Jeg la bort vinterjakka igår..

Så kanskje jeg hadde blitt like glad i et hvilket som helst sted. Kanskje jeg er så rottete tilpasningsdyktig at jeg hadde sett sjarmen i enhver forskrudd bit av den egentlig ganske lille kloden vår. Den er ihvertfall liten i forhold til verdensrommet. For verdensrommet er veldig, veldig stort. Faktisk så stort at det ikke har noen ende. Det er kurvet på en slik underlig måte at om man hadde reist til enden av det for å finne ut hva som var på den andre siden (hvilket vi aldri hadde fått til fordi det er altfor langt og altfor kaldt og vi er altfor små og ubetydelige til at det skulle gå, men likevel) ville vi bare fortsatt i en evig runddans. Det er en nokså rar tanke.

Jeg liker Georgia, supraene, drikkevanene, den litt skrudde mentaliteten som oppfatter seg selv som sentrum for verdenskonfliktene og overbevisningen om betydningen av sin egne, ytterst unike kulturarv og kulturelle særtrekk. Leve etnonasjonalismen.* Lysten på et liv utenfor landegrensene selv om majoriteten aldri vil oppleve det, hangen til det de tror er vestlig kultur, men som ligger langt nærmere en klonet utgave av europeisk 90-tall og avsmaken for alt som kan ha den minste lille smak av gamle sovjettider i seg.

Så er det vakkert her. Særlig i fjellene. Selv om det er slitt og selv om det finnes endeløse rekker av udefinerte forlatte objekter både her i Tbilisi og i brattere strøk. Så er georgierne litt uhøflige, omtrent som nordmenn. De har et ord for please, men bruker det sjelden. Tiggerne anstrenger seg langt mer for å fange oppmerksomheten ens enn dem som har noe å selge. No special price for you, lisåm. Det er jo igrunn litt sånn på hodet. Men hjulene har faktisk ikke stoppet. Jeg rusler igrunn rundt her og observerer dem mens de stadig ruller.** Kan nok være de iblant ruller i ring. Og at jeg ruller med dem.

*som foreleseren min her i fjor engang kalte den mest tullete ideen innenfor området flerkulturell forståelse gjennom tidene.

**voldinspirert dylanlennonallusjon