"Aluminium tastes like fear."

- Michael Stipe, en av klodens allerdeiligste homser, i sangen E-bow the letter, hvor Rapid.Eye.Movement forøvring har koringshjelp fra selveste Patti. Smith, asså. Tuller ikke. Det sies dessuten at Michael ikke visste da han skrev linja at kroppen utskiller adrenokrom når den blir skikkelig redd. Han visste bare at å være skikkelig redd ga en smak i munnen som minnet om å tygge på aluminiumsfolie. 

Nonsens nok.

Jeg hadde en ytterst underlig drøm inatt. For dem som måtte ønske å utlede noen betydning av den, er det fritt frem, men altså: Jeg har fugleskrekk. Ikke slik at jeg generelt sliter med å leve i deres nærvær. Bare slik at de på helt kloss hold gir meg isskytende grøsninger over ryggpartiet og gir meg følelsen av at alle hår som kan stå; gjør nettopp det.

Det er først og fremst noe med kloføttene, men de stikkende øynene og spissformede nebbene er minst like ubehagelige. Beklager, spurven. Det er ikke din feil.

Riktig ille blir det imidlertid når de blir store. Sånn skikkelig store. Jeg møtte en slik en gang, til alt hell velbevart bak et robust gjerde i Wellington Zoo. En rufset, afrikansk utgave av arten struts. Men ærlig talt; det er klart for flere en meg at dette krapylet umulig kan ha gode hensikter?

Drømmen fant sted i noe som lignet på barndomshjemmet mitt. Mor var å finne ved kjøkkenbenken som så ofte, jeg var alene i stua, men hadde utsikt til ryggen hennes. I stua var en kasse. En slik transparent plastikkting med lokk og svarte håndtak. Ikeaish.

I kassa var en fugl. Mindre enn en riktig struts, og helt hvit, foruten svart nebb, øyne og føtter. Det finnes vel ingen slik fugl på riktig, bare i det skrullete fall om en svane forelsket seg i en hvit struts og ble gravid.

Som den selvfølgeligste ting i verden måtte vi åpne kassen, slippe den ut. Vi så gjorde. Slike selvfølgeligheter finnes vel kun i drømmeverden. Vi hadde ikke før gjort, før vi til vår skrekk innså at vi ikke hadde noen anelse om hva som var forventet å være neste trekk.

På tiendedelsekundene det tok fugleskrotten å halvveis bakse, halvveis fly seg over stuegulvet, var metallsmaken i munnen så fremtredende at jeg allerhelst ville kaste opp. Stua vår er ikke stor, og akkurat da vibrerte den av isfrykt. Ren redsel. Jeg var fastnaglet i gulvet, og samtidig altoppslukende betatt av det forunderlige, vakre vesenet som på en keitet grasiøs måte (det er umulig å beskrive det annerledes) beveget seg mot en liten råk i hjørnet. Råken hadde åpenbart direktetilgang til havet selv. Der stupte den ned, stadig like keitet grasiøs - og forsvant. Smaken i munnen satt igjen ennå litt.

Jeg vet ikke om svanestrutser egentlig kan svømme under isen, men hvem bryr seg vel om det i underbevissthetsverden? Jeg våknet; og klarte ikke slå fra meg hvor vakkert og fryktinngytende det var på samme tid. Slik ting imellom er.

De aller beste og varmeste ønsker for det nye året, folkens. Med ønske om meningsfylte, skrullete, underholdende og fine drømmer.

Nyoppussa blogg!

Inspirert av min kunstnerflinke, fotobloggende niese på aot.blogg.no.. fant jeg ut at man ikke med respekt for seg selv kan ha samme bloggdesign i så lang tid som jeg har hatt. Medmindre man selger en merkevare. Og det gjør jeg jo ikke? Eller gjør jeg? Pytt, det samme. Merkevarer trenger vel også redesign iblant.

Så.. etter å ha klikket meg gjennom et utall ulike blogger, tatt meg selv i å lese et og annet innlegg hos frøken Fotballfrue med interesse, funnet ut at VOE's blogg nå også kan leses på engelsk og i det hele tatt fløyet meg gjennom timer av dagen med flikking og nett-tids-sløsing.. endte jeg opp med denne.

Jeg liker hvordan den ser ut. Bloggheader'n overlever fint til jeg får somlet meg til å sende nødvendig materiale til flinkisniesa for å mekke en ny, skikkelig én; og funksjonaliteten er bedre. Nå kan det både søkes og blas i favorittinnlegg.

Kos dere!

Eidsvågøy.

[Fordi vi trodde på dem]

"Jeg undret meg over hvordan man kunne være så.. overbevist. Så fornøyd i sin fundamentalisme; som jo bar i seg undertrykkelse av andres syn."*

Jeg undrer meg generelt. Over det samme.

og

jeg vet. at jeg er trett

og at du. ikke kan gå

alle skrittene. for meg

jeg må gå dem. helt selv

men du kan. gå dem med meg

visst kan du. gå dem med meg

se bare. her:

Og med det. Vil jeg vel bare ønske dere alle en fredfylt, magisk og meningsfull julehøytid. Ta vare på den! Og på hverandre.

*og herr Bjørn er muligens ikke sitert ordkorrekt, men han sa omtrentlig noe slikt. Om sine godt kristenforankrede foreldre.

I folkeopplysningens navn!

Det slo meg at mange jeg snakker med ikke er kjent med hva Konfliktrådet er. Og sånt er det jo lurt å vite. Særlig om du er uenig med naboen om hekkhøyder, blir dengt ned en natt, får hunden din angrepet, blir tatt i å naske, blir mobbet, har en eks som slenger dritt om deg til folk, opplever skadeverk, ryker uklar med husbond, frua, brodern eller søstern, etc. Lista er lang, men enkelt sagt: Er du involvert i en konflikt av et eller annet slag, er oddsene gode for at Konfliktrådet kan bistå. I det minste et stykke på vei.

I de fleste tilfeller forgår det slik at en politijurist vurderer det som smart at en anmeldt sak havner i Konfliktrådet. Langt de fleste saker kommer inn slik, selv om barnevernet i det senere har begynt å ta oss i bruk, og enkelte saker meldes inn sivilt. Ideen har bl.a. opphav i gamle stammekulturer, som indianerfolk og maoriene på New Zealand. Tanken er å putte konflikten tilbake til der den hører hjemme; til dem som er eierne av den.

Det er et alternativ til - ikke en erstatning for - strafferettslig behandling. Der hvor rettsystemet vårt automatisk gjør partene i en sak til motstandere, og dommeren i en rettsak bestemmer over din konflikt, jobber konfliktrådsmeglerne utfra et ideal om at det er forsøket verdt å få løst konflikten ved å legge til rette for samtaler mellom folk.

Det gjør oss ikke til rådgivere, ikke til dommere, igrunn ikke til meglere heller.. Vi er mer som tilretteleggere, med en uslukkelig, naiv tro på at alt er mulig å løse med dialog. (Akkurat der bør jeg kanskje snakke mest for meg selv, men likevel). Vi stiller åpne spørsmål om hva som har hendt, hva man tenkte da det hendte, hvordan man følte seg da, hvordan man føler seg nå og hvem man tror er blitt berørt.

Det utrolig fine med akkurat DET. Er at underlig mange folk får opp øynene for at det fantes noen på den andre siden som også var redde; eller som angrer, som er lei seg, som gjorde det fordi, eller har slitt med det ene og det andre som den andre parten ikke visste. At det fantes en annen versjon av sannheten enn bare ens egen. Slikt blir det både tårer, erkjennelser, munnhuggeri og iblant forsoning av.

