Long Black Coat; it is.

Annonsebiler. Det forkom meg underligere før enn nå, men likevel. Her kjører de til stadighet rundt, med digre, svarte kasser på takene. Det litt fønki'e med det.. er at de annoserer alt fra fiestar til salgsreklame til kirkemesser til.. dødsfall. Med endeløse oppramsinger av familiemedlemmer, adresseinformasjon og når døden inntraff. Avbrutt av dundrende musikkinnslag. Systemet fungerer som de fleste andre steder, penga rår. Betaler man, distribueres det. Sikkert greit nok, for niccaene skal ikke beskyldes for å være ihuga avislesere. De lever på den annen side livene sine langt tettere enn vi har for vane i kalde nord. Jungeltelegraf.

Igår døde señoraen over gata og til høyre. Hun hadde hatt kreft i lang tid. Sist i strupen. Mannen hennes er visst en holden fyr som plukket henne fra et fattig strøk, purung og vakker. Hun har aldri jobbet, men hadde mengder av kontakter. Så de satte opp telt som stengte av hele gata, det rant inn strømmer av svart- og hvitkledte folk og det ble holdt en dyktig avskjed som stadig ljomet over hustakene i mørket da jeg gikk til sengs nærmere midnatt.

Idag døde señoraen på hjørnet, over gata og til venstre. Hjerteinfarkt var det visst. Hun var alene, som så mange mødre her. Hun hadde til hell voksne barn, men var ennå ikke fylt seksti. Så nå rusler det svart- og hvitkledte folk andre vei. Her er unektelig litt underlig stemning.. Og nattemørket gjør det vanskelig å forevige plaststolene i gata og folkene som vandrer. Hun her fikk intet telt. Noe sier meg at hun tilhørte en litt annen sosial klasse der hun pleide å stå bak disken i den pittelille dagligvarebutikken.

Vi har snakket om hvordan folk i nord ikke er så glade i å tenke på døden som den mest naturlige del av livet etter å bli født. Hvordan så meget er mulig å fikse at det iblant kan forveksles med fortrengning av en ytterst tilstedeværende selvfølgelighet. Men om man ikke selv er redd for å dø -

så er man kanskje redd for å miste. 

Her lever man så i midten av hverandres liv; at sånt er en betydelig inngripen i hverdagen. Jeg lurer mest på hvem av dem og når og om noen av de to kommer til å slynges ut fra taket av en bil. 

Somebody seen him hanging around

At the old dance hall on the outskirts of town

He looked into her eyes when she stopped him to ask

If he wanted to dance, he had a face like a mask

Somebody said from the Bible he’d quote

There was dust on the man

In the long black coat

Jeg klarte're!

Hun har den nochalante, careless-aktige, sjæl-ass-attituden til ei gategangsterjente. Det brede, litt inkaaktige fjeset sprekker til stadighet i fandenivolske, glitrende smil og er omkranset av en dyktig manke i svart. I klassen er hun den som lærerne alltid hysjer på. Mens resten av elevene flirer godt. Hun har ikke for vane å rekke opp hånda, hvilket igrunn gjelder ytterst få av dem. I det store og det hele er det langtfra mulig å forstå alt hun sier, uten at jeg klarer å avgjøre om det skyldes hastigheten, ironien eller sarkasmen hun er full av. Hun er unektelig også full av omsorg, intelligens og smittende latter. Hun pendler til lørdagsklassene her fra Managua, og fulgte meg dit.

Expressbussen fant imidlertid ut at den skulle passere oss, vi hoppet på en stappfull skilpadde som brukte fire timer istedenfor de to tilmålte og krevde oss for omkring tolv kroner, men kom da frem tilsist. Jeg fant hotellet, som til overmål hadde overholdt romreservasjonen min etter utallige av- og pålysningtelefoner, jeg hadde en strålende overnatting i et miniparadis formet som en liten pyramide med snirkler og irrganger og jeg dusja i varmt vann for første gang på en drøy måned. Gjett én gang om det var digg, tehe. Så hadde jeg bra kvelds- og frokostprater med Latin-Amerika koordinatoren i Redd Barna, fin svipphaik og spansktrening med tyskeren som eide hotellet før jenta plukket meg opp på en bar og tok meg med til familien sin.

