. Er vel ikke noen direkte ulempe at skolene til stadighet uteksaminerer lovende talenter i markedsføringsbransjen..

Så er det oppover-etappen. Ganske fint, eh?

Så kommer jeg inn i denne. Har ikke skjønt ennå hva klumpene på ledningnettet er, annet enn en slags levende plante. Er overalt. Får undersøke nærmere. Men her kjører det altså bussruter.

Aulaen der vi har storsamlinger, som dagens velkommensamling. Dans, musikk, taler, diplomer og gode greier. Ganske koselig, igrunn. Men veldig mye ord. Og ord og ord. En politiker fra Frente Sandinista Liberación Nacional som talte om Rugama, grunnleggeren av universitetet, og om nødvendigheten av å omsette tanker og drømmer til handling og virkelighet. Som Rugama. Sympatisk nok, men antagelig langt mer politisk propaganda enn det som hadde fått innpass på en slik tilstelning på en norsk universitet. 

Bakgårdsglimt.

En av paviljongene med klasserom i bakgrunnen, og et heller håpløst solenergiprosjekt som ei jente fra Spania driver og steller med, forsøker å få til å virke. Hun gir det ikke spesielt gode odds..

Og til sist: litt manuelt asfaltarbeid på veien hjem..

Hasta luego,

har det bedre idag enn igår.

NiccaTimer

Hej, godtfolk. 

Beklager manglende oppdateringer, men laderen til PC´n min roek sent fredag kveld. Jeg er henvist til aa kommunisere med omverdenen via halvlusne internettcafeer med knatrete tastaturer og gjettekonkurranse i tegnsettting. 

Ellers har jeg det fint! Har gjennomgaatt et stoerre hamskifte som imponerer niccaene litt. Tror ikke folk som flasser vekk solbrent hud er det aller vanligste skuet her.

Har blitt lovt hjelp til aa fikse laderen idag, men tid er en litt ymse ting, eksakte klokkeslett er vanskelig eller umulig aa faa ut av folk. Visste jo det var litt sann. Og igrunnen bekymrer det meg ikke nevneverdig. Det er vel nesten saa jeg liker det.

Salud! Para amor y honestidad.

fincafanterier på en søndag

”Men, pappa, da. Får du ikke snakket noenting i Managua?” spurte Luci med et lurt smil før hun tok sats, slang seg rundt den helgehjemvendte faren og gav ham en diger klatreklem. 

Vi var på en finca, en slags liten gård, oppe i høydene utenfor byen. Varm av sola og den stadige drikkingen, hadde far i huset nettopp holdt lengre enetaler til meg om politikk og naturressurser, det forestående valget, korrupsjon, miljøbevissthet og verdens syv sykdommer. Jeg var varm selv. Solbrent på skuldrene og behagelig sløv etter en lang dag under den stekende hete himmelen.

En del timer tidligere satt jeg i singlet og slitne hotpants i stua ”hjemme”. Elektrisiteten og vannet var borte for litt, og med det mulighetene for effektivt morgenstell. Rommet yrte av Lucis venner og medstudenter, og ei dame jeg ikke hadde sett før hadde nettopp dukket opp. ”Har du lyst til å besøke en finca?”, spurte Luci. Selvsagt hadde jeg det. Damen viste seg å være mor i husets eldste datter, og avgang til finca’n viste seg å være ”akkurat nå.” Pickupen som skulle transportere oss ventet alt utenfor. Vi telte omkring tolv, inkludert to ytterst mindreårige.

Jeg samlet meg sammen i en fei, sveipet notatboka, lommeordboka og verbleksikonet i veska, hoppet i klærne og klatret på planet. På veien fikk jeg dekodet det meste av familierelasjonene gjennom Maria, den røslige, smilende, nicaraguanerbestermoraktige damen som satt trygt plantet oppå kjølebagen ved siden av meg. Mannen på min andre side var ikke hennes, men far i huset, og de tre barna på tolv, fem og fire var eldstedatteren sin.

En ytterst knudrete og dårlig vei førte opp til den lille plassen. Vi skumpet opp og ned og holdt oss fast som best vi kunne. Det lille lekablokkhuset der oppe talte to rom. Et par med en seks måneder gammel baby, samt en trettenårig fetter, bodde i det ene. De arbeidet der, vedlikeholdt plassen. Trettenåringen var en av de mange her som bare hadde fullført de aller første grunnskoleårene.

Her fantes dessuten en uoversiktelig mengde eksotiske planter. Unge mango-, appelsin-, sitron,- og avokadotrær. Og bananplanter. Og en mengde til som ikke engang finnes ord for på skandinavspråket. Bak en innhegning skuet jeg en hest, et esel og fem-seks kuer. En liten geitekilling, Renata, sto tjoret til en av stokkene, og en liten allé med ukjente planter dannet veien ned til utedoen.

Rett ved innhegningen fantes et primitivt, utendørs kjøkken som Maria etterhvert skulle trylle frem nydelige maistortillas, marinert svinekjøtt og tomatsalsa fra. Litt unna var det bygget opp en liten hytte i trærne, omtrent slik som brødrene mine hadde for vane å bygge på tunet nedenfor huset vårt da jeg var lita. Rundt hytta fantes dessuten opptil flere vippehusker, og de digre trærne skjermet behagelig for den brennende sola.

Man ser det jo allerede her. Sunblock, hvor er du? Dios mio.

Timer og timer passerte, mens store deler av følget syslet med tilsynelatende ingenting. Den tyveårige tjenestejenta lyste opp da jeg ville holde babyen hennes, men satt stort sett litt forskremt inne i kjøkkinnretningen og smilte forsiktig til byfolkene som antagelig tilhørte en litt annen klasse enn hun selv.

I følget fantes dessuten eldstedatterens mann og svigermor, en mager sak med rundt hode, store briller og et vennlig smil som støttet seg til en firbent krykke og snakket komplett uforståelig spansk. Helt til jeg forsto at det ikke bare var meg, at hun led av Alzheimer og konstant spurte etter doktoren og sin mer enn tyveårig avdøde mann på et grøtete, careless-aktig tungemål.

De to kvikke småttisene tok imidlertid godt vare på bestemor, underholdt oss dyktig, red litt på eselet, Muñeca, litt på hesten, mennene drakk litt, kvinnene syslet litt og plutselig var sola på vei ned bak åskammen.

Stålkontroll.

Fincasløving.

Lykkelig og solbrent hev jeg meg på planet igjen. Fra høyden vi var på lyste Estelí mot oss i et eventyraktig fargesprak. Myk februarvind koste med kroppen min og den humpeknudrete veien ned ga meg med ett fryktelig lyst til å stå oppreist i planet. Nesten som å kjøre rally, for det gikk fortfort, og man måtte holde fastfast. Kveldsmørket gjorde endog det hele litt magisk. Dypt takknemlig over hvor fint det innimellom er å være til, nøt jeg den maksimalt trafikkfarlige tilbaketuren i fulle drag og tenkte at dette. Dette kommer jeg til å savne dypt om en stund.