Om det finnes grunnlag for en avtale mellom partene, lager vi det. Med deres ord. Slik som de ønsker. Om det ikke finnes grunnlag for noen avtale, og man ikke forlikes - er det slik det er. I tilfelle straffesak kaster vi den tilbake til politiet. Konfliktrådet er ingen vidundermedisin, og skal for all del ikke presse avtaler ned over hodet på folk. Men det er en god hjelp, assistanse, et brukbart forum som viser seg å fungere bedre enn svært mye annet. Justisministeren har tro på det, selvom det kanskje ikke er noen garanti i seg selv..

Man trenger jo ikke være rakettforsker for å forstå at den forbyggende effekten av å reflektere over feilene man har begått er stødigere enn å få pålagt en bot eller en annen straff - av en som ikke er en del av din konflikt. Det er ikke så mange som kommer tilbake til Konfliktrådet. Men jeg har latt meg høre at de ikke klarte å frelse David Toska.

Så: har du noe du vil fortelle; ta kontakt! Det er gratis, det er frivillig, vi er representert i alle fylker i Norge, og jeg har sålangt ikke blitt kjent med en eneste kollega jeg ikke ville hatt hjelp av om det var meg selv det gjaldt.

www.konfliktraadet.no

Morisettista!

you speak of my love like 

you have experienced 

love like mine before

uninvited

strangely exciting 

to watch the stoic squirm

uninvited

det er noe med Alanis. 

som får oss jenter til å føle oss. STERKE. 

ikke prøv å forstå, gutta. 

vi snakker urkvinnelighet.

gjør vi.

En Goliat på Davids nakke kan aldri bli noe annet enn riv, ruskende galt. Kan det?

Det er en ting jeg ikke forstår. (Antagelig fler, men det lar vi ligge akkurat for nå).

Det ble slaktet en drøss med jøder under annen verdenskrig. Det var slemt. Stygt. Horribelt. Gruvekkende. Uforståelig. Få massakrer i historien har fått tilsvarende offentlig oppmerksomhet. Der Führer, Goebbels, Quisling og frk. Braun er blitt dyktig nedsenket i vår kollektive bevissthet. Det er mindre enn sytti år siden. Hvilket vil si at enkelte av dem som var i live den gang; stadig vandrer blant oss.

I det store og hele. Er det svært kort tid.

Idag rapporterer de på TV'n igjen. Som så mange ganger før. Gjennom lyden av spanske gramatikkfloker i hodet, knitringen i flammene bak ovnsdøren og vinden som hufser rundt hushjørnene hører jeg noen snakke om Vestbredden. Fatah. Røyke og vente. Hamas. USA. Vente og røyke. Israel. Fredsprosess. Mannen med hestekjeven og de hvite englekrøllene kommer til syne på skjermen. Han som har rapportert fra krigsområder verden over. I og utenfor krigssoner. Han som ble tatt til fange i Irak under Kuwaitkrigen. Han med den messende, bydende, intense, noe irriterende stemmen. Jeg vet at han vet hva han snakker om.

"Okkupasjonsprosess," sier han.

Det stopper opp litt. Lydene. Tankene. "Det har aldri vært tale om noen fredsprosess," sier han. "Det handler om okkupasjon. En eneste lang okkupasjonsprosess." Bosettingspausen på Vestbredden har opphørt, sier TV'n. Israelerne på Vestbredden bygger igjen. Som om de noen gang holdt helt opp. Forskjellen nå er at USA later til å hive inn kortene. Nekter dem ikke.

Jeg har vært der selv.

I Betlehem, som ligger såvidt over på palestinsk side på Vestbredden. De israelske sikkerhetsoffiserene som forhørte meg på flyplassen i timevis forsikret meg gjentatte ganger om at det ikke fantes noen kollektivtransport den dagen. Fordi jeg ankom på sabbaten, som holdes hellig. De "glemte" å fortelle meg at alle sjåførene av flyplass-shuttlebussene var arabiske, og dermed ikke var like opptatt av helligholdet. Den israelske drosjesjåføren kunne ikke kjøre meg inn. Han gjorde bare strupetegnet da jeg spurte om han noengang hadde vært der. Jeg måtte bytte til en palestinsk skrangletaxi for de siste fem minuttene.

Jeg har brukt timer og timer på å snakke med folk. Fra begge sider. Sett de åtte meter høye murkolossene som plasseres tett, tett inntil (helst innenfor) grensene til den lille klatten inne i Israel som er Vestbredden. Jeg har sett veisperringene. Sjekkpunktene. Fortvilelsen. Oppgittheten. Desperasjonen. Og de enorme ressursene, vakkerheten og pengene som finnes utenfor.

Det er kjipt nok å sitte i Norge og reflektere over hvorfor man ble født akkurat der. Mens kameraten som tilfeldigvis havnet i Somalia vasset i lik da han var elleve, og  han som havnet i Kongo ble torturert fordi han skrek om menneskerettigheter. Det er ikke rettferdig. Blir det aldri. Men Afrika er langt borte.

Forskjellen i området Israel/Palestina er at de bor ti minutter unna hverandre, og at deres Afrika gjerdes inn. Sakte. Sikkert. Verden vet, men handler ikke. Det er som da FN-soldater og verdenspressen beskuet slaktingen i Srebrenica. Eller i Mogadishu. Eller i Rwanda. De grep ikke inn. Vi grep ikke inn. Vi griper ikke inn. Selv om noen stenges inne. Bak et gjerde. Et gigantisk et.

Noen kontrollerer hvem som kommer ut og inn. Noen kontrollerer flyten av penger. Noen tapper noen. Som har mindre enn dem. Betydelig mindre. Storebror og lillebror. Goliat og David. Trampende på nakkene. Gnikkende i søla. Enkelte steder bor de endog nesten vegg i vegg. Kontrastene er mer enn grelle - og verden lar det skje. Vi lar det skje. Og har latt det skje lenge. Palestinernes eneste håp er at den internasjonale verden står opp for seg selv. Gir en ekstra leksjon i rett og galt.

Hvorfor gjør vi ikke det?

En av grunnene er sterke, jødiske marionettdukkestyrere i vår alles kjære supermakt der over dammen. En annen er utallige menneskers religiøse tilknytning. Til en bok som er blitt oversatt, tolket, omskrevet og redigert gjennom århundrer. En bok som forteller at folkene i Israel er noe helt for seg selv. At de er utvalgt. Den samme boken som snakker varmt om toleranse og nestekjærlighet.

På den annen side finnes det diverse krefter i vår kristenverden som som ikke retter seg etter Bibelens budskap om at "det følger velsignelse med å støtte Israel." En prest jeg kjenner har arbeidet i de palestinske selvstyreområdene over lengre tid, og er ikke spesielt vanskelig å få i snakk om emnet urettferdighet. Dypt religiøse jøder jeg kjenner er skamfulle over sine styresmakters håndtering av Palestinaspørsmålet.

Jeg kimser ikke av hvordan det er å leve med redselen for selvmordsbombere. Jeg kimser ikke av retten til historisk oppreisning for overgrep. Jeg registrerer samtidig at selvmordbombing er den drøyeste ytterkanten av desperasjon som finnes i krigføring, og at det er noen proposjoner her som er riv, ruskende galt fordelt.

Så galt. At det er uforståelig for meg hvordan et folk som bærer på den grad av historisk lidelse kan begå det samme folkemordet. Mot noen andre. Den eneste forskjellen er at det skjer sakte. Og at denne gangen - denne gangen vet vi. Vi fortsetter å beskue det. Uten å handle. Jeg forstår det ikke. Med min beste vilje.

Man snakker skadelidende barn her. Eksemplene er mange. De fleste ble født palestinere. Enkelte ble født israelere.

Opplysning mottas med takk. Dette vil jeg gjerne utfordres på. Dette vil jeg gjerne forstå.