De spurte og grov mer en noen nicaraguanere noengang har gjort. Mulig hun hadde bedt dem praktisere med meg, men jeg nektet dem selvsagt ikke. Halvsprøe, vennlige, gjestfrie, morsomme. Like fabelaktig språkøving som påminnelser om alt jeg sliter med å formidle; og bare har å lære meg. Men det går da på et vis, selv om bussturen hjem, med expressen denne gang, handlet om å komme på alle ord og verbøyninger som ikke fantes i hodet da jeg trengte dem mest. Neste gang. Neste gang.

Å ankomme et tropenattsvart Estelí med behagelig kveldtemperatur selv for miniskjørtet mitt, slenge seg i en bil og be dem kjøre meg til et halvt kvartal nedenfor Caritas i nærheten av Parque Central for to og ei halv krone, finne husfrua TV-tittende i den oransjeflislagte stua, låse seg inn den røde gitterporten og bli møtt med en klem og er du sulten og jeg har holdt av mat til deg og hvordan har du hatt det og en millionstrøm mere ord av hvilke jeg iblant ikke skjønner alt av, men det meste.. føltes unektelig som å komme hjem.

Jeg visste det var påkrevd å skape seg et liv her. Med tilnærmet null snakkekapasitet på spansk og ingen forhåndsetablerte relasjoner; hadde jeg ingen intensjoner om at det kom til å bli lett. Visste jeg kom til å grine, hate, savne. Og jeg gjorde. En drøy måned har passert, og det er helt klart over nå. Jeg får sjelden sagt nøyaktig det jeg egentlig vil si, eller alt jeg vil si, ei heller snakker jeg korrekt eller flytende. Men her er varme, her er gjestfrihet, raushet og flere fine folk enn idioter og det funker! Visst funker det.

Modellkarriere neste.

Det er jo fælt mye fokus på slikt her. Miss Nicaragua ble nylig kåret i latterlighetens navn, og visst er det også stor ståhei rundt de årlige kåringene av Mr. Nicca. 

Tehe. Sjølvklart er det showoff. Men for dem av dere som vet at jeg har for vane å være tilnærmet lyseblå på disse tider av året, og at jeg heller ikke innehar den største evnen til å pådra meg brunfarge ila. av sommermånedene, så er det kanskje også litt knis. 

Dessuten er det reklame. For ekstremt gunstige shopping-omgivelser. Jenta som alltid har funnet slikt ganske slitsomt, har det nå fælt gøy med stadig nye klesrov. De kler seg nemlig ikke ufikst her (som jeg i min naivitet trodde og hadde pakket for), så jeg driver og oppgraderer sommergarderoben for slikker og ingentinger. Akkurat dette var hakket dyrere enn mange andre steder: 

Skjørt: 150 córdobas (37,50 NOK)

Singlet: 140 córdobas (35,00 NOK).

Det er forresten meg hjemme i huset der jeg bor, utenfor soveromsdøren. Kjøkkenet innerst, bak. Åpning ut i det fri i sprekken over meg. Rommene i huset ligger på rad og rekke langs den nokså trange gangen, med den like flislagte, men litt mørke, stua helt ytterst, inngang direkte fra gata.

Og jeg begynner å trives her nå. En ukes tid til, så omfavner jeg vel kakerlakkene som av og til forviller seg inn på soveromsgulvet óg.

Du skal ikke ljuge bort niccanatta.

Jeg skal ikke kimse bort hvordan det er. For jeg har ikke gått inn på noe utvekslingsopphold for spurver eller kyllingsjeler. Det er nemlig slik at:

• Jeg studerer omkring 150%, jobber hardt, leser mye.
• Jeg befinner meg (likevel) i et land hvor jeg foreløpig ikke behersker språket bedre enn at kommunikasjon krever en nokså god porsjon tålmodighet og velvilje av motparten. 
• Majoriteten av niccaene har ekstremt dårlig forståelse og innsikt i sitt eget språkslurv.
• Det har passert enkelte dramaer jeg har måttet trå med forsiktighet for å ikke delta i, og ingen relasjoner bygger seg av seg selv. 
• Det er ikke vindu på rommet mitt. Det var intet bord, kun TV og seng.

