Engleøyne, vintervår.

Gateidyll fra balkongen i Zubalashvilebis Kucha 11. 

Hu mor ristet klær derfra her om dagen, men hu falt ikke ned.  Nekter ikke for at jeg hadde kost meg bak de der rutene med en stor kopp te.

Helt ordinær verandatørk, i kollektivsentrene henger det slikt i hvert et vindu, og i en sytten etasjers blokk blir det.. fargerikt. Ellers er snirklete smijern heller ikke noen uvanlighet omkring.

Kattene prøvde å snike i sprekken, men ble nokså hissig føyset bort. Omtrent slik som folk føyser bort skitne rombarn i gatene. Det er vanskelig å klandre dem, selv små barn er til tider imponerende aggressive.

Zubalashvilebis 16 på andre siden. 

Om språket er umulig, så er alfabetet nokså pent. 

Å skrive det føles som noe i nærheten av å tegne hjerter. 

Og det letter språkisolasjonen noe å kunne lese gatenavn, 

selv om de fra tid til annen også dukker opp på englandsk.

Vi flyttet fra Zubalashvilebi igår. 

Nå har jeg orange soverom med rosa dynetrekk.

[sleep, don't weep]

so do what you must do

to fill that hole

wear another's shoe

to comfort the sole

[sleep, don't weep]