La música de la vida

Tenker på hvordan han insisterer på å komme ut til et avtalt klokkeslett fremfor at jeg ringer på. Hvordan han veksler nesten scizofrent mellom tillitsfull kosing og utagerende drittslenging. Hvordan han tar bussen alene i skamkulda for å treffe oss. Gang på gang. Hvordan han bare er ti.

Radiostemmen introduserer UB40, med I'll be your baby tonight. Jeg har igrunn aldri ofret det en tanke at de har gjort noe annet enn den der infame og irriterende Red, red wine-låta. Jeg bare elsker det når radioen presenterer voldtatte versjoner av sanger som er viktige for meg. Spesielt når åsstedet er en buss jeg ikke kan hoppe av og tilogmed den nydelige strofen Kick your shoes off, do not fear, bring that bottle over here.. gir meg grinebitende grøsninger fordi det er lagt på en slik ekkel rytmemix som ikke - ikke; yter en eneste av bokstavene sangen igjennom rettferdighet, og den attpåtil synges med en perverst tannløs stemme som burde holdt seg til dansebandmusikk.

Beklager, Bob. Traumatisert. Klarer ikke høre den igjen på en stund. I'll still be someone's baby tonight. Tiåringen er jeg mer bekymra for.

(Jeg er forøvrig den første til å innrømme at mange har gjort versjoner av sangene dine som langt overgår dine egne. Dette var langtfra en av dem).

Til Bob.

Der skal roser aldri falle..?

Tidvis fristet til å spytte fremfor å fremme sitt syn på saker for å fremme andres forståelse av dem. 

Resignere? Uhm. Nei. Det kan man ikke.
Det kan man faktisk ikke. 

For det finnes en ro. 

Som beror på. 

At vi er tro. 

Mot det vi tror på.

Ingen frostnatt tar dens glød. 

Til et sted man er på vandring? 

Der hvor roser aldri dør.

Jeg kan vel sikkert spytte litt også. Iblant.

Salve a ti, Nicaragua!*

Bloggen min vil aldri slutte å bli en arena for introverte, mere og mindre meningsløse eksistensrefleksjoner. Har den fortalt meg. 

For denne gang er det imidlertid greit. Jeg kunneskulleburdehagjort. Nedfelt det alt sammen. Los todos. Nyansene, motsetningene. Pekt på hvor det spriker og hvor det bindes sammen. Nedfelt skillet mellom kjernestrider og digresjonspjatt. Tømt emnet for smutthullene å diskutere i. Det hadde blitt kjedelig. Og dessuten hardt arbeid. Dermed lar jeg skrulleriet ligge, og planlegger å fortelle dere en helt annen ting.

Scenario: I helga, en kortere stund på dekket av en danskebåt, en vederstyggelig én. En menneskelig gigantboks av en svinesti med førsteklasses fylleavskum, selvom det er en helt annen historie. Jeg sto altså der på dekk. Med avtagende panikkangst for de monstruøse tilstandene bak de tunge jerndørene bak meg, så på frådingen i bølgene og lot meg fjetre av digre snøflak, vakre som døden, dansende i indre ulikhet. Ingen like, det sies faktisk slik. Hvitt og hvitt mot et bakteppe av mørkemørkeblått. Filtsnø. Og jeg tuller ikke (vaffal ikke akkurat nå) - det snødde oppover!  Og det var satankaldt.

Det har seg nemlig slik, at når kulden biter som verst i kinnhuden, når solen går ned før arbeidsdagen er slutt, når selv dyktige Dr. Martens-støvler mister taket i asfalten under deg, bekkenløsnings-gange blir viktig å beherske, vinden gjør en transparent og det kjennes som blodet i årene flyter i skilpaddetempo, fordi det bærer på samme redselspartikler for å fryse ihjel som en selv, og når det; seriøst. Snør oppover.

Da finnes det en spire av grønt i meg. Som hvisker om en dag i februar. En dag jeg drar. Nicaragua i  mitt hjerte. Og jeg tuller ikke. Ikke nå heller. Drillos lille miniatlas forteller at det finnes en  innsjø der, som er den eneste i verden hvor det lever havdyr, og at landet som det eneste i regionen ikke lengre har urbefolkning. Jeg leste dessuten et sted at det var det nest fattigste landet i Latin-Amerika, nest etter Haiti. Og at de visstnok har verdens strengeste abortlov. Nulltoleranse. Uansett. Hestehandel med katolske mørkemenn. Voldtatte tiåringer som tvinges til å bære frem barnet etter loven.

Jeg skal hospitere i en nicaraguansk klasse. Bo hos en nicaraguansk familie. Frivillighetsarbeide i en nicaraguansk barnehage. Er blitt gitt knappe tre måneder. Og pengene er visstnok på vei fra lånekassen. Ikke primært som lån, men stipend. Hva gir du meg?

Jeg skipper vinteren. I det minste litt av den. Akkurat som planlagt.

Jeg føler meg heldig igjen, på tross av uker med overlast og uendeligheter av ting som skulle vært, skulle vært, skulle vært gjort. Tingelingpiken min forteller at dette er bra. Saker. Planen er å vende tilbake til norboersivilisasjonen en gang i midten av mai. Ankomme med våren. Med min årstid, faktisk. Når det spirer og knopper og gror og lukter våt jord og ren luft og forventninger om varmere dager i Norgeslandet.

Hasta luego, muñecas!

*Visstnok navnet på nasjonalsangen, som på norsk blir noe slikt som "Hail til deg, Nicaragua."

Nei. Føkk. Det er ikke alle saker jeg må tenke over igjen.

[Obs: bør leses som etterslep til innlegget om "Vi skulle kysse som han Jesus græt" (forøvrig fritt omskrevet etter tekstene til Stein Torleif Bjella, "vårt lille Norges Dylan" fra Ål i Hallingdal. Dylan for folk flest. Sa jeg det? Nei. Det var visst en annen)].

Jeg skulle ønske at alle som leste denne bloggen puttet tankene sine om det som ble skrevet ned i et kommentarfelt. Det gjør de selvsagt ikke. Jeg skulle ønske dem som følte seg truffet av at jeg ikke kan fordra tankegodset og flokkmentaliteten som følger med meget av vår verdens kristentro lot meg få vite det. Det gjør de selvsagt ikke.

Så; for å understreke for dem av dere som fikk pigger og fant meg ubrukelig: Det er ikke dere jeg ikke kan fordra. Men det finnes et dyptgående dilemma i livet til ei som relaterer så sterkt til så mange som er en del av den kristne tradisjonen; uten selv å være en del av den. Fordi hun er glad i dere. Nettopp derfor.

Det syntes unødvendig å understreke hvor mange av dere som er utmerkede, rause, gode familiefedre, -mødre og medmennesker. Det syntes unødvendig å nyansere med å fortelle at jeg har tatt med utallige verdier fra en verden til en annen, fordi jeg finner ivaretakelsen, familievarmen, ærligheten og ydmykheten uvurderlige. De er viktige i min hedenske tilværelse, men det syntes ikke nødvendig å påpeke. Kanskje var det det likevel?

Jeg forsøkte å formidle noe som er avgjørende for meg. Mer avgjørende enn svært mye annet.

Hvordan jeg i en tilværelse blottet for kristentro, har lært meg å forstå at det ikke er hva vi tror på som forener oss, men hvordan vi møter hverandres tro. Hverandres oppfatning av tilværelsen. Min erfaring med  konservativ kristendom, den senere flukten fra den og den ennå senere aksepten av den, har lært meg noe som er viktig for langt flere enn meg.