Så jeg fant det påkrevd å gjøre noen grep. 

Først fikk jeg inn en pult. Så dro Luci og jeg på shopping. Fire puter og et knallrosa putetrekk i silke. Tre til, et grønt, et oransje og et hippieblomstrete. Tre fargerike gardiner. Alt secondhand, enorme mengder med slikt her nede. Endel ommøblering senere og nesten 500(!) córdobas fattigere - det er en drøy hundrings, det - hadde den snedige røde, blå, grønne og gule uroen i rommet med de gule veggene fått selskap. Det hører med til historien at jentene flirte fælt under secondhandlagerjakten etter colores felices (glade farger), uten å ta for mye hensyn til form og størrelser.

Beklageligvis kvalitet telefon.. men tusen-og-en-natt-stemningen jeg har skapt i hula er upåklagelig. Er relativt sett grisefornøyd med egne interiørkunstnerier. Eller hva? (Advarsel. Det ER faktisk veldig koselig blitt. Men det aner meg at lys og bildekvalitet ikke yter det rettferdighet, så legg gjerne litt godvilje til).

Det kule, slerkete speilet fikk ny plass, nå reflekterer også de delene av meg som er lengre ned, så jeg slipper å hoppe på sengekanten for å se meg selv i nesten helfigur.

Fet arbeidsplass? Innbiller meg at uroen i hjørnet bringer lykke.

Inngangen til badet, tidligere dekorert med en mørkeblå gardin. Den skjulte muligens tv-kabelen bedre, men pytt sann. (Den mørkeblå har herved erstattet de knallrøde kunstfibrene med gult og svart mønster som tidligere dekorerte de kremfargede badeveggene).

 Ser kanhende bedre ut på avstand den badedøra, ja.. Men legg merke til kulampa på TV'n. Fikk den igår da taklyset røyk. Synes igrunn den er litt kul. Har sagt jeg vil den skal bli.

Og det kuleste. Senga mi. Den rosa silkeputa bruker jeg til å sove på, og den er superdiggmyk. Ikke som den litt klumpete, harde jeg hadde før.

Så idag.. etter noen litt kjipe timer på skolen med mye enstavelsessvar fra niccaene, to klasser som forsvant opp i røyk (tror ennå ikke det har passert en hel dag på skolen uten endringer i timeplan, klasserom eller timer som skulle ha vært) og en tredje med presentasjoner fra slurvemedelever det var vanskelig å skjønne hva sa.. gikk jeg hjem til hula. Skrek det ut litt. Så gikk jeg på besøk. Til noen jeg ble presentert for her om dagen. Sju kvartaler unna, bare, men nok til at man må ta taxi hjem etter mørkets frembrudd. De er fra litt lengre nord. Og snakker litt klarere. 

På gatehjørnet der huset ligger, er lufta fylt med den behagelige lukta av bål, grill og matlaging. Søstrene driver et lite utsalg der på hjørnet, et av ytterrommene i det mangfoldige teglsteinshuset. De behersker kunststykket å lage niccamat uten oljetonn, og er dessuten opplyste nok til å kjenne til palmeoljens skrekk og gru. De nydeligste enchiladas med kylling og kålsalat, friterte, crispy, bananskiver, bañulos (yucca og mais, tror jeg det var) fritert som små baller med honning på til dessert. Små kids som fløy rundt hele tiden, den søteste moren og faren. Storfamilie. Genuin gjestfrihet, medmenneskelighet og hjertevarme. Og masse bra språktrening.

Jeg blir glad av sånt. Takknemlig for at slike finnes. Også her. 

Kløvertærkryss. Hat; gå og legg deg!

