Min Eka

Eka et særdeles vanlig navn her omkring. En av Eka'ene er mingreler og vokste opp i Gali, Abkhazia. Hun flyktet derfra under krigen i 1992-93. Hun hadde ennå ikke fylt 20 år. På den tiden var det strøm i Tbilisi bare få timer hver dag, om i det hele tatt. Det var lite biler på gatene. Mafialignende gjenger hadde kontroll i ulike bydeler og kunne lett beordre deg ut av bilen og stikke av med den. Dessuten var ikke bensinpumpene spesielt innholdsrike. Kollektivtrafikken fungerte dårlig, folk gikk mye.

Det er annerledes idag. Strømbruddene er begrensede og bilene flommer og tuter og sniker i køen på gatene. Kanskje derfor Tbilisierne synes tyve minutter til fots er en drøy morgentur til jobb, driver spasertur på tredemøllene og hiver seg i en taxi for den minste avstand.

Familien til Eka ble igjen i Gali. De bor der fortsatt, og hun bor her. Hun er gift her; med en annen mingreler. Hun har jevnlig besøkt familien sin. Hun har ikke alltid sluppet inn, men det har stort sett gått bra. Nå mangler hun papirene hun trenger for 2010. Hun har ikke klart å finne frem til en person i systemet hun stoler på som kan ordne det for henne.

Moren hadde nettopp en større operasjon på sykehuset her i Tbilisi og må snarlig tilbake til Gali. Men Eka kan ikke følge med. Fordi hun er mingreler og ikke har riktige papirer. Som internasjonal får man oftest klarering på mindre enn en uke. Jeg drar på mandag og blir til 5. mars. Det skal visst være mulig å aksessere verdensveven derfra også.

"Come you masters of war

You that build all the guns

You that build the death planes

You that build the big bombs

You that hide behind walls

You that hide behind desks

I just want you to know

I can see through your masks

And there's one thing I know

Though I'm younger than you
Even Jesus would never
Forgive what you do"