Kjærligheten og respekten mennesker imellom kan brukes til å bygge broer over hva det skulle være. Religiøse forskjeller. Etniske forskjeller. Kulturelle forskjeller. Hvordan vi møter hverandre er så uendelig mye viktigere enn forskjellene vi bærer på. Om vi til overmål er istand til å respektere hverandre, ikke bare tolerere, er vi kommet lengre enn langt. Vi har syvmilsstøvler på.

Det betyr langtfra at vi er enige om alt. Hvorfor skulle vi? Hadde det eksistert noe som het fremskritt i det hele tatt om vi alltid var? Om aldri noen hentet deg inn fra den andre siden og stilte spørsmål om hvorfor du var deg?

Argh. Merker at jeg kunne ha skriblet om dette i en omtrentelig uendelighet, og bestemmer meg for å spare dere for. Mener disse linjene utdypet det mest nødvendige. God kveld, folkens. Takk igjen. For denne gang.

Educación dificíl. Flyktige stjernehimmelhåp.

Jeg sa det var viktig. Å holde fokus. Å ikke miste troen på seg selv. På at det nytter. At vonde erfaringer kan snus til positiv ballast. At det var hans eget valg. Hans egen lykkesmie. At det fantes verre ting. At han kunne vært en annen. (Hvorfor sa jeg det? Sant nok, men han er jo seg).

At han måtte være varsom. Observant. Holde nakketak på seg sjøl. At jeg visste at det fantes urettmessig tunge bører på de unge skuldrene, men ikke umulige. At noen hadde greid det før han. Tusenvis. At han stadig var unik.

At vi var der. At vi alltid ville være. At han måtte holde fokus. Skille viktig fra uviktig og snu ryggen til dem som solgte sjela for femtilapper eller en dose hvitt. At det var viktig. Viktig. Ikke glemme Karlsvogna.

Jeg tror jeg sa de riktige tingene. Lot han forstå at folk tar på vei fordi de bryr seg. Ikke for å anklage eller begrense. At vi alle har vårt, selv om det sjelden synes på utsiden. Jeg tror jeg gjorde det greit. At jeg ikke belærte for mye. At han ikke følte seg som en alien da jeg gikk.

Likevel er jeg langtfra sikker. Og vet at jeg ikke kan bli. Før han om år og år og år kanskje forteller meg hvilke brøkdeler som gikk inn og som gikk hus forbi. Og om noen av brøkdelene var mine. Ord. Hvordan skal en kunne vite sånt?

Antagelig det mest fortryllende, og samtidig mest frustrerende med relasjoner mellom folk. Særlig når man selv er den som skal forsøke å åpne synsrekkevidden bak fortvilte øyne som møter ens egne. Man blir aldri utlært. Aldri.

Søstre. PompelPilt. Rørekøller. Tullefanter. Latterdverger. Tbilisi time.

Jeg hadde ikke glemt at jeg savnet folket her. Men jeg hadde kanskje glemt hvor mye. Deilige, rare, underfundige, vakre, loslitte Tbilisi. Byen min. Stedet jeg på et vis ble voksen og lærte at uturistiske ting er mer lærerike enn et sted for gjennomreise. Selv språket, de underlige strupelydene, kjappheten og rariteten fremstår med ett som en lenge kjært og savnet venn.

Og vennen er som før. Det glorete, blinkende, jåte TV-tårnet i åsen (som alt til tross pleide å få oss til å føle at vi var kommet hjem igjen) har imidlertid fått en ny nabo. Et blinkende, neonpreget, digert pariserhjul med en fabelofantastisk utsikt fra toppen. Over elva er en ny gangbro. Noe mistilpasset, men designeraktig, kanskje? Litt som eggepresidentpalasset til herr Misha.

Zura har endelig har et fungerende og betalt prosjekt på gang med marionettdukkene. Favoritten denne gang ble "Stupid Giant", en dukke med enormpupiller, keitete halvbolekropp, mage og hårtuster. I stykkene uttaler han visst alltid negative ord. Som corruption. Eller militarization. Smak dem. Babusjkaen i badet skrubber like hardt som hun pleide og ga meg klem og komplimenter da jeg kom, drikkevanene er omtrent som før, trafikken er stadig mer enn sinnssvak, vennene mine like deilige, gjestfriheten like umåtelig, Kaukasusfjellene like magnifisente og livsrytmen like ubesværet sakte.

Det ble tre dager, bare. Men resultatet ble langtfra verst. Byen og folket her lever i en rytme som ikke passer meg direkte dårlig. Planer endres fortere en sokkeskifting, et glass er aldrialdri å forakte, noen timer med gode venner, en skål eller en god vits er evig attraktivt. Både klokken to, tre, fire - eller seks. Ukedag såvel som helg. Hvorfor ikke se solen stå opp over mellommenneskelige relasjoner?

Det kan fort slå en at den abnorme arbeidsløsheten imellom kan gi seg utslag i noe positivt. Det trenger ikke bety at en har rett.

Denne gangen bar imidlertid med seg en liten justering. For jeg hadde med meg ei. Et av mine mest unike mennesker. Ei slik ei som gapskratter fremfor å rødme når rullestoluvennlige Georgia får oss til å tryne i en trapp. Eller mengder av fortauskanter og brostener må forseres med ytterst velfundert tålmodighet. Tett inntil dagene så hun det hele med sine øyne, godt påveihjulpet av mine erfaringer, relasjoner og historier.Og jeg var ikke den eneste til å føle Tbilisitid i særklasse. Akkurat DET. Unner jeg alle smått fortapte sjeler på vår lille klode.

Å ha en som hun.

Takk og skål, georgierland.

Gmadlobt. Gaumarjos, Sakhartvelo.

Nordboerintegrering lenge leve.

En ung afghaner henvendte seg til meg sånn ganske uten videre utenfor Papirbredden isted. Fortalte at han gikk forberedende kurs til videregående skole, skulle starte opp på Drammen videregående fra høsten som kommer. Hadde vært i landet i tre år, var 21, drev og flyttet hit fra Skien, men hadde ingen norske venner. Etter tre år.

Det hadde han imidlertid forsøkt å gjøre noe med, blant annet hadde han henvendt seg til et utall butikker; blomstersjapper, mix-kiosker, og sagt han kunne jobbe for dem uten å få betalt. At han bare trengte å komme i kontakt med noen utenfor det afghanske miljøet hvor han aldri fikk trent norsken sin. Men ingen trengte det han kunne tilby. På tross av at han snakket både russisk, engelsk, pashto (afghansk) og helt høvelig norsk.

Han kikket litt oppgitt, men samtidig intenst på meg og sa: "probblemet her i Norge, vet du.. er at de ikke stoler på deg. Men jeg er til å stole på, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få nordmenn til å skjønne det!"

Og hvordan skal vi finne ut av det om han blir avvist overalt? Fabelaktige sukkertoppstrødde integreringspolitikken, kan jeg plukke deg - istykker?

Vi skulle kysse som han Jesus græt.

Puh. Jeg har vært borte litt. Helt til jeg rakk å trekke pusten. (Og psykisk kan du forresten værra sjæl)

Alle som kjenner meg vet at jeg er grei. Mange vil dessuten supplere med adjektiver som søt, idealistisk og sjarmerende. Mild, søtt naiv og samvittighetsfull? Søt, hjelpsom og diplomatisk? Søt og snill. Iblant drar de det helt til pen, klok, raus og reflektert. Men ikke sexy. Eller sarkastisk. Eller fandenivolsk. (Mindre flatterende adjektiver kommer selvsagt undertegnede sjeldnere for øret, da folk fortrinnsvis benytter dem andre steder enn i mitt nærvær).

Jeg blir tidvis oppfordret til å provosere mer. Iblant tenker jeg at jeg skulle. La være å ta så mange hensyn. Skrike mer. Fortelle hva som gjør meg sint, hvilket slett ikke er lite. Før jeg i neste tankerekketanke bestemmer at det ikke er strevet verdt. Å la energi gå til spille i sinne.