Det var en over middels fin dag. Og morgen. Sola stekte ikke like intenst som den pleide fra den lettskyede himmelen. Langs den støvsteinete veien hjem fra skolen hang en gjeng med tenåringsjenter utenfor en skoleport i de klassiske hvite knestrømpene og marineblå, knekorte foldeskjørtene. Litt lengre borte hørtes dunkene fra skomakerverkstedene, som gjerne inneholder seks-syv voksne indianerarbeidskarer i bare, svette, nøttebrune overkropper. De smiler nesten alltid, mens de sitter der og sliper og dunker og flikker på skolærene. Hilser meg med adios eller buenas, til min fornøyelse ikke bye.

Morgenens forelesning hadde passert, mer interessant enn mange. Om verktøy til tekstanalyse, med utganspunkt i en bok vi leser, "Sofia de los Presagios" (Sofia fra Fortegnene). Sofia er rebell som få, leser bøker som er for gamle for hennes alder når hun er syv, nekter å ta en eneste norm eller regel for gitt, og gifter seg tilslutt av ren kynisme; fordi det er den eneste måten hun tenker hun kan få nødvendig frihet på. Jeg tror ikke det går helt som hun planlegger, men det vet vi jo ikke enda. Uansett. Boka appellerer til sigøynerblodet i meg (jenta er selvsagt halvblods-sigøyner) og tekstanalyse er noe jeg kan.

Det begynner nemlig å flyte nå. Direkte og indirekte objekter, pronomener og verbtider er på vei til å finne sine tilnærmet naturlige plasser i setningene. Ordforrådet er ikke lengre så lite at det hakker til hver eneste leddsetning. Fortid og baktid og fremtid og nåtid og høflighet er ikke lengre noe jeg må slå opp i verbleksikonet annenhver gang for å vite eller huske.

I det minste inne i hodet.

Hva som foreløpig kommer ut av snakkehullet er imidlertid en annen sak, men man krysser selvsagt kløvertærne grundig for at også slikt detter på plass etterhvert.

Jeg føler meg alt i alt ganske heldig. Jeg tror den verste hatingen er på vei til å gå over.

Men hun smiler. Helt klart mest.

A.O. Vinje - faktisk. 
Den dag kjem aldri.

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um nott og dag er du lika nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringum meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er du eg ser; deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og fele-låt,
men endå best i min eigen gråt.

Redigert bort litt, men synes 

disse tre versene var.

Utrolig fine.

Dreams are for forever. Life? It's for ToDaY!

Jeg har aldri vært noen stort TV-fan. Men jeg liker nyheter. Den første uka jeg var her holdt imidlertid boksen ved senga kjeft. Tilpasningsdyktig som jeg er, har jeg imidlertid sett meg gjennom latterlige missekonkurranser, tåredryppende kjærlighetsintriger og skamdubbede amerikanske fjollefilmer. Jeg har gått så langt som å få for vane å både starte og avslutte dagen med TV'n. Innbiller meg at det er bra for språk-opp-plukkingen. Så også idag.

Og jeg skjønte først ikke helt hva jeg så. Men jeg gjenkjente ordene terremoto (jordskjelv) og tsunami. Fattet ikke helt at det var nåtid, og ikke snakk om de skrekkelige romjulsdagene for noen år tilbake. Så jeg dobbeltforsikret meg om at jeg så på en nåtidig nyhetskanal, og tilbragte det meste av morgenen med å se flytende biler, ødelagte hus, veltende flammer og fortvilte folk. "Alerta de tsunami en 20 paises," (Tsunamivarsel i 20 land) står det nederst på TV-skjermen nå. En av de tyve er visst Nicaragua. Likevel ser det ut til, om uløkka virkelig skulle være ute, at Chile, evt. Ecuador vil rammes hardere. Dessuten ligger jo byen min noen timer inn fra kysten, tehe. Uff. Det hadde jammen vært en interessant måte å avslutte det hele på - å se hvordan dette landet hadde håndtert en større naturkatastrofe.

Men, nei. Det er vel bare slike morgener en blir minnet om hvor sårbart det er, det hele. Hvordan man bør være flinkere til å sette pris på, nyte, være glad for - at man får nettopp de dagene og timene man får. Og det gjør jeg! Definitivt.

