Hensatt til en annen tid..

Det bor omkring 20 000 mennesker i Gali. Tenk deg at det finnes én eneste restaurant. Her er riktignok et supermarked med begrenset utvalg, men beskjeden er at både lommelykt og vaskesåpe må kjøpes i Zugdidi (over grensen, i Georgia). For mingrelere flest er grensen noe som ikke er enkelt å ta seg over.

Her er svært få biler, absolutt ingen minibanker, sparsomt med gatelykter og få fullstendige hus. Tiår med konflikter har etterlatt mengder av dem utbrent, og ressursene til å bygge dem opp igjen er trøblete å skaffe til veie. Endel familier har fått hjemmet sitt brent to ganger; først da de flyktet i 92/93. Så igjen i 98 - etter at de hadde startet gjenoppbyggingen. Rustne, gammeldagse sykler eller hestekjerrer ser ut til å være det primære transportmiddelet på ytterst forfalne veier. Søle og vanndammer og hull overalt. Skikkelig lapping av dem hadde gjort timesturen til landsbyen på 10-15 min.

I "utkantstrøkene"* omkring lever folk mer eller mindre av kveget, nøttene, frukten og grønnsakene de evt. har mulighet til å dyrke. Innlagt vann er luksus, strøm er noe ingen betaler for (om de har). Luften er riktignok frisk; og markene vakre. Stillheten og roen er slående i sammenligning med Tbilisi.

*Underlig å kalle det det, Gali sentrum er liksom et utkantstrøk i seg selv.

Lansdbyidyll...

.. og her ble vi servert den nydeligste lunsj, på tross av at vi forsøkte iherdig å unnslippe.

Dessverre ingen sjeldenhet. Disse er fra landsbyen Saberio, 40 min kjøretur. I sentrum er nok ikke omgivelsene like vakre, men det er jo ikke som om solen og himmelen ikke er den samme.