Iblant skulle jeg likevel ønske jeg hadde det nødvendige motet til å fortelle folk at jeg ikke bryr meg. Kikke litt skjevt på dem med et skeptisk rykk i venstre munnvik og si: "Hei. Du kjeder meg. Kan du slutte å terpe på svette treningssentertanker, interiørpjatt og skatterater? Kan du skaffe deg et liv? Vennligst."

Jeg kan eksempelvis ikke fordra kristenfolket. Bibelbeltet. Flokkmentalitet. På den annen side tiltrekkes jeg ofte av mennesker som nærer en ytterst ubendig tro på noe, det være seg Gud eller hans alter ego Allah, menneskerettigheter, ungdomsarbeid, prosjekter en selv har satt igang eller musikken en selv lager.

Jeg kan ikke utstå selvsentrerte folk. Jeg må likevel medgi en viss tiltrekning til dem som er opptatt av å være gla' i seg sjæl. Jeg irriterer meg grenseløst over grunnhet, overfladiskhet og manglende engasjement. Samtidig skulle jeg iblant ønske jeg hadde evnen til å være tilsvarende intolerant, da det må gjøre mange ting svært enkelt. 

Jeg levde først i én verden. Så flyttet jeg meg. Fant en annen. Siden har jeg funnet fler. Og fler. De går alle over i hverandre. De deler alle gjennomgripende likhetstrekk, men har samtidig fundamentale forskjeller. Jeg blir iblant fortalt under litt oppsperrede øyebryn at jeg jammen ferdes i mange ulike og motstridende subkulturer. Jeg vet det. Jeg vil det. Jeg trenger det. 

Helt siden noe og noen forsøkte å fortelle meg at: "Dette, jenta mi. Dette er veien, sannheten og livet," og jeg fant ut siden at det ikke kunne ha vært mere feil, har jeg bare hatt et valg: Å skape min verden, fremfor å tilpasse meg noe som alt er. Å gjenta til det kjedsommelige for omgivelsene og meg selv (særlig meg selv), at en slik og slik og slik levemåte: "Passer meg ikke". "Funker ikke for meg", sier jeg. "Respektér meg, og jeg respekterer dere". Mens jeg egentlig har mest lyst å skrike til alle religionsidioter der ute at, "Fatter dere det ikke? Ser dere ikke hvilken tvangstrøye dere lever i? Hvilken livsløgn? Ser dere ikke at dere må bli kvitt? Gjøre som jeg?!"

Jeg innser likevel hvilken trøst det finnes i å tro på noe større enn seg selv. At man trives i sin sannhet. Like lite som jeg kan bestride at enkelte mennesker liker å selge kroppen sin, og hverken har problemer eller ettervirkninger fra det; like lite kan jeg bestride at måten mange velger å leve sine liv på er feil. Hva skiller deres sannhet fra min? Vi fungerer tilsynelatende fint, dansende på hver vår?

Jeg ser begge sider. Tar inn alle vinkler. Har levd og lever med bena godt plantet i både høyre og venstre grøftekant; samtidig. Fort gjort med strekk i de indre lårmuskla. Det skal lite til å bli sliten av.

Alle mennesker er imidlertid avhengige av en eller annen ramme å bre seg utover fra for å ikke gå i oppløsning, levitere, gå opp i røyk. Neste punkt på løsningslista er dermed å sette en tykk, absolutt strek ved grunnleggende menneskerettigheter. Og jeg kan ikke på noe tidspunkt rokkes i min tro på at det er en fungerende ramme for vår verden.

Derfor blir vi aldri enige om homofilisaken, aldri enige i Palestina/Israel-spørsmålet. Hvilket jeg må respektere. Tolerere. Akseptere. Jeg forstår hva tankegodset består i. Jeg kan stadig ikke fordra det. Tankegodset. Jeg nærer endog en dyp og ektefølt kjærlighet til mange av dem som proklamerer det. Uten å blunke.

Jeg tror på Jesus som historisk person. Jeg tror han var usedvanlig, svært sjelden. At han bar med seg en enorm kjærlighet, respekt og raushet for sine medmennesker. Jeg tror også at han var litt smågal; hvilket ikke forkludrer forestillingen om at selv tårene hans var fylt til randen av omsorg, forståelse og lidenskap.

La oss kysse mer. La oss kysse som Jesus gråt.

otoño magnífico

Det har pøst ned i timesvis. Utenpå vinduet renner det vertikale, tynne, klare bekker, og i skinnet fra ensomme gatelykter ser jeg de tunge dråpene falle og falle og falle, omgitt av løv og løv og løv i vakre, sterke høstfarger, blanke av alt vannet, lett hutrende i høsten som meg selv. Det er så fint.

Mon tro en skulle legge i ovnen?

Morgenen etterpå.. skulle jeg våkne til et sprakende høsteventyr av en nybadet verden og føle meg akkurat passe lykkelig.

(Til å minne seg på neste gang en sukker over høstregnet og undrer seg over hvorfor det enkelte dager bare er matt og grått og tungt regn. Og intet annet.)

fønni people at the northern suga'top

et blad jeg leser melder at siden 1990 har den materielle velstand i det henrivende, lille landet vårt gått kræisi. klesforbruket alene har økt med 90 (90!) prosent. flyreisene som globaliserer oss (og muligens hadde en åpning for økt, global innsikt) er tredoblet, hvilket også gjelder møbelshåpping. er vi virkelig blitt så forbanna interiøropptatte? vi er vel det.

husholdningsavfallet har imidlertid økt med fattige 83 prosent.

det mest fønni. er egentlig at vi er veldig klare på hva vi ønsker oss mest av penger og tid. vi vil ha tid. men blir stadig rikere.

selveste dostojevskij; benektet aldri at mennesket var motsetningsfylt. fjodor snåsamann.

KARPE DIEM, amigos!

grados de insuficiencia

[eller egentlig. betraktninger. omkring løvetannbarn]

det var der. hele tiden. 

tidvis vemodig, tidvis stikkende og mer intenst. som en fornemmelse. tilstedeværelse. som en klissete, igleaktig masse over buene i skulderpartiet, eller som slitasjeresistante superlimrester på fingertuppene. gjennom høstløvblader og blåkalde solstreif. med en snorkende medpendler i togsetet. med koss-pryd over kraniet på vei til bøkene. bak hennes egne smil. over kanten av et glass.

bar hun vekten av det. 

hun visste hun ikke var kvitt. men ønsket det heller ikke. ville ikke, kunne ikke bli. på tross av vissheten om at et menneskes lykke måles mot en selv, og kun det; visste hun at behovene deres ikke løy. at byrdene bak de unge smilene var ekte. at de spirende livene var kompliserte. allerede. 

men hun kunne ikke leve det. selv for dem.

hun kunne ikke bære smerten deres. kunne ikke flytte føttene. samme hvor små de føttene var. samme hvor mange tanker, solstreif, stjernestøv og månestråler hun sendte. kunne ikke plukke dem opp fra der. kunne ikke gi dem en annen virkelighet. kunne ikke redde dem. alene. hun måtte tilgodese seg selv. av ren nødvendighet. 

alt fordi. en må ta vare. 

på seg selv. 

alt fordi. de må få vokse. 

med seg selv.

det gjør det aldri mindre vondt.

men det gjør oss sterkere.

Veien, sannheten og livet; the easy one.

[ 'So, you don't think that dreams are relevant or indispensable?' 'It still depends upon whether we are lookin' for them outside ourselves, or inside.']