Så vi gikk på klesjakt, vi. I en overopphetet Estelí er det igrunn fint å tusle gatelangs avbrutt av air-condition-steder. Jeg slo skikkelig på stortromma, kjøpte sandaler til 105, singlet til 95 og bukser, skikkelig fine, til 150 córdobas. Husk å dele prisene på fire for å få norske penger, tehe.

Nydeligste popcorntyggende, fjasejenteventende Gabriel i ytterhjørnet av butikken. Hyllene bak er slike man legger posene sine i når man kommer inn, åsså passer en vakt på dem. Veldig kjekt.

Det stod ein neger der på Ål stasjon

"Hun snakker tre språk, vet dere det?" sa læreren til gjengen med relativt unge medstudenter i den nye klassen jeg nettopp hadde dumpet inn i. "Og dere, hva snakker dere? Spansk? Og kan dere gramatikk? Nei, det kan dere ikke. Men hun kan det." "Jajaja, rolig nå," tenkte jeg. Mest glad for at de solbrente kinna skjulte den stigende rødmen. Snakker jo tross alt ikke spesielt imponerende spansk ennå, niccabecca-halvveis-kommunikasjon er langt mer beskrivende. Men tenåringene lot ikke til å ta større notis av den nokså uhøytidelige læreren og flirte godt. Det var dessuten en fin inngangsport til å få skravlet litt etter timen.

Skoleområdet ligger idyllisk til litt vest for byen. For å komme dit må jeg tusle litt bortover, litt nedover, over ei bru, litt opp og til høyre. Tilsist en fem-seks kvartaler bortover en skumpete vei uten asfalt. Det tar meg drøyt tyve minutter, men jeg er antagelig den eneste som ankommer skolen til fots. Det går i buss, som koster 3 córdobas (0,75 NOK) uansett, og taxi, som tar 8-10 córdobas av hver passasjer og plukker opp folk langs ruta til bilen er full. De trenger dermed alltid info om hvor du skal før de sier ja eller nei. Bussene er slike gamle skolebuss-skranglelass som er arvet fra USA. Mindre skranglete blir de antagelig ikke av å ramle rundt i de delene av gatenettet som mangler asfalt. Og det gjør de jo relativt ofte.

Beklager bildekvaliteten nok en gang. Dette er heller ikke av de mest fargerike eksemplarene, men en av dem som passerte idag. 

Lærerne her er generelt sett strengere, to av dem begynte semesteret med tordentaler om punktlighet og deltagelse i klassen. Hun nye lot til å være unntaket. Kort, mørkblond sveis og briller, et magemål som truet med å sprenge knappene i den litt for korte skjorta uten noe under og tynne bein vippende på høye hæler. (Uting det der. Utlendingjentete å kle seg behagelig, selv om sminke- og blingblingkonsumet er betydelig mindre enn i georgierlandet jeg besøkte her i fjor).

Tordentaler til tross, diktanalysen jeg skulle presentere, hadde jobbet hardt med og unektelig hadde litt høye skuldre for.. rant ut i sanden da ei av de strenge aldri dukket opp. Så man kan vel si at de der talene er en drøy nødvendighet, for ytterst få later til å bry seg om minuttene. Ikke tro at det for eksempel kunne ramle noen inn å gå fort fordi en time alt har begynt, eller la være å glise når læreren påpeker forsentkommingen. Deltakelsen går imidlertid for seg med liv og lyst når det først er igang. Men den er ikke spesielt lett å henge med i for klassens superextranjera.

Lærerspansken er imidlertid ikke så verst, den mestrer jeg stort sett, noterer ord jeg ikke kan, fatter sammenhengen. Det er egentlig bare ille når medelevene setter igang på superrápido gatespansk. Nicaraguansk slang er nemlig en storstilt s-svelgekonkurranse. Hadde de bare kuttet slutt-s-er! Neida, de fjerner dem inni også (ustedes blir utede, osv). Det fører jo fort til at utlendingjenta ikke får meg seg ting som kostnaden av papirene vi må kjøpe og hvor de hentes. Og ikke tro at det finnes elektroniske registreringssystemer eller klasselister, eller at undervisningsrommene og timeplanen aldri blir endret på..