Jeg nyser, drikker rooibos-te med overdrevne mengder honning og sitron, mens jeg sikler og koser meg over spanskbøkene. (Nerdete? Tja. Antagelig. Gårsdagens ølinntak og gode selskap taler vel egentlig for det motsatte). Jeg er det man ofte omtaler som dett i desa. Uansett:

Samtidig (for jeg kan nemlig gjøre en hel del på en gang, når alt kommer til alt, er jeg tross alt kvinne) slenges en og annen tanke tilbake på et halvår rundt om i Kaukasia, mest Tbilisi. Et fint et. Stort sett. Jeg minnes han der blonde, krøllhårede tsjekkeren med den lille munnen, sjefen min de siste månedene hos NRC. Han som behersket både dansk(!), russisk, og muligens mer etter normalen; engelsk og tsjekkisk. Og litt til. Språkfrik. Jeg tror han tok dem lett. Lettere enn mange.

Jeg minnes da han fikk høre om fremtidsplanene som spanskstudine, hvordan han løftet hånden, rettet litt på brillene - som han hadde en noe eksentrisk vane med å plassere et sted mellom hårfestet og øynene og stadig dytte og flytte på - og responderte med: "Ah, so you're doing it the easy way?" Kanskje han syntes brillebæringen var tøff, kanskje var det ren pragmatisme. Nah.. neppe. Det er riktignok kortere vei fra foran øynene til pannen enn fra på hodet og rundt halsen; slik de fleste midlertidige brillebærere smykker seg. Jeg tror det var mer som flosshatten det var viktig for han å bære da han var yngre. Merkevareviktighet. Jeg ble aldri ble klok på om han bedrev virkelighetsspill eller om han var genuin og raus. Han var i det minste aldri kjedelig. 

Kanskje gjør jeg det the easy way, sjef. Det er unektelig godt å konsentrere seg om kun ett fag oppi alt det andre fine miksmakseriet som er livet mitt. Jeg trives, skjønner. Og jeg er stolt av at jeg kom hit, samme hvor lettvektig gud-eller-hvermansen skulle tenke eller mene det var. Stolt av dit jeg skal, på tross av at huggingen i fremtiden foreløpig ikke har manifestert seg i mer enn abstrakte og vage konturer. 

Jeg vet jeg kommer dit. At jeg får hugget den frem til sist. Imens er jeg glad for å sette pris på selve veien. 

(Ok, da. Jeg tok litt hardt i om det med sannheten. Den er helt deres egen. Jeg har min).

Schærlighetsmangfoldigheter

Den mangeårige psykologen og forfatteren Jesper Juul, som har fått bøkene sine oversatt til et utall språk, opplyser at maksgrensen for hormonelle besettelser* er to år.

Jeg undres dermed litt på hvor mange av forholdene omkring oss som er basert på nettopp det. Hvor mange som opplever en en slik besettelse i løpet av et liv. Og hvor mange av dem igjen som mangler gangsynet som skal til for å ikke gjøre forhold ut av sakene. Gangsyn og gangsyn. To år av pur lyst er vel heller ikke å forakte. Såfremt sårene er mulig å gro. Hvilket gjelder de fleste. 

Alvevakre Lena Endre hevder på sin side at vi er for opptatt av å finne den store kjærligheta. Hun er gift for fjerde gang. Og har det fint på tiende året.

Hennes indiske venn i arrangert ekteskap, forteller dessuten at han stadig blir mer glad i sin kone. At sexlivet var rart til å begynne med, at det har blitt bedre, og at han tenker det kan bli riktig så bra om de bare får øvd seg litt.

Hormonelle besettelser? Jeg har hatt.

Den store kjærligheta? Jeg har jaktet.

Å vokse glad i noen? Jeg har gjort.

*Medgir at jeg falt for ordvalget der. At man liksom umiddelbart vet hva han snakker om. Er det bare jeg?

! FoRgLeM mEg Ei !

Jeg ryddet i bilder her forleden. Og klikket meg uten videre refleksjoner inn i mappen fra 2008 og videre til Lima. Jeg hadde ikke tenkt det skulle gjøre vondt.

Leidy var tretten år den gangen. Og høygravid. I Limas forsteder og slumstrøk er dessuten små søramerikanere enda mindre. Magen hennes befant seg aldri spesielt langt over bakken. Og vi var usikre på om hun forsto hva livet som spiret der i midten av henne innebar. Historien om hvordan hun ble gravid var fylt av selvmotsigelser og underlige fakta. Hun grenset til det ekstreme i behov for voksenkontakt.

Bertha var noe eldre og allerede mor til storvokste, lille José Esteban. Han var omtrent halvparten morens størrelse. Jeg minnes stadig blikket i det brede, markerte, viltre, nydelige; og til tider frydefulle fjeset hennes. Særlig da jeg spurte hva sko var, mest for å konversere med min snublende nødspansk; og hun smilende og trist på samme tid svarte med å fortelle meg at hun ikke hadde noen. Hun hadde slippers som hun brukte sokker i, dog.

Så var det henne som trodde hun skulle jobbe som hushjelp, helt til det gikk opp for henne at søsteren hadde solgt henne til prostitusjon. Hun var mor, men så ikke poenget med å anstrenge seg på senterets skole. Intellektuelle evner var noe hun aldri var blitt lært verdien av. Eller henne som bare hadde blitt gravid med kjæresten sin, han som også var femten år.

De smilte mot meg fra et utall forskjellige bilder der på skjermen, og intensjonen om sletting og opprydding ble pulverisert i takt med minnene som plutselig gikk til frontalangrep på bevisstheten min. Det var som de ropte at jeg ikke måtte glemme dem, ikke måtte slutte å bry meg, ikke slutte å se dem.

Jeg tenkte på hvordan jeg kunne være der den gangen og se, dra videre. Dra hjem. Til et trygt sted med innlagt vann og strøm. Til et sted jeg kunne tenke på hva jeg ville bli og hva jeg skulle gjøre; fordi alle primærbehovene mine og mere til var dekket. Jeg tenkte på hvordan det motsatte er virkelighet og dagligliv for dem og en urovekkende stor andel av små mennesker på kloden vår. Jeg tenkte på hvordan de ble igjen.

Jeg tenkte på hvor lite jeg gjør. Og på alt jeg kunne gjort. På alt vi kunne gjort. Det gjorde vondt.

Som en ytterst liten samvittighetsdemping, kanskje av ren og skjær godvilje eller bare så enkelt som å minne seg selv; gruppebildet av dem henger nå på hyllekanten i stua. Og nei. Jeg gjør ikke det. Bilde eller ei. Jeg glemmer dere ikke.

Christine og jeg bak, ellers ingen over atten. 

Ruth og Bertha. Begge mødre. Til hver sin skjønne gutt. Sytten og atten år. 

Hvilket betød at tiden på senteret var i ferd med å løpe fra dem, og at neste skritt var store, vide verden.

Tett inntil dagene.*

"Jeg undres om det egentlig er normalt å være så glad i barna sine som jeg," sa moren min her forleden. Først tenkte jeg bare på hvor traust og uforlokkende kjedelig det hadde vært om alle gikk rundt og var normale sånn hele tiden. Så tenkte jeg at jeg har hørt omtrentlig den tanken formidlet mange nok ganger til å undres over hvorfor et nesten irriterende stort antall mennesker er nettopp det. Vanlige. Normale.

Skaff dere et liv!

Finn dere selv, for f... Bli litt mindre grunne. Litt mindre vanlige. Litt mer bevisste; og samtidig litt mer tolerante. Litt mindre som folk flest. Vi skulle ha gjort opprør, skulle vi. Mot folk flest. Mot konservative partier som smykker seg med fremskrittstitler når politikken de står for er langt mer nærliggende å forbinde med neandertalere og tilbakegang.

Tøv tilside. Moderlige kjærlighetsbrønner av et slikt kaliber som hun min er: Sjelden Vare. Hun er langtfra spesielt vanlig. Og hun har få tendenser til å vende kappen etter vinden. Hvorfor skulle hun? Det er noe av det jeg elsker henne for.

*I anledningen snillstjålet fra Mustafa Khans bok som vent og vakkert omhandler hans mor og hennes livsløp. Anbefales!

(nei. har stadig ikke bestemt meg om det der med surrogatmødre. kan ikke bare alle adoptere?)

det er morgen. søndagsmorgen. sakte søndagsmorgen.

en slik en som bare kan nytes til fulle om resten av uka har passert i et tilstrekkelig hastig tempo. en slik en som starter med å prikkfrigjøre kåken for eventuelle uhumskheter fra kvelden før og bærer i seg minner om en fortreffelig lørdagskveld med det beste fra flere verdener. en slik en som har langsom frokost bestående av langsom mat rett før tolv, ikke mindre enn to ukespresseblader tilgjengelig; samt et rolfekryssord som pompel tilslutt får assistanse fra pilt til å komme gjennom. med svart penn. og kun tre overstrykninger.

kvarme (geir, ikke biskopen, det skulle tatt seg ut) har skaffet seg to små jenteskjønniser, hjulpet frem og ut i verden av en amerikansk surrogatmor. han beskriver forøvrig seg selv som religiøs, men mangler både gud og kristentro.

å være religiøs handler om å ha en religion, evt. å ha en hellig overbevisning.

om det overlates til en selv å definere om ens overbevisning er hellig eller ei, trenger det dermed ikke ha noe med en gud å gjøre. jeg er nemlig hellig overbevist om at min Moder Jord er sin egen gudinne, med sin helt særegne syklus og balanse som det foreløpig ikke er oss (i det lange løp) ubetydelige mennesker gitt å ha avdekket den fulle sannhet om. hun er det nærmeste jeg i min bevissthet kommer hellig.

jeg holder dermed muligheten åpen for at også jeg er religiøs.

andre glade bladmorgenlesere vil kjapt kunne ta meg i å være på etterskudd. jeg innrømmer derfor her og nå at bildet ikke er av aller nyeste dato. men akkurat like eventyrfrokost som idag.

hun der damen til siramyhre, forresten, cathrine, dere vet, hun som helst leser hele forfatterskap fremfor utvalgte bøker og har mange og velfunderte meninger om mangt. hun tenkte mye fornuftig om surrogatene i dagens dagbla'

fikenkaktus. kaktusfiken.

jeg spiste nettopp en slik:

joda. den kommer fra fikenkaktusen og kalles kaktusfiken, selvom den også kan kalles kaktusfrukt. den kan være både gul, grønn og rød og var digg. absolutt. litt grynete konsistens, minnet om vannmelon.

internettet sier den har mange, tynne kaktushår med mothaker utenpå skallet, slik at man skal være forsiktig med å ta for mye på den. dårlig gjort at ingen fortalte meg det! 

jeg har kaktushår i venstre munnvik.

vestigio

woke up and for the first time the animals were gone

our clocks are ticking now so before our time is gone

we could get a house and some boxers and on the lawn

we could make babies and accidential songs

i know i've been a liar and i know i've been a fool

i hope we didn't break it, but i'm glad we broke the rules

oh, i know that i've left you

in places of despair

oh, i know that i love you

so please throw down your hair

at night i trip without you

and hope that i don't wake up

'cause wakin' up without you

is like drinkin' from an empty cup

futuros y tragasables

jeg har gjort student av meg. sånn helt på riktig. for første gang. i en annen by.* ikke så langt fra her.

igår var det øsepøshøljregn da jeg kjørte til skolen. sånn skikkelig vått et; hvor regndråpene faller så store og tunge og tette over viskerne at frontglasset aldri er skikkelig gjennomsiktig og alle biler automatisk kjører bittelitt saktere fordi ingen egentlig har den sikten de trenger.

sånn litt over halvveis ga det seg noe. gjennom et stadig småtåkete frontglass så jeg himmelen revne litt over der. og litt til. der borte over Borre var det sol. strålende sol. over skolen min.

mens Shane MacGowan la stemmen i melankolsk leie over høytalerne og sang "dreamed a dream by the old canal, kissed a girl by the factory wall", følte jeg meg så heldig. og det slo meg at jeg har tenkt slik ofte i det siste. og at jeg antagelig har repetert i det kjedsommelige. kan slike ting sies for ofte? sikkert.

men jeg er det. heldig.

jeg flirer over min nyvunne studenttilværelse, nyter at dagene ikke er åttetilfire (som om de har vært det på en stund.. jeg hverken vil eller kan slutte å glede meg over det), har fått middelmådig fadderomvisning, møtt gamle kjente og undret meg over hvor liten verden egentlig er, utvidet telefonboka betraktelig, bistått oppriggsgruppa til Big Bang i regn og vått, ikledd gommistøvler og brede smil og er støl i lår og overarmer og hadde en helt flott konsert hvor jeg gledet meg smått over at ikke absolutt alle er nesten ti år yngre enn meg. overraskende nok kan en hel del alderskonkurrere og vel så det.

hvilket ikke betyr at å drekka ser ut til å være noe dårligere alternativ til det meste og for de fleste. man er jo student, må vite? konsert i duskregn med en småhes Greni og rattplaner hjem er også fint. jeg krysser kløvertær for at jeg ikke har levet for lenge til å nyte det i sin fulle bredde. kanskje det er stikk-om?


*som etter nærmere ettertanke langtfra er noen by, ikke engang et tettsted, men et sted midtimellom to små byer hvor noen har bestemt at de skal samlokalisere hele Vestfoldhøgskolen. Bakkenteigen, heter det. eneste kjipe er at kollektiven dit er skranglete. evt. at jeg er bortskjemt med kollektiv etter å ha forholdt meg til Drammen-Oslo i år og år.

krampestrødd. familielykkeligheter.

det er noe i alle familier. i min er de uenige om hva tilgivelse er. det står mellom å anta at all tilgivelse fører til full forsoning, lykke, glede og "enstorgladfamilie" og,

å tenke at man kan tilgi; uten å forsones. omtrentlig noe slikt som å være; forsont med seg selv? ikke bitter, ikke hatefull, ikke sint. lengre.

jeg synes det er en fin tanke. og jeg tenker at man ikke alltid trenger å være så (unnskyld ordbruken) innhelvette krampeaktig med den der "storegladefamilien". at man må la folk få leve sine liv, bestemme slike ting selv.

når alt kommer til alt er det nemlig det jeg stusser mest på; hvorfor noen hevder sin rett til å synse seg så veldig på andre folks private valg, avgjørelser og relasjoner.

og mene at det er feil.

stjerneregn

underfint, sensommer-rent, lysegrønnkledt. mildt.

oh, but if I had the stars from the darkest night

the diamonds from the deepest ocean

I’d forsake them all for that one, sweet kiss

all I'm wishin' to be ownin'

Lyskrigeres ønskekvister

En samtale bak en på bussen. To ramlesjeler med nasale stemmer som beveger seg fra vennskap (ubrukelige sådan) til forstillelser til hårstrikker og røyting. Til jazzen på Kongsberg. Det fortelles om han som hun ikke tør vise seg med omkring der. Han som har et rykte. Han som er langhåret. Lurvete. Om folk som tror de vet.

Mens det halvskakke operataket i Bjørvika flyter forbi i bedagelig, sakte sommerkveldsdis, tenker jeg at jeg aldri skal falle meg inn å ikke vise meg med noen; fordi noen kunne tro.

Så finnes det de der anledninger i livet hvor en tvungent må regne slikt inn i virkeligheten sin likevel. Anledninger hvor en innser umuligheten i å ignorere alle slike tanker. Tomrommet der ærlighet ikke nødvendigvis varer lengst og den egentlige og direkte virkeligheten gir flere sår enn gavn.

Tanken på det liker jeg  ærlig snakket (unnskyld, skrevet) dårlig nok til å håpe at jeg for all fremtid vil evne å krysse det antall slike anledninger som kommer i min vei; med min noe pikeaktige verdensanskuelse og integritet* i behold.

[Reality has always had too many heads]


* integritet, -en (uskaddhet, ukrenkelighet)

Middelhavsidylloter; "du var en sang i mangel av ord.."

Varme. Ikledd havbris. Vulkanlandskap. Svart sand. Gresshoppesang. Lave, idylliske sandstensbygg. Undervakre solnedganger. Smale veier med ATW'er og andre sydlandsk aggressive kjøretøyer. Små, lysegrå duer med lyseblå bryst kurrende ved en bassengkant. En god bok om Kaukasia. Nerdekunnskap. Underfundige, vakre venner som ikke gjør en selvbevisst. Fint og berettiget savn.

Så tenker jeg som så. At det er selve livet.

Samtidig undrer jeg hvor lenge altomsluttende harmoni er gitt å vare. Tenker at det kan ta slutt. At det finnes noe vondt i alt godt og motsatt. At det kommer kamper.

Men jeg er ikke redd. Ikke lengre. 

ballade om en spinkel fyr

[ som den dylanidioten jeg er, slo det meg at detta kunne være gøy på norsk. vel. ]

du går inn i rommet
med blyanten i handa
du ser noen som er nakne
og sier "hvem er den mann, a?"
du prøver så hardt
men du skjønner ikke helt
akkurat hva du bør si
når du stikker

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

du tar opp henda
og spør "ereher det er?"
noen peker på rei og sier
"det er hans"
og du sier "hva er mitt?"
og noen andre sier "hvor hva er?"
og du sier "goe gud;
er jeg her helt aleina?"

du leverer inn billett

for å gå og se på nerden
som straks rusler opp te deg
når han høreru snakke
og sier "åssen føles det
å være sånn en frik?"
og du sier "umuli"
for han gir rei et bein

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

du har masse kontakter
blant tømmerhoggera'
de gir deg fakta
når noen angriper forestillinga di
men ingen har resspekt
de forventer uansett
at du skriver en sjekk
til fradragsberettiga veldedighet

du har hengt med professorne
de har likt blikka dine
med store advokater haru
diskutert kjeltringer og spedalske
du har vært gjennom alle
bøkene te F.Scott Fitzgerald
du er vitterlig vel belest
det vet vi

men det er no' som skjer her
og du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

vel. sverdslukern dukker opp
han korser seg og kneler
mens han klikker høye heler
og uten mere dilldall
spør han "åssen gåre'?"
og sier "her haru halsen din tebake
takk for lånet"

så seru den enøyde dvergen
som skriker ordet "NUH"
og du sier "av hvilken grunn?"
og han sier "hvordan?"
og du sier "hva betyr detta?"
han skriker tebake "du er ei ku;
gi meg no melk eller stikk

for det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

vel, du går inn i rommet
som en kamel og rynker panna
du putter øya i lomma
og nesa på bakken
det skulle vært en lov
mot at du dukket opp
du skulle vært tvinga
te å bruke øretelefon

det er no' som skjer her
men du vetke hva det er
eller gjør du, mister jonas?

om havpissing. og tilpassede blomsterhjerter.

[ 'cause somethin' is happenin' here, and we know too well what it is. don't we, mr. jones? ]

det har tatt tid.

men jeg er i ferd med å lande igjen. i ferd med å akseptere lokaldebatter og motemuggsnakk, surmuling på skatten og interiøridioti, tunneltolkninger og familiestifteri; overbefolket klode? nåvel. kollektivt ansvar. tja. hva med miljøgrisingen? liksom det hjelper om jeg putter plasten og annen inkompatibel shit i forskjelligfargede bossbøtter når BP kliner rundt i hele Mexicogulfen og regnskogslungene utsettes for daglige drap.

i ferd med.

jeg har sett lite til vinteren i år, og omtrentlig drevet dank mellom netter, pensumsider og ordtellingsfunksjonen i Word siden midten av måned tre. hjemstavnlanding var ikke i bevisstheten før i den femte. vi teller alt juni og tidlig sommer. folk bruner seg, slanker vintervalpefett og stresser med bikinilinjene. jeg? stadig elfenbensbleik, sett bort fra nesetipp og underarmer. stadig ikke kjøpt den bikinibuksa. saktegående. jeg liker det, tilogme.

å skippe vinteren.

kanskje jeg skal gjøre det neste gang óg. ta meg til et nytt sted, et nytt land. bare for å avdekke at det bare er en annen ansamling med hus. en annen natur. et annet system. andre folk. andre normer. at det ikke er ulikt, bare annerledes. at å hjelpe folk til å hjelpe seg selv også avhenger av mynt. nepotisme. politiske spill. egeninteresser. at det ikke er annerledes engang.

vi er vokst ut av kloden vår, og alt vi gjør er å pisse.

piss meg i øret, vi fortjener det.

en av mange men likevel; din

jeg våknet her en morgen

så et bilde og en tekst

om et liv som hadde holdt opp

om en liten som var vekk

blant utellbare hjerteslag

i barna på en jord

vet jeg at et liv som spirer
utgjør sentrum for en mor

derfor smertet det så dyktig

at erfaringen ble din

det knyttet seg i midthjertet

og preget dagen min

så visste jeg på samme tid

at om det finnes noen

som ikke lar seg bøye

mister livslyst eller troen

så er det en av ditt kaliber

et harmonisk, livlig et

som gir en strak i alt som kan

forkludre lyset du har sett

derfor tenker jeg du bærer

tapet med en rygg så rak

og at du sikkert vet som jeg

at det blir mindre vondt en dag

kondolerer, kjæreste du

Stjerneland i kjøkkenord

[Menneskerelasjoner kan være uendelig skjøre. Samtidig som de er så mye hva en gjør dem til] 

Blåglitrende halvvoksenøyne, innrammet i blondt, velfrisert og lykketrollaktig hår betrakter en over bordet. De spør hvorfor. Så spør de igjen. De sier de ikke forstår. Intensiteten i spørsmålene og emosjonene som strømmer under dem er uskjulbare. 

Du vil det beste. Og mener du kjenner veien dit. Du mener mye om veien dit. Det frustrerer deg at jeg ikke går den med deg. 

Jeg kjenner hjertepumpen aktivisere seg og vet jeg må trå varsomt. Forsøker å leve i din verden. Konsentrerer meg om å si nok, men ikke alt. Ser på oss med øynene som ikke er mine. Som forteller meg at dette er stort, en av sjansene som ikke må forspilles, øyeblikk jeg må leve i. Trekke livskraft fra.

Vi er ikke enige om hva nok er. Med gjenstrige spadetak og et beundringsverdig, grensende til dumdristig mot; fortsetter du å grave. Uvørent feier du forsvarsfraser og kompleksitet av veien. Du vil forstå. Og det er jeg som må gi deg ordene til å gjøre det. 

Du jobber deg gjennom motsetningsspekteret, forkaster og utdyper. Gjentar og reflekterer. Eksemplifiserer. Hvordan kan man forkaste uprøvdhet? Hvordan kan man være så forkantsikker? Hvordan kan hjerteønskene til vesenet DU ikke være mer avgjørende for meg?

De spiller en rolle. En betydelig én. Men mine selvfølgeligheter er ikke dine. Din verden er ikke min. Ikke nå. 

Likevel vet jeg at vi møtes der ute. 

Fordi du rekker ut hendene. Og fordi du finner mine.

Jeg slipper deg aldri.