Men man ser slikt som dette rundt omkring, da! Hyllest til kvinnedagen, for dem som evt. ikke skulle skjønne. Og fokuset på menneskerettigheter er langt større enn hjemme. Ikke noen stor overraskelse kanskje, mangelen på dem tatt i betraktning.. men uansett hyggelig å se sentre, bannere, oppslag for kvinnesaken, rett til helse, barnerettigheter, etc.

På lørdager har jeg tre klasser. Det er nemlig en slags hovedundervisningsdag, siden mange av elevene jobber i ukedagene og utdanner seg på lørdagslig basis. Ellers har jeg klasser tirsdag og onsdag morgen. Nada más. Stolene vi sitter på er slike som man brukte i Norge i gamlegamledager. Harde treting med en liten skriveplate festet i høyre armlene. PC'en har på en måte fått fast plass hjemme, ikke spesielt notatverdig på treplankene.

Glimt inn en klasseromsdør. Skjønner?

Den pedagogiske kvaliteten later imidlertid til å være god som noe, ressurser og s-svelging til tross. Dekodingsevnen forbedrer seg dessuten på daglig basis, og nye ord detter inn i et tempo som ville skremt vannet av selveste Scwarzenegger. Så får det heller være at jeg iblant må repetere opp basisord som skje og gulerot.

Den vesle firkanten i midten av universitetsområdet som selger forfriskninger, enchiladas og fruktyoughurt kalles forresten No1. Kanhende er det bare artig for dem som kjenner til den bruneste fyllikbaren i Drammen med samme navn. Har dessverre ikke bilde av den, men her følger litt gatelangs fra skolen og skoleveien:

En liten kid og en hund. Mye av sånt. Her har jeg akkurat gått over elva.

Se vende este propriedate, står det. Denne eiendommen selges. Løp og kjøp! Evt. ta kontakt, nr er jo også malt opp på portstolpene. Er vel ikke noen direkte ulempe at skolene til stadighet uteksaminerer lovende talenter i markedsføringsbransjen..

Så er det oppover-etappen. Ganske fint, eh?

Så kommer jeg inn i denne. Har ikke skjønt ennå hva klumpene på ledningnettet er, annet enn en slags levende plante. Er overalt. Får undersøke nærmere. Men her kjører det altså bussruter.

Aulaen der vi har storsamlinger, som dagens velkommensamling. Dans, musikk, taler, diplomer og gode greier. Ganske koselig, igrunn. Men veldig mye ord. Og ord og ord. En politiker fra Frente Sandinista Liberación Nacional som talte om Rugama, grunnleggeren av universitetet, og om nødvendigheten av å omsette tanker og drømmer til handling og virkelighet. Som Rugama. Sympatisk nok, men antagelig langt mer politisk propaganda enn det som hadde fått innpass på en slik tilstelning på en norsk universitet. 

Bakgårdsglimt.

En av paviljongene med klasserom i bakgrunnen, og et heller håpløst solenergiprosjekt som ei jente fra Spania driver og steller med, forsøker å få til å virke. Hun gir det ikke spesielt gode odds..

Og til sist: litt manuelt asfaltarbeid på veien hjem..

Hasta luego,

har det bedre idag enn igår.

NiccaTimer

Hej, godtfolk. 

Beklager manglende oppdateringer, men laderen til PC´n min roek sent fredag kveld. Jeg er henvist til aa kommunisere med omverdenen via halvlusne internettcafeer med knatrete tastaturer og gjettekonkurranse i tegnsettting. 

Ellers har jeg det fint! Har gjennomgaatt et stoerre hamskifte som imponerer niccaene litt. Tror ikke folk som flasser vekk solbrent hud er det aller vanligste skuet her.

Har blitt lovt hjelp til aa fikse laderen idag, men tid er en litt ymse ting, eksakte klokkeslett er vanskelig eller umulig aa faa ut av folk. Visste jo det var litt sann. Og igrunnen bekymrer det meg ikke nevneverdig. Det er vel nesten saa jeg liker det.

Salud! Para amor y